Feedback skal ta for seg noen slike, og starter lokalt med fem tromsøband som kunne gjort det stort, men som av diverse årsaker surret det bort og ble ehhh … borte.
Det er tusenvis av slike historier, og selvsagt langt flere enn alle solskinnshistoriene om suksess, fete platekontrakter og velfylte pengebøker. For hver suksess er det minst tusen fiaskoer, og hva som avgjør hvem som slår gjennom eller ikke er i noen tilfeller helt fortjent, mens det andre ganger bare er komplett uforståelig. Dårlig timing, intern kjemi, materialtretthet, latskap, sykdom, uvennskap og uflaks.
Det er mange enheter som skal slå til samtidig for at mulighetene til en suksess skal fullbyrdes. Veien til fiasko eller ubenyttet potensial er dessverre mye enklere.
Valgene på bandene under her er selvsagt høyst subjektive, og preges dermed delvis av undertegnedes smak, og hva som har rørt seg på musikkscenen i Tromsø (primært der det har vært gitarer i bruk) de siste 30 årene, den samme perioden undertegnede har bodd her, sånn i fall noen skulle ønske å påpeke det. De har i så fall helt rett.
Vinterhagen
Da jeg kom til Tromsø i 1990, var dette et band «alle» snakket om, og som mange fortsatt trodde skulle slå gjennom, til tross for en besynderlig lav plateproduksjon (en singel, «Isdans», i 1982 og en maxisingel, «En avtale», i 1988»). Men det var en god grunn til hypen, hvis man kan kalle den det. Vinterhagen spilte en new wave-beslektet avart av pop, sang på nordnorsk, og ville vel i dag blitt kalt «indie».
Bror Olsen var hjernen bak og frontfigur, og hadde en forbløffende evne til å skrive catchy låter man husket umiddelbart etter man hørte dem først. Fikk heldigvis sett dem en drøss ganger, ikke minst på gamle Middagskjelleren (nå Bastard Bar), og dette var jo den eneste muligheten til å høre låtene. Versjonene av de låtene som var ute på vinyl var dessuten altfor glatte, og mye, mye kjipere enn den trøkken de fikk live.
I 1995 kom det så en CD-singel, som vel var ment å være opptakten til et fullt album, men det ble aldri noe mer, og singelen er altså så fælt og striglet produsert at den nesten fikk tilbakevirkende kraft på den i utgangspunktet knallgode låten «Nærmere kommer du ikke».
En kompis av meg har en kassett fra en konsert eller et øvingslokale, jeg husker ikke helt, men disse versjonene er knallgode, og det er regelrett tragisk at dette ikke er fisket frem, digitalisert og flikket på.
Er sikker på at bassist og Lyd-Reodor Felgen Gisle Mathisen har noen esker liggende. Han og Bror må snakke sammen. Når et band Kråkesølv har slått gjennom, tenker jeg at Vinterhagen bare var 20 år for tidlig ute. Veldig dumt. For på sitt beste var de helt fantastiske.
Diddy Wah Diddy
De som ikke fikk sett dette bandet live da de var «på topp» har sannelig gått glipp av noe stort. Trioen hadde faen meg alt. En ekstremt tight rytmeseksjon og en frontfigur, Per Ivar, som så ut som han var født på ei scene.
Per Ivar skrev kjappe og kontante punkrocklåter, og de krydret settene sine med svært smakfulle coverlåter av hans egne favoritter, primært fra amerikansk undergrunn på 60-, 70- og 80-tallet. The Sonics, Hasil Adkis, The Cramps, New York Dolls, The Ramones. Bare at de spilte dem dobbelt så fort.
Per Ivar var (og er) også en helt fantastisk frontfigur, som både var skummel og morsom, og han eide alltid rommet der de spilte. Bandet trakk dessuten mer og mer folk, og de begynte å få oppmerksomhet godt utenfor by- og kommunegrenser. De hadde likevel et slags iboende «talent» i å røre det til for seg selv.
DWD var et sammenhengende kaos på tre hjul, og trøbbel med avtaler som ikke ble holdt, en trommis (herregud, for en bra trommis Knut var) man aldri visste om dukket opp, klammeri med ordensmakten osv. var nå ei side av problemet.
