I starten av oktober, midt i koronaens øye, slapp Enslaved sitt 15. studioalbum; «Utgard» – et album som har fått strålende kritikker i inn- og utland. De fikk kjørt noen konserter i november i Oslo og Trondheim foran 200 sittende publikummere, og siste konsert ble holdt dagen før regjeringen strammet inn til 50 personer.

Nå skal de altså på en jóleturné og spille foran 50 fans per konsert. Det har ikke gitarist og Enslaved-grunnlegger Ivar Bjørnson noen betenkeligheter ved. Han forteller at de en gang spilte i Cleveland for ni personer, og ventet med neste låt hver gang noen gikk i baren.

– Det blir fett! Det som teller er motivasjonen til bandet og de som faktisk er der. På konsertene i november var folk ivrig og brølte og skreik fra stolene sine. De spilte luftgitar sittende, og det var dødsfett. Og når de skulle i baren eller på toalettet, var det nøye spasering på oppmerka felt, og alle holdt rett avstand. Det var oppløftende. Men så visste vi jo at metal ville være de flinkeste i klassen når det kom til restriksjonene, sier Bjørnson.

– Hvordan da?

– Etter lang tids erfaring fra festivaler og konsertproduksjoner, har vi sett det. Røde Kors sier også at det er mindre virring, knuffing, kontaktsøking og pumping under metalfestivaler. Metalfolk vet hva de tåler, og de er der for musikken. De går ikke på festival for å være crazy, for det får de utløp for i hverdagen.

Jólablot

Da gitaristen hørte at regjeringen ville ha musikk ut i Norge i desember, tenkte han at her blir det utrolig mange dreams of a white christmas på x antall norske dialekter, her mangler det alternativer. Han heiv seg derfor over Excel og Word, og presset ut en søknad for desemberturneen «Jól i Utgard».

– Etter dette forferdelige året 2020 har vi større behov for den gamle jóla – da det dreide seg om å feire at man har overlevd ett år og at man venter på lysere tider. Jeg tror mange er enige om at det skal bli godt å få kostet 2020 ut døra.

Ordet jul er historisk en felles nordisk betegnelse på den norrøne midtvinterfesten Jólablot, som ble feiret rundt midtvintersolverv. Med god mat og juleøl skulle solas tilbakekomst og gudene hylles. Det var først etter kristningen av Norge at jula ble en kristen høytid.

– Så det blir ikke en metal-versjon av «Et barn er født i Betlehem»?

– Nei, vi garanterer en hundre prosent julesangfri konsert. Men jeg er ikke mot jul, altså, sier Bjørnson.

Rygget skamfulle inn i skogen igjen

Enslaved er en av de mest anerkjente norske bandene internasjonalt, og til neste år har de holdt på i 30 år. Det var 13 år gamle Ivar Bjørnson og 17 år gamle Grutle Kjellson som dannet bandet i 1991 i Sveio. De hadde begge allerede spilt i death metal-band, men følte seg ikke helt hjemme med tematikken skrekkfilm, blod, gørr, død og fordervelse.

– Vi var veldig inspirerte av totaliteten i black metal, at de hadde et helt konsept som de sto inne for, men verken jeg eller Grutle hadde et spesielt forhold til satanisme, ikke mer enn vi hadde til kristendommen på et vis. Men det som var nærliggende var det norrøne – det spennende, aggressive, krigerske på den ene siden, og de stille, vakre, ømme kvalitetene på den andre siden.

De to guttene kalte sjangeren først for viking metal. For dem dreide det seg om en filosofi og noe hemmelig, pluss at det ikke fantes noe som utga seg for å være vikingmusikk. Bjørnson forteller at dét var helt til den nye vikingmusikken kom, med hei og hå, rom og trekkspill, fjollete viser og mjød. Da rygget de skamfulle inn i skogen igjen.

– Da var det bedre å bli kalt for et black metal-band, selv om musikken ikke har med satanisme og kriminalitet å gjøre.

Drap, kirkebrann og satanisme

Enslaved-gitaristen prater og undertegnede hamrer løs på Word på tastaturet. Plutselig hopper fonten over fra Calibri til Helvetica på telepatisk vis.

– Du har tidligere uttalt at folk blir skuffa når de oppdager at dere ikke har en mørk fortid. Men hvor lite mørk er den? Snakker vi S i gym og gullrekka på TV?

– Nei. Jeg siktet til den mellomfasen da norsk metal begynte å bli svær, og det ble et mediehysteri rundt drap, kirkebrann og satanisme. Da var det faktisk sånn at vi mista oppslag og festivaler fordi vi ikke var satanistiske og ikke hadde tilbrakt tid i fengsel på grunn av kirkebrann.

– Det irriterte oss, men vi var hele tida sikre på at det ville gå over, og at musikken ville komme tilbake i førersetet, sier Bjørnson.

Turte ikke ringe mamma

– Husker du da du forsto at dere var blitt store?

– Stor og stor, fru Blom. Men ja, i 94, da andrealbumet kom, forsto vi at vi bevegde oss ut av Norge. I 95 var vi på en europaturné, og en i USA og en i Mexico.

Mexico-biten ble til i slutten av USA-turneen, og 17 år gamle Ivar turte ikke ringe hjem til mamma og si at han skulle til Mexico. Han løy og sa at han skulle til Dallas og ligge ved et stort svømmebasseng.

Det tok mange år før mamma fikk vite at sønnen hadde kjørt rundt i en varebil på landsbygda i Mexico og bestukket politiet med amerikanske dollar på hver kontrollstopp.

– Det var en gang jeg trodde at vi hadde havnet i skikkelig trøbbel, og det var da en politimann brølte og skreik «Hvor er marihuanaen?». Jeg trodde han kom til å arrestere oss, men det viste seg at han bare var ute etter marihuana selv. Det endte opp med at han skjelte oss ut fordi vi var en gjeng pyser som ikke røkte.

Eurovision-fan

– Til slutt, har du en guilty pleasure musikalsk sett?

– Nei, jeg motsetter meg hele konseptet. Jeg liker Pet Shop Boys, men jeg føler meg ikke skyldig i noe.

– Greit nok, men hvis du utelukkende hadde sett på Paradise Hotel, ville ikke det vært noe du var skyldig i?

– Da hadde jeg politianmeldt meg selv. Jeg forstår hva du mener nå.

(Tenkepause, eventuelt mote-seg-opp-pause).

– Døtrene mine er enormt opptatte av Grand Prix (red.anm. Eurovision Song Contest). Jeg ønsker jo å ha noe tilfelles med mine søte, små prinsesser, men jeg klarer ikke de ungdomsseriene eller Justin Bieber, så da har det blitt Grand Prix. De siste to årene har det rett og slett vært sjokkerende bra låter. Når jeg har sagt det til andre og fått hevede øyenbryn, har jeg lagt til et «Nei da, bare tulla». Men: I like it, aller mest disco-låtene.