Ukas dypdykk

WE will rock you - igjen!

Det norske rock’n’roll-bandet slipper i dag omsider, og endelig, sine fire siste skiver digitalt. Det var på høy tid.
WE: Et håpløst bandnavn til tross, de er noe av de bedre vi har hatt her på berget de siste 30,40 årene. I dag kommer deres fire siste plater ut digitalt for første gang, attpåtil remastret. Foto: WE 

WE: Et håpløst bandnavn til tross, de er noe av de bedre vi har hatt her på berget de siste 30,40 årene. I dag kommer deres fire siste plater ut digitalt for første gang, attpåtil remastret. Foto: WE 

What a wonderful day - what a thrill to be alive!

De er et av de mest særegne fenomenene i norsk rock etter punken (som i praksis er norsk rocks historie), de etterlot seg en helt enorm sterk katalog med skiver og de var et av de beste livebandene vi har sett på norsk jord.

At de ble kalt, og fortsatt kalles, et stonerband, synes jeg er litt urettferdig og dessuten veldig begrensende for hva dette bandet faktisk leverte.

De gikk fra å være et nokså svevende, utilgjengelig og dronete psykedeliaband til å bli et stadig kvassere, innrøkt og tungt rock'n'roll-orkester, der referansene til Black Sabbath og Led Zeppelin ble mer og mer tydelige, i tillegg til innslag av den mer aparte delen av rockhistorien, med navn som Hawkwind,  Blue Öyster Cult, Grand Funk Railroad og tidlig Monster Magnet i høysetet. Og tusen andre referanser.

Men drit i merkelapper. WE spilte WE-musikk. Og de var best, og alene, om det.

Etter å ha surret i undergrunnen i mange år, og det så langt ned i den psykedeliske myra, at kun den ringere krets kjente til bandets iboende superpotensial, oppdaget undertegnede dem først på deres fjerde fullengder, «Livin’ the Lore» (1999), et album jeg personlig anser for å være et av de aller beste som ble laget i Norge på hele nittitallet, et tiår spekket med flere norske rockklassikere enn noe annet tiår.

Men de hadde ei seig og rar utvikling. Ingenting var normalt med dette bandet.

Det sier selvsagt noe om den manglende radaren til undertegnede, at det skulle ta så lang tid å oppdage et band med så mye kraft og kvalitet i seg, jeg ser den, og det attpåtil i en periode da jobben min på sett og vis bestod i å følge med og oppdage slikt.

Dog skal det sies at bandet brukte mange år på å utvikle seg fra å være et sært, smalt og ufullendt orkester, og til å samle de tynne og rare trådene til den metertjukke og gjennomsolide stålwiren de endte opp som.

Debuten «In a Field of Moose» (1994) er direkte svak, og så forglemmelig at bandet selv later som den ikke eksisterer, i et lønnlig håp om at alle skal glemme den. La oss derfor være kule og stoppe der.

På denne tiden var bandet mer kjent som husband i en TV-versjon av radioprogrammet «Revolvermagasinet» («The Show», med blant andre Otto Jespersen og Charlo Halvorsen), der de herpet norske klassikere ved å spille dem i speisa metalversjoner.

Blant annet fikk Sissel Kyrkjebøs «Kjærlighet» kjørt seg kraftig. Men at bandet het WE var det nok kun nær familie og et knippe venner som fikk med seg.

Oppfølgeren «Violently Coloured Sneakers» (1996) er bedre, det skal heller ikke mye til, men heller ikke den er særlig nevneverdig, iallfall ikke målt opp mot det som skulle komme.

 

På tredjeskiva «Wooferwheels» (1997) begynte det derimot å lukte fugl. Skikkelig også. Og den flyr tidvis høyt. Tittelsporet er noe av det beste de laget, og låten ble med dem videre som mer eller mindre fast dronenummer i de mange og ekstatiske konsertene deres. Skiva er likevel ujevn, og er produsert litt mer pinglete enn den hadde fortjent.

 

«Livin’ the Lore» (1999), deres siste skive for selskapet Voices of Wonder, var skiva der det aller meste klaffet. Plata er et brutalt mesterverk som slo meg så i bakken da den kom, at jeg bombarderte plateselskapet med fakser (!) av den mildt truende sorten, for å få dem opp til Tromsø, for hvis ikke dette var bra live, var det regelrett naturstridig.

Ryktene om konsertene deres i hovedstaden hadde allerede begynt å spre seg. Og da de til slutt tok truslene på alvor og kom til Tromsø, holdt de på å rive ned Blårock. På en kul måte.

Derfra og ut så aldri bandet seg tilbake. Alle, iallfall de som liker rock, som så WE live, ble helt slått i bakken av dem, der de tok musikken sin ut og opp i flere nye dimensjoner.