Men når de først fikk spillejobb i Oslo, utvidet de besetningen, til det musikalsk verre, og da de omsider fikk knotet seg til å gi ut ei skive i 1994, var selv også den krise. Husker jeg var med Per Ivar og hentet eska med alle CD-ene og bar den inn i platesjappa etter stengetid.
Jeg trodde knapt mine ører, i negativ betydning. Det låt helt rumpe. Det var åpenbart ingen her i byen som kunne produsere rock den gang. Og en dritbra countryrocklåt, med tittelen «Scramble Eggs», som alltid funket knall live, hadde endret tittel til «Kinder Egg», der bassist Runar nå heller sang på tulletysk. Knalliser.
Og akkurat da de ble oppløst, løsnet det kommersielt med punkrock. Men da var toget gått og DWD stod igjen på perrongen med kukene i postkassa. Sooooo sad. Very, very, very, tremendously sad. Heldigvis finnes det noen lurvete opptak med dem, som filmskaperen Per Ivar har lagt ut på nettet. Sånn som dette, i en svært tidlig utgave av dem, der lyden til og med endrer hastighet, som på en vindskeiv platespiller.
Bad County Officials
The Considerate Lovers var bandet til multitalentet Henry Johnsen (R.I.P.), et band som også kunne vært med på denne lista, bortsett fra at de iallfall rakk å gi ut flere utgivelser som låter helt fantastisk. BCO var derimot et sideprosjekt fra TCL, bare at trommis Trygve Valnes nå spilte gitar og var frontfigur, og der villbassen Gaute Mehus satt bak batteriet og slo i stykker trommesettet.
Den første spillejobben deres, en supportjobb, slo meg fullstendig i bakken. De hørtes ut som ei blanding av TCL, Madrugada og The Gun Club. Trygve med en røst så stor og kraftig at det ristet i veggene, og med Gaute på trommer var det så forbanna mye sprut i bandet at det var en fryd. De spilte fem låter eller noe, og avsluttet med en spinnvill versjon av Jeffrey lee Pierces «Wildweed», før de gikk rett av og etterlot oss i sjokk.
De spilte rock’n’roll, men med en touch folk/country, og Trygve skrev (skriver) enormt sterke låter. Har sett dem flere ganger, og det har alltid vært dritbra. Husker jeg så dem på Lillescenen på Kulturhuset, der de blåste av gårde en fantastisk versjon av «Moonshiner» (Dylan, Uncle Tupelo m.fl.), som satte meg helt ut, og sånn var det hver gang.
Det verste av alt var at Trygves egne låter var de beste. De slapp heldigvis en EP, som ligger ute i strømmetjenestene, men de var noen sære, vriene og late raringer som aldri fikk fingeren skikkelig ut da de var i gang, selv om de til og med vant Nord-Norges finale for Zoom/Urørt-band og alt lå til rette for dem.
Så endret de på bandnavnet og masse rør. Synd, for de hadde et skyhøyt potensial, både kunstnerisk og kommersielt. Det verste av alt er at det finnes flere uutgitte låter av dem, noen av dem er sågar skikkelig, skikkelig bra. Håper de blir lagt ut et sted en gang. Jeg har fortsatt ikke gitt dem helt opp.
Thee Mono Sapiens
Er vel et av de bandene jeg har sett live flest ganger. Og det har vært frivillig hver gang. De hadde utspring fra det lurvete punkrockbandet The Carburetors, et band med nokså klare, musikalske begrensninger.
Men de hadde Johannes Nilssen på vokal, en bad motherfucker av en vokalist, med primalskrik man må til G Roslie for å finne rettferdige sammenligninger til, og breddfull av humor og kreative og morsomme punchlines.
Så fikk de inn en som kunne spille trommer (først Yngvar Mehus, før bror Gaute tok over), byttet bandnavn og begynte å spille garasjerock, som det eneste bandet i byen, på den tiden iallfall.
