Musikkintervjuet:

Jakop Janssønn (34) gir ut debutalbum: – Trommiser er egentlig de triveligste musikerne

Fredag ga tromsømusiker Jakop Janssønn (34) ut sitt debutalbum «Bricoleur». Det er laget med instrumenter han har funnet på veien.
DEBUTALBUM: Med én fot godt plantet i den improvisatoriske jazzen og en annen i blant annet samisk folkemusikk, gir Jakop Janssønn ut sitt debutalbum «Bricoleur» – et album laget av saker og ting han har funnet på veien. 
        
            (Foto: BENJAMIN A. WARD)

DEBUTALBUM: Med én fot godt plantet i den improvisatoriske jazzen og en annen i blant annet samisk folkemusikk, gir Jakop Janssønn ut sitt debutalbum «Bricoleur» – et album laget av saker og ting han har funnet på veien.  Foto: BENJAMIN A. WARD

Etter mange år med bestillingsverk, filmmusikk og som perkusjonist i ulike prosjekter og band, gir Jakop Janssønn, oppvokst på Gammelgård i Tromsdalen, ut egen musikk for første gang – et helt album, faktisk.

– Det er noe helt annet å gi ut noe som er signert av meg på den måten, og jeg har fått en enorm respekt for alle artister som skriver egen musikk og gir det ut. Det er en helt annen grad av nærhet, og det er skummelt og ganske tøft. Dette er det jeg har laget, liksom. Værsågod.

Les også: Utsøkt festivalåpning

Musikkens MacGyver

Albumet heter «Bricoleur». Et kjapt søk på Internettet forteller at ordet bricoleur er en som bedriver bricolage – en konstruksjon eller opprettelse av et verk fra et mangfoldig spekter av ting som tilfeldigvis er tilgjengelig.

– Det er inspirert av et hus jeg så i Rotsund da jeg var barn, et hus som er lagd av mange forskjellige ting. Jeg ble utrolig inspirert av det, og ville skape musikk basert på det jeg hadde tilgjengelig, slik som huset. Trommene mine er rabla sammen av ting jeg har funnet på veien.

«KRISTIANS HUS»  Huset på coverbildet kalles «Kristians hus» og ligger ikke langt fra Jakop Janssønns familiegård i Troms. –Jeg husker at jeg som barn dro til dette merkelige huset og fikk gleden av å oppleve en ekte bricoleurs verk, forteller han. 
        
            (Foto: Privat)

«KRISTIANS HUS» Huset på coverbildet kalles «Kristians hus» og ligger ikke langt fra Jakop Janssønns familiegård i Troms. –Jeg husker at jeg som barn dro til dette merkelige huset og fikk gleden av å oppleve en ekte bricoleurs verk, forteller han.  Foto: Privat

– Vil det si at du er musikkens MacGyver, på en måte?

– Det var en veldig bra sammenligning. Selv har jeg sagt at jeg er Askeladden, men MacGyver er kanskje kulere. Bandet, som er en rar trio med tuba, fiolin og perkusjon, har måtte prøve å skape musikk som ikke nødvendigvis passer til de instrumentene. Jeg liker tanken på verdien av å bruke det man har i et samfunn hvor vi kjøper nye ting hele tiden.

En tuba som gjør jobben til en bass. En fiolin som leker piano og gitar.

– Måtte dere jukse litt innimellom slagene?

– Ingen juks. Eller, vi har jo med Arktisk Filharmoni på plata, så det er kanskje litt juks det da.

Les også: Musikkintervjuet Dagny: – E du gal? Korona vil være over lenge før det!

Ikke et barnetalent

Tromsøartisten forklarer musikken sin som historiefortelling – av og til luftig, av og til orkestral. Lyden er hentet fra hans eget arkiv, hans egen bakgrunn, og låtene er inspirert av russisk, norsk og samisk folkemusikk, med en liten dæsj islandsk også fra hans farsside. Den skal gi assosiasjoner til natur, steder og bilder.

– Mange som drømmer om å bli musiker ender opp i rock eller pop. Hvordan havnet du i det landskapet du er i nå?

– Jeg var ikke et barnetalent i det hele tatt. Jeg spilte triangel i korps, og alt gikk veldig tregt. Da jeg var 14–15 år var jeg veldig heldig og fikk være med som trommis i Kulturskolens storband. Etter det var jeg med i nordnorsk ungdomsstorband, hvor vi fikk spille med kjente jazzartister. Det var voldsomt inspirerende.

– Men jeg er ikke så pretensiøs som det høres ut. Det er ikke sånn at folk bare kan drikke vin på konsertene mine. De må gjerne drikke øl også.

– Har du en kulturell «guilty pleasure»?

– Akkurat nå er det Stjernekamp. Jeg liker ikke ideen om konkurranse i musikk, men jeg liker veldig godt det programmet må jeg innrømme. Jeg heier veldig på Vegard, kommer det kontant fra musikeren.

Kollegial stemning

Janssønn har levd av musikken siden han som 25-åring gikk ut av Norges musikkhøyskole i Oslo etter seks-syv år med utdanning. Akkurat nå er han i Oslo og komponerer et bestillingsverk med Moddi. Han har også et trommeprosjekt med Aleksander Kostopoulos fra ISÁK gående.

– Er det sånn at perkusjonister med høy utdanning som spiller jazz og er i ditt landskap ser ned på kolleger som spiller i, la oss si, et KISS-coverband?

– Nei, trommiser er egentlig de mest trivelige musikerne. Det er veldig kollegial stemning, og vi melder mye med hverandre. Jeg har spesialisert meg på mine egne greier, og har masse respekt for dem som spiller i coverbands, selv om du ikke kommer til å se meg i ett. Det krever en helt annen kunnskap.

– Hva håper du folk sitter igjen med etter å ha hørt albumet?

– Jeg vet ikke hva jeg kan håpe på. Det er musikk man må lytte til, så det hadde vært artig om noen gjorde det. Jeg har ikke så mye mer forventning enn det egentlig.