Visekunstner, oversetter, dramatiker, gitarist, banjospiller, mandolinist, torader-spiller, 1. ridder av St. Olavs Orden og vinner av Edvard-prisen, mannen bak teksten til «Sámiid ædnan» og sangen «Erling Jarl», han fra Boknakaran, mannen som får folk til å tro at Jacques Brel og Shakespeare kommer fra Yttersida.

Skal jeg fortsette?

Selv om Ragnar Olsen ikke er veldig breiskuldra eller rager høyt i terrenget, er det en stor mann som fyller år.

– Jeg føler meg ikke som en ridder her jeg sitter, akkurat. Det er ikke slik at jeg ikke bryr meg om prisene – jeg forstår og kjenner på æren og anerkjennelsen – men det er ikke slik at det er noe jeg går og tenker på. Når jeg ser tilbake, ser jeg at det både er tilfeldigheter og aktive valg som har ledet meg hit hvor jeg er i dag, sier Ragnar her vi sitter på Skarven og skal komme til å få hele to påfyll med kaffe før vi sier «takk for praten» og «god tur til sola sørpå».

Illustratøren Ragnar

En fredag i mai i Tromsø 1950 blir Ragnar Olsen født. Det blir tidlig tydelig at dette er en med et rolig lynne. Som liten sitter han mye for seg selv og tegner, skriver tegneserier og fortellinger, selv om han har venner, altså. Åtte år gammel flytter han med familien til Finnsnes hvor han etter hvert begynner å spille trombone i musikkorpset – der hvor mamma og pappa også spiller.

– Tegner du fremdeles?

– Ja, men ikke offentlig. Det blir mest å drodle i margen mens jeg prater i telefonen, eller noen ansikter og typer og karikaturer.

Det skal vise seg at det ikke er helt sant. For på kvelden etter at jeg har snakket med Ragnar på Skarven, ringer hans minstesøster Nina meg og forteller at Ragnar har vært illustratør for boka «Mossa på Hurtigruta» av Ingrid Evertsen og Herman Kristoffersen. Og han er visst så god å tegne at da han som liten gutt sendte inn en tegning til Barnetimeboka, fikk mamma den i retur fordi de trodde det var juks.

Foto: Ronald Johansen

Nina blir ikke overrasket av å høre at Ragnar sa at han ikke er en tegner. «Han eier jo ikke albua».

Første gang hun så ham på scenen, fikk hun sjokk. Kunne det virkelig være hennes stillfarne bror som tok hele scenen og rommet, og pratet og spilte som ingenting? Det var som om noe var forandret i ham. Men etterpå var han stille igjen, og Nina forsto at storebror har noen kontraster inni seg som hun aldri helt vil forstå.

Og Nina forteller mer: Ragnar var en Donald-samler, han var verdens beste til å lese høyt, og allerede som 3–4 åring kunne han «Terje Vigen» av Ibsen på rams. Men han kunne ikke si g eller k, så verset ble slik:

«Dog stundom gnistret hans øyne stytt, helst mot urolig vær,

og da mente folk at han var forrykt, og da var det få som uten frytt

kom Terje Vijen nær.»

En visekunstner blir til

Ragnar skal bli hele 17 år før han tar ordentlig grep på gitaren. En vise-bølge slår inn over Norge og treffer Ragnar der han sitter hjemme på Finnsnes. Han finner raskt ut at han ikke har den vakreste stemmen på skolen; han må kompensere med noe. Og slik går det altså til at Ragnar på 17 begynner å skrive viser – noe han aldri skal slutte med.

– De første sangene jeg skrev var på engelsk og bokmål. Det falt meg ikke inn at man kunne synge på egen dialekt før Hålogaland Teater i 1973 satt opp «Det e hær æ høre tel» med nordnorsk språk på teaterscenen. Det ble et vendepunkt for meg.

Fra og med 1977 skal Ragnar og Hålogaland Teater bli helt uadskillelige. I mellomtida jobber Ragnar som journalist i Folkebladet, tar mellomfag i historie og filosofi på Blindern i Oslo og skriver viser med mening.

Iren Reppen, tidligere HT-sjef – Til å ha mottatt priser og oversatt de fleste verk, tar Ragnar svært liten plass. Han går stille i dørene. Det er ekstra gøy å jobbe med Ragnars tekster, for han kan teater og rytme. Og selv om han er smartest og bedre og kjenner stykket best, lar han alltid skuespillerne bruke stoffet som de vil. Derfor har han ufortjent fått skylda når noen publikummere har reagert på mye bannskap på scenen. Selv brukte han kanskje andre frodige, litt mindre urbane uttrykk. Stakkars snille, ubeskrivelig dyktige Ragnar. Unnskyld på vegne av mange. Foto: Helge matland

Ragnar Olsen + HT = sant

Ragnar har akkurat rukket å bli pappa for første gang før han flytter opp til Tromsø i 1977. Han spiller i det ganske populære bandet Ungdomslaget Ny Von, og planen er å ta årsstudium i nordisk på universitetet på si.