Det var unevnelige konsertarrangører i byen som mer eller mindre misbrukte dem, og de spilte support for en haug av bra rockband fra flere verdensdeler.
Da de spilte support for amerikanske The Reigning Sound, ble jeg oppringt av bandet (det amerikanske) to dager etterpå, med en ang, heseblesende og ekstatisk genierklæring av dem, og at de måtte hute seg over dammen og turnere i USA, og da de amerikanske undergrunnslegendene i The Cynics hadde dem som support, tilbød de like greit trommisen og bassisten over til USA for å spille med dem. Som de også gjorde.
Jeg var dog ikke alene om å like dem, og de trakk etter hvert bra med folk på konsertene sine, ikke minst masse damer (som alltid er et bra tegn), men da de flyttet til Oslo, som ikke alltid er en god idé, begynte alt å gå i sirup. De rakk å gi ut en EP og ei skive, og da de sparket liv i liket igjen, med det som skulle bli en serie med sjutommere, stoppet også dette opp midt i prosessen.
Men de fikk spille på Bukta, på en av de mest minnerike konsertene jeg har sett der, belønnet med full pott i Nordlys av en daværende kollega, som enkelt konkluderte med at de var tidenes beste band fra byen. Akkurat dette kan sikkert diskuteres, men Guuuuud, så bra de var når de hadde dagen. Og det hadde de ofte.
Til slutt ble aktiviteten deres redusert til en årlig julekonsert på Kaos/Bastard, men nå har også disse uteblitt. Synd, for det var lite som var så livsbejaende, morsomt og kult som å se dem live. Og de hadde alltid de kuleste konsertplakatene i Norge, tegnet og designet av geniet Gjermund Bohne.
De ville ikke blitt et nytt The Hives, men de kunne blitt et norsk The Cynics eller noe. Jeg venter fortsatt på at de skal gi ut de neste singlene. For jeg nekter på at de er ferdige. Naiviteten lenge leve.
The Fernets
Jeg liker band som gir helt faen i jante, som går ut eplekjekt og sier verdensherredømme er målet, som driter i hvordan de oppfattes utad og som legger lista skyhøyt. The Fernets var alt dette – med turbo. De var så uforskammet usjenerte at det bikket over i parodien, men da er dealen at man må levere, noe de til dels også gjorde.
Bandet startet rett i semifinalen, og i løpet av bare sine første måneder som band hadde de spilt support for The Cheaters, vunnet Nieuw på Driv og den nasjonale konkurransen Zoom, som sikret dem en omfattende norgesturné. De fikk musikken høyt listet på P3, og alt lå til rette for ære og berømmelse.
Da de skulle slippe debutskiva, la de slippfesten til hovedsalen på Rica Ishavshotell (som det het da), et lokale altfor, altfor stort til bandets kommersielle størrelse, men folk kom, og det ble verken flaut eller glissent.
Det er derimot ikke det samme som at pinligheter var noe bandet var forskånet fra. En dokumentar laget av Lydverket (det var den gang NRK lagde musikkprogram på TV), i forbindelse med by:Larm i Tromsø i 2006, som på papiret var kjempegod reklame og åpnet mange muligheter, havnet svært feil ut for dem.
Forsøk på humor ble heller oppfattet som om de var noen kjipe jævler. Claes Olsen, bookingsjefen for Øyafestivalen, skulle være en del av dokuen, som liksom skulle ende med spillejobb på festivalen hans. Det skjedde ikke.
Og man skal virkelig ikke ta fra dem at de hadde musikalske kvaliteter. Bandet var supertighte og helt uten tekniske akilleser. Eric Iversen var (er sikkert fortsatt) en fryktelig talentfull låtskriver og riffmeister, og de beste låtene på debutskiva er svært vanedannende. «Let the Sunshine In», f.eks., høres ut som tidlig Oasis som spiller Stones, og burde blitt en hit. Det ble den ikke.
Denne uka kom det kunngjøring fra Brønnøysundregistrene om at firmaet The Fernets ANS slettes i foretaksregisteret. Så bandet er vel nå offisielt dødt også.
I neste runde tar vi for oss fenomenet på et nasjonalt plan.