Det er selvsagt ikke til å unngå at gamle helter dør. Den generasjonen som startet med rock’n’roll og soul på femtitallet, og som revolusjonerte verden mer enn noen annen kunstform har gjort, har alle bikket 80 år eller mer. Deres udødelige musikk til tross, er de også laget av kjøtt og blod, og før eller siden går vi alle ut av tiden. Det er ikke tragisk, men det fyller oss med vemod. Det er vår egen ungdom som indirekte visner hen, og våre idoler med den.

Når folk under 50 dør, er det noe helt annet. En mann på 39 år skal fortsatt ha sine beste år foran seg, og i Dan Sartains tilfelle føles hans bortgang derfor så meningsløs og, selvsagt, så uendelig trist.

Jeg husker godt første gangen jeg hørte ham på skive, i 2005. Langt ned i et nyhetsskriv fra den norske distributøren VME sto navnet hans ved siden av et albumcover som var tverrvendt, og der mannen selv var festet til en galge, altså i horisontal stilling. Musikken ble beskrevet som garasjerock, en genre undertegnede alltid har hatt en mer enn kraftig softspot for.

I dette tidsrommet nådde denne subgenren et slags kommersielt høydepunkt. The White Stripes hadde gitt ut «Elephant» og «Get Behind Me Satan» var på vei. The Hives hadde signert med majorselskap og hadde sluppet «Tyrannosaurus Hives» året før. Det ble snakket om en revival for genren, og i kjølvannet av dette ble straks alt som inneholdt catchy riff med fuzzgitar, og som ble fremført av folk med bustete hår, kalt garasjerock. Mye av det overvurdert som et helvete. Noe av det ordentlig bra også.

Dan Sartain var strengt tatt ganske malplassert i dette virvaret, men han endte uansett opp med å turnere blant annet med både White Stripes og Hives, som support. Og bra var det. Gjennombruddet uteble likevel, men de som hadde snappet ham opp, fikk seg en yndling. Han hadde gitt to skiver før dette også (på kassett og små vinylopplag), men «Dan Sartain vs. the Serpientes» (som skiva het) ble som et slags debutalbum å regne uansett.

De neste ti årene peiset han ut seks skiver, alle sammen av skyhøy kvalitet. Han sjonglerte elegant mellom et bredt sett av musikalske stilarter og var ingen måte «tro» mot noen av dem. Takk og lov. «Pop, punk, garasjerock, elektronisk synthdarkness eller sørstats-latino. Samme faen. Dan Sartain gyver løs på det, og peiser på, uten verken sikkerhetsbelter eller hensyn til omgivelsene», skrev undertegnede i en anmeldelse av det som skulle bli hans siste plate, fjorårets – selvsagt mer eller mindre forbigåtte – superbe «Western Hills», en hyllest til musikken fra obskure westernfilmer.

Det lå alltid en overraskelse rundt neste sving eller bakketopp med Dan Sartain. I en raptus av kreativ utbrytertrang, og nyfikenhet etter nye måter å lage musikk på, slapp han i 2016 ei ren synth-skive, «Century Plaza», angivelig laget på en iPad.

Jeg husker hvor forvirrende det var, men at det tok en bare en halv runde før man skjønte at også her var det han drev på med både enestående og helt enormt bra, som en slags subtil hyllest til kultbandet Suicide, Wall Of Voodoo og Kraftwerk. Ei av de 10 beste platene jeg hørte det året, og jeg har flere ganger terrorisert venner med tekstmeldinger om hvor forbigått jeg synes dette mesterverket er. Her kunne jeg godt klasket på tre, fire titler til.

Det har vært noen underlige meldinger fra ham på nett den senere tiden, og det er bare uker siden hans plateselskap, One Little Indian, annonserte via Facebook at de og Sartain hadde skilt lag, ei melding som nå, forståelig nok, er fjernet. Dødsårsaken er heller ikke oppgitt. Straks etter hans død ble det igangsatt en kronerulling for å finansiere hans begravelse (heia USA), og når den hadde nådd måltallet, ble de overskytende beløpene overført til hans fireårige datter.

Og det er selvsagt her den virkelige tragedien ligger. En ung mann har dødd fra sine nærmeste så altfor, altfor tidlig. Tilbake sitter ei lita jente uten faren sin. Våre tanker går først og fremst til henne.

Vi andre har mistet en sjeldent høyt begavet musiker som rørte oss så mange, mange ganger, og der den gjenstående katalogen dokumenterer en av de aller sterkeste fra hele hans samtid. Gjør deg selv en tjeneste ved å sjekke dem ut. Vil du donere penger, kan du gjøre det via hans BandCamp-side.

«Even at my worst I’m better than you», spyttet han arrogant, berettiget og syrlig ut på den helt fantastiske punkrockskiva «Too Tough to Live». Begge titlene etterlater ei rar stemning i lufta, slik som det ble.

Takk for all den fantastiske musikken, Dan. Du vil savnes, din elskelige, unike og umistelige raring.