Det når han aldri.

For på Prelaten en kveld kommer Sverre Kjelsberg bort til bordet han sitter ved og forteller at gjengen fra Hålogaland Teater som sitter der borte ønsker å snakke med ham.

– De spurte om jeg ville oversette sangene i Brechts «Krittringen» til nordnorsk, og det ville jeg selvsagt. Etter dét jobbet jeg der i mange år, og har vel ennå ikke sluttet. Jeg tror nesten jeg har vært involvert i noe der hvert år siden. Tenk om jeg ikke hadde vært på Prelaten den kvelden, eller kvelden fire år senere, da jeg traff kona mi, Solveig, der. Det var også det stedet som var bakgrunnen til at Boknakaran ble dannet.

Det kan virke som at Ragnar har mye å takke Prelaten for.

Helge Jordal, skuespiller og venn – Ragnar er en klok, lun mann som ikke har satt seg ned på sine laurbær. På teatret var det slik at du ser han ikke, men han gjør fryktelig mye. Hans visekunst og diktning har alltid en lunhet, en folkelighet og humor, og hans verk har betydd og vil fortsette å bety mye. Og midt oppi alt er han er en stor og viktig oversetter, og en mester til å ta den store verdenspolitikken og plassere den i Nord-Norge. Foto: Håkon Mosvold Larsen

En joik tar aldri slutt

Ragnar forteller om tida der. Om stengetid klokka 23:30 som førte til ukentlige nachspiel, om Svein Nymo og livemusikk i Sjøgata de varme junikveldene i 1980, folk som dansa på kaia, om gjengen, den gryende nordnorske oppvåkninga og alle kampsakene.

Alta-kampsaken blir til teater, «Nullpunktet», skrevet med Ragnars penn. Det politiske teaterstykket får mange negative kritikker, og blir kalt en Brecht-parodi av Dagbladets anmelder Erik Pierstorff. Men det er ikke så viktig. Det som er viktig her er at Alta skal føre Ragnar helt ned til en sofa i en suite i Haag i 1980 – til Kjelsbergs suite, for å være eksakt.

– «Sámiid ædnan» er en sang fra stykket «Nullpunktet». Sverre sto for melodien og jeg for teksten. Den norske finalen så jeg i stua til en kompis i Kroken, men da sangen vant og gikk til den internasjonale finalen, dro jeg ned til Haag.

Joik har større kraft enn kruttSámiid ædnan, Sámiid ædnan.Førr en joik tar aldri slutt

Sangen kommer på 16. plass av 19 bidrag.

– Det var en stor opplevelse, og jeg husker vi hadde en lavvo utenfor konsertlokalet hvor det ble servert tørka kjøtt. Det ble også vist en film om samer. Vi følte at vi hadde vunnet.

Reisa er sponsa av Se og Hør, slik at de kan få intervjuer og bilder og så videre. Olsen svarer flatterende brydd at det var vanlig den gangen, det at Se og Hør betalte. Men han vet ikke hvorfor de ikke sponsa hotellrom.

– Har du noen gang skrevet en kjærlighetssang? Kanskje en sang til Solveig?

– Ikke sånn direkte, tror jeg.

(Tenkepause).

– Nei, eller, jeg skrev kanskje noen de første årene. Men det er så mange som har skrevet gode kjærlighetsviser, så jeg har egentlig ikke noe å tilføye der. Jeg har alltid vært mer opptatt av å ha et skråblikk på samtida. En som inspirerte meg tidlig til dét var Phil Oaks som definerte seg nærmest som en journalist.

Solveig Vorren, kona til Ragnar – Jeg traff Ragnar for første gang på Prelaten, en sommerkveld i juni. Vi dro på et nach i Tromsdalen og tok Hurtigruta til Festspillan rett etterpå. Da var det gjort. Ragnar forteller ikke store historier med store ord, men han kommer med underfundig humor som vrir på alt og gir det tyngde. Det var det jeg falt for. Dårlig vane? Det må være at han er distré og glemmer igjen lue, votter, skjerf og pc-sekk litt sånn rundt omkring.