Kraftverket, limet og evighetsbatteriet Krisvaag på trommer. Goshie, den urokkelige Stonehenge-blokka av en bassist, alltid med langt skjegg og Ray Ban-aviators.

Don Dons (broren til Krisvaag) på gitar var et kapittel for seg selv, som med sine hundrevis av effektbokser, gitarer og pedaler tryllet frem lyder man trodde det trengtes fem gitarister for å mane frem. At han er av tidenes beste norske gitarister er udiskutabelt. Bare spør Knut Schreiner.

Også hadde de Thomas Felberg i front, denne speisa, underfundige og sjeldne fuglen i norsk rock, som siterte og lirte av seg masse rare anekdoter fra rockhistorien, breddfull av humor og med en synlig og humørsmittende, overstrømmende og oppriktig kjærlighet til rock’n’roll, som kunne sjarmere den mest grinebiterske surpompen i verden. Med stadig mer aparte scenekostymer var han virkelig et skue.

Jeg synes sågar Thomas er litt ufortjent underkjent som frontfigur. Han hadde denne x-faktoren de aller færreste er i besittelse av, der han stundom så ut som han regelrett eide både lokalet og de som var i det.

De var i det hele tatt noe for seg selv på ei scene. De første gangene man så dem var det så man stod og funderte på om det var flere bandlemmer som var i et nabobygg og la på effekter med trådløse instrumenter.

Det fascinerende med WE var at når man trodde de hadde tent på alle sylindre, og både bakoversveis, knockout i solar plexus og gåsehud over hele kroppen bokstavelig talt hadde slått inn, hadde de bestandig enda et gir, gjerne i den samme låten.

Gang på gang på gang ble jeg tatt like mye på senga. Og hver gang tenkte jeg at verden er dum som ikke gjør dette bandet større. Det skal, i rettferdighetens navn, sies at verden skjerpet seg litt.

Jeg så dem en haug av ganger, og det varierte fra helt enormt bra til ekstatisk bra. De beste konsertene jeg så med WE var så vilt bra at man gikk ut av lokalet og tenkte at dette, dette er faen meg det aller beste bandet i verden, og nå trenger jeg aldri mer se en konsert resten av mitt liv.

Slikt er jo selvsagt tullball. Man skal alltid se flere konserter, og hva som er det beste bandet i verden er som oftest definert av en øyeblikkstilstand basert på impulser. I tillegg var det alltid en fest rundt dette bandet.

Folkene var så kule, så løsningsorienterte, så tilfredse, takknemlige og så fullblods dedikerte til det de drev med, at det synlig preget omgivelsene deres positivt. Og det gjaldt nye medlemmer i bandet (som de stadig bygde ut), som Jan Tariq Rahman, og til Stian Smith, den konstant smilende magikeren av en lydmann, som kunne få provisoriske, dieseldrevne lydanlegg i små kjellere til å låte som Led Zeppelin i Royal Albert Hall.

Jeg har ofte, i diverse sammenhenger, snakket om WE som selve referansen til hvordan band bør oppføre seg og være når de turnerer rundt. Å være cocky, blærete og storforlangende er noe man sjelden kommer langt med.

WE, derimot, var hyggelige med alle. Fra bartendere, scenearbeidere, frivillige, til publikummere og fans. Alt var feelgood, og det var i all hovedsak bandets egen fortjeneste. Hadde alle band og artister vært som WE, ville det å være arrangør eller ansatt på steder der det er konserter, vært mange hundre prosent hyggeligere.

I dag kommer altså de fire siste platene deres ut digitalt, attpåtil i remastrede versjoner. Det er veldig kult. Disse er som følger:

«Dinosauric Futurobic» (2002)

 

Deres femte skive, og den første på den særs fjonge énmannslabelen Black Balloon, som ble drevet av den hardtarbeidende og kulturelle filantropen Christer Hanssen. Skiva er betydelig bedre, feitere, mer raffinert og tyngre produsert enn forgjengerne, og låter gjennomgående fantastisk.

 

Låtnivået holder også hele veien. Det starter med den smygende og seige «Galactic Racetrack» som etterfølges av en av bandets aller beste låter «Carefree» (som i sin originale form finnes på deres debutsjutommer). Den enormt fengende og suggererende «Jinxed» ble likevel singelen (der Thomas benytter midtpartiet til å sitere «Rock’n’Roll Singer» av AC/DC, eller bare «DC», som han selv kaller dem).

Den lange og dronete «1971» ble, merkelig nok, også satt opp på settlista til noen av konsertene deres, en låt med ett riff, som varer i over ni minutter. Men det funket som bare faen.