Boknakaran og de som har forlatt

På begynnelsen av nittitallet, starter Ragnar bandet Boknakaran som består av fire medlemmer hvor tre av de er frontfigurer som skriver egne viser. Han vet at de har «slått gjennom» når han hører noen hviske på Hurtigruta: Se, der er han fra Boknakaran.

– Altså, det er ikke sånn at jeg følte meg som kjendis eller noe, for det er jeg ikke og det er jeg ikke så opptatt av. Men det alltid koselig når noen kjenner meg igjen og vil prate med meg, og det er veldig fint når folk kan sangene dine på konsert. Da har man truffet noe og nådd fram med budskapet.

Noen har forlatt bandet, noen har kommet som nye tilskudd og noen har kommet tilbake, som Malvin Skulbru, en av Ragnars aller beste venner. Og noen har forlatt denne verdenen.

– Det er rart dette med å mimre og så kommer man på at altfor mange i minnene er gått bort, altfor tidlig. Nils Utsi, Marion Eilertsen, Sverre Kjelsberg, Klaus Hagerup, Jan Arvid Johansen. Det er rart, men det er jo ikke noe man kan gjøre med annet enn å minnes og fortsette videre.

Ragnar Olsen

Når det er lenge siden Boknakaran har spilt, merker Ragnar at han savner det helt spesifikt.

– Det er noe med å spille i band, dette å leke seg med masse forskjellige instrumenter, å spille sammen, å ikke måtte stå fremst. De gangene det blir lenge mellom hver gang, merker jeg det.

Les også: Slik hedret de Kjelsberg

Les Mis

Ragnar har hele sitt yrkesliv jobbet med mange ulike (men like) prosjekt parallelt. Oversetting, skrive dramatikk, skrive sanger, musisere, holde i viseklubben Spelt, turnere. Suksessforestillinga Les Miserábles ble oversatt på arbeidsopphold i Firenze, på Hurtigruta, i baksetet på en bil fra turnésted til turnésted og hjemme på kontoret.

Han begynner alltid på side én, aldri midt i.

– Det er faktisk en velsignelse å oversette til nordnorsk, for det har mange færre stavelser enn bokmål. For eksempel i Les Mis, som du nevner, der er det en sang som heter «Stars» på originalspråket. På min dialekt blir det «stjær'n» og da slipper jeg å skrive så mye om. Når man slipper en del stavelser, kan man få inn mye mer innhold.

Gerd Kaisa Vorren, datter – Bilde fra barndommen er at han sitter begravd i bøker. Og at vi sitter sammen i kjellerstua med musikkanlegget og hører på den Beatles-plata han kjøpte da han var liten, eller noe han har lagd selv. Pappa er en stille, belest, fryktelig kunnskapsrik mann som vet å fordype seg i det han holder på med. Det er også mye dad jokes, ordspill og slikt med han. «Tok du den?», sier han ofte og ser på oss og humrer i skjegget.

– Tror du at du noen gang kommer til å pensjonere deg?

– Nei, ikke i vanlig forstand. Jeg vil aldri gå over til å bare dyrke roser. Men jeg kommer nok til å være mer nede i Fagerstrand, der hvor vi har feriehus, både høst og vår. Der er nok å gjøre.

Les også: Roste Ridder Ragnar

Motorsag og filmkonsert

Det er nettopp der Ragnar skal feire det runde tallet sytti, på Fagerstrand på Nesodden, i huset hans kone har arvet. Der ligger motorsaga klar og venter på ham, og Ragnar gleder seg til å sage litt. Fysisk hagearbeid hjelper når man skal leite seg fram til de rette ordene.

– Selve dagen skal jeg feire med å se filmkonserten teatret har laget i anledning bursdagen min med et glass rødvin. Det at de har laget en konsert for meg er ei ære, det skal jeg ikke skjule at jeg synes. Og så får vi ta en hyggelig feiring med venner etter at koronaen har roet seg.

Malvin Skulbru, venn – Man kan si mye om Ragnar, og alt er positivt. Jeg traff Ragnar i 77 da han kom til Yttersida av Senja med HT og impulsbåten. Jeg drev på med revy og viser alene der, så det var morsomt å treffe en som han. Vi har vært venner siden. Han er ikke en mann av store ord, han er en fantastisk låtskriver med utrolige vinklinger, og alle priser og ære han har fått er virkelig velfortjent.

– Hva er du mest stolt over å ha oppnådd?

– Sånn generelt?

– Ja, kanskje, om du vil.

– At jeg har kunnet være med å lage et kulturuttrykk som har truffet folk, enten det er ei vise gjennom Boknakaran eller noe jeg har gjort via HT, svarer Ragnar mens han trommer noen raske takter med den tomme kaffekoppen i bordet.