Da de spilte på en festival jeg så dem, det var Quart eller Øya i 2002 (cirka), her er minnet litt tåkete, var det et band før dem som hadde gått over tida, og WE fikk bare en halvtime til rådighet. Da gikk de ut og spilte «1971». I en halvtime. På pur faen.  Men det var helt rått. For en gjeng.

«Lightyears Ahead» (5-pors minialbum, 2003)

 

Egentlig en parentes i bandets diskografi, men det er kult at den kommer ut digitalt. «Lost Crossroad Found» er, tross alt, en av deres beste låter.

«Smugglers» (2004)

 

Ble deres virkelige gjennombrudd. Er jo helt merkelig at dette verket har vært fraværende i de nye formaters univers, et monster av at album som ga dem Spellemannprisen i rock-kategorien, samt «årets band» og «årets liveband» i den nå nedlagte Alarmprisen.

Skiva toppet sågar VG-lista, og de kunne sette seg selv opp på Rockefeller (selve lakmustesten på størrelse i hovedstaden).

Chris Goss, frontfiguren i Masters of Reality, og kjent produsent for blant andre Kyuss og Queens of the Stone Age, ble hentet inn som co-produsent, og de fleste holder vel dette som deres beste album. Og de som mener det har en god sak. Masse bra enkeltlåter her, og der det nesten ti minutters lange tittelsporet er gigantomani på sitt aller fineste. Strøkent.

«Tension & Release» (2008)

 

Bandets svanesang, som dessverre ikke fikk den dytten den hadde fortjent. Den kontante, catchy og beinharde singelen «That’s Why (Your’re So Fine)» ble A-listet på radio, og alt lå til rette for en fortjent inncashing av suksessen «Smugglers» hadde gitt dem.

Så kom det alvorlig sykdom i familien til to av bandmedlemmene, og releasen av skiva måtte vente, og da den endelig var klar, var mye av lufta gått ut av rockballongen. Dumt, for det er mye bra her, ikke minst den seige «For Love, For Live», hard og rifftung frihetsrock av ypperste merke.

**************************

Personlig synes jeg det er synd at ikke «Livin’ the Lore» slippes i samme slengen som de fire som kom i dag. Den hadde dessuten fortjent ei remastring mye mer, og jeg håper det er planer om å pusse opp både den og «Wooferwheels», men det er sikkert rettighetstullball og slikt som er grunnen, og neppe vrangvilje.

For ikke å snakke om den snasne titommeren «From the Spaceways» (med livefavorittene «Boom Boom Apes», Groundhogs-coveren «Cherry Red» og den svevende og blytunge «Flyin’»).

Hvis noen voksne i tillegg sørger for at den eminente droneren «Last Stronghold of the Freaks» (fra splitten med Gas Giant), kommer i strømmetjenester, lover jeg å hoppe opp og ned i ren ekstase, på vegne av ehhh… «strømmesamfunnet».

Også må mastertapen til splitten de gjorde med Ralph Myerz and the Jack Herren Band spores opp, klippes i småbiter, puttes i en boks av bly og senkes i Marianergropen.

WE gjorde det aldri enkelt for seg selv. Bandnavnet ble laget før internett, og i 2020 ville ingen kalt bandet sitt for WE. Prøv å søke på dem på nett. Tipper det er vanskelig selv i strømmetjenestene.

De laget heller ikke ballader eller prøvde å tekkes noe marked. De var så å si ute av tiden – hele tiden. De stoner-greiene tror jeg dessuten var noe alle andre enn de selv kalte seg.

Men de ga seg aldri, og de turnerte, jobbet og sleit, og fikk til slutt som fortjent. Kanskje er det karma, at de kule og snille og tøffe, de som er alle deler samtidig, vinner til slutt? La oss håpe det.

Når disse skivene kommer ut remastret og digitalt, kan det også bare bety at vi sannsynligvis kan slå fast at de har tenkt seg ut på veien igjen, når pandemien har trukket seg tilbake og verden igjen er klar for rock’n’roll slik den best kan oppleves, fremført live fra ei scene.

Og der er det få som hamler opp med dem. Jeg savner WE.

Som de selv synger - repeterende i kor - på det smått episke tittelsporet til «Livin’ the Lore»:
«Ain't nuthin' new/Ain't nuthin fancy/ Just the same old girl by the name of Nancy/ Ain't gonna give up on rock'n'roll/ Ain't gonna give up, NO NO NO!»

Ses på festival i 2021!

PS: Undertegnede ga i sin tid ut bandets første sjutommer, så det er noen habilitetsbjeller her som absolutt ringer for fullt, men det driter jeg i. Husker da jeg fikk mastertapen i posten og hørte på den, og måtte ringe og si at dette rett og slett er for bra, at noen proffe burde gi det ut. Men de var kule, som de alltid var. Og helt sikkert er.