Det er virkelig beinhardt å ta innover seg, at vidunderlige Anette ikke lenger er blant oss. Hun døde torsdag denne uken og etterlater seg et enormt tomrom. Som kjæreste. Som datter. Som søster. Som venninne. Som platepusher. Som konsertarrangør. Som så fryktelig mye annet.
Det var så mange som mistet så mye når hun dessverre sluttet å leve.
Det var bare verdens mest naturlige ting at Anette på kort tid ble en av de viktigste og flinkeste her i nord på booking av konserter. Hun hadde det i blodet, dette udefinerbare talentet, der ei blanding av kunnskap, lidenskap, en sjelden teft og et brennende engasjement var perfekt vektet.
Ikke lå det noen strategi bak, ingen særskilte ønsker om å bli lagt merke til, ingen idé eller tanke om egen vinning eller økonomisk gevinst. Hun var så uselvisk, så lite hipsteropptatt, så forsvinnende lite selvhevdende i hele hennes gjerning og virke. Hun ville bare booke konserter, med artister hun selv likte. Bare fordi. Fordi hun hadde et genuint ønske om å skape kulturelle verdier hun kunne dele med andre likesinnede.
Alt skjedde gjennom det idealistiske bookingkonseptet The North Country Fair, som ble startet en gang for sju, åtte år siden, av Tor Thomassen, Henry Johnsen (som dessverre døde i 2016) og en liten og standhaftig gjeng venner, med felles mål og ideer. Da Anette kom inn der som en virvelvind, tok det ikke lang tid før det var hun som var skipper på skuta, noe de andre var mer enn komfortable med.
Senere skulle noen falle fra og nye komme til. Men Anette holdt fanen med myndig grep og leverte sammen med sine kumpaner ei vill rekke med et tresifret antall konserter som savner sidestykke her i byen, fordelt ut over et tosifret antall scener, der alt fra intime stuekonserter til små klubbgigs og de største scenene ble tatt i bruk.
I dag har jeg sittet og scrollet meg gjennom gamle mailer og meldinger fra henne. Det er helt vanvittig å se hva hun og gjengen har fått til. En hel drøss av artister fra hele det nordamerikanske kontinentet, en haug norske band og artister, for ikke å glemme de unge, lokale og fremadstormende artistene hun heiet på og slapp til på både enkeltstående konserter eller noen av de mindre klubbfestivalene hun stod i bresjen for.
Det oste musikk av Anette. Hun hadde jobbet i flere platesjapper, stod fortsatt og pushet skiver på Backbeat og var en durkdreven nerd med dyptpløyende kunnskap om det hun digget. Derfor ble hun også elsket av artistene hun booket, fordi de skjønte at hun hadde en genuin innsikt i, og grunnleggende kjærlighet til, det de drev med.
Jeg har aldri møtt noen som har lagt så ufattelig lite energi i å være kul, men som samtidig, og kanskje nettopp derfor, var mye kulere enn de aller fleste. Hun prøvde ikke å være noen andre enn hun var, smiske eller si de «rette» tingene.
Og hun var et enormt vakkert menneske, uten at hun trengte å sminke til verken ansikt eller meningene sine. Smilet hennes var helt kick-ass. Det var kult å være på fest med henne. Så upretensiøs, så seg selv, og med en underfundig humor av eget varemerke.
Jeg digget det kompromissløse ved henne. Likte hun ikke noe, var hun vel så tydelig på det, som om det var noe hun var fan av. Da jeg intervjuet henne for noen år siden, spurte jeg hvilken låt hun hadde ønsket hun selv hadde skrevet. Det vekket hennes indre Dylan-hardcore-fan:
«Knocking on Heavens Door», for da er det mulig jeg kunne ha stoppa den utrolig stygge versjonen til Guns N’ Roses – kanskje verdens verste band – og det hadde jo vært noe. Jeg hadde betalt tusenvis av kroner bare for å slippe å se dem live. Men jeg lander kanskje heller på Mazzy Stars «Fade Into You».
Det var Anette i et nøtteskall. Også var hun ei havets kvinne, utdannet fiskerikandidat og særs opptatt av marin økologi. Typisk Anette, kunne det dagen etter en konsert tikke inn en mail med takk for i går og kul konsert og trivelig og sånn, men her er en link til en forskningsrapport om skadevirkningene seismikkskyting har på torskeyngel.
Typisk nok hadde hun et profilbilde der hun i fullt oljehyre løfter opp ei hyse og ler hjertelig. Bakgrunnsbildet er en collage av Bob Dylan. Helt, helt nydelig. Det blir ikke mer Anette enn dét.
Hun gjorde rett og slett Tromsø til en mye kulere by å bo i. All den gleden hun og gjengen spredte med alle konsertene kan ikke måles i verken penger eller billetter. Hennes kulturelle berikelse av livene til mange av oss her i byen som elsker å gå på konsert er umulig å beskrive kort. Viktigheten av det uvurderlig.
Der hun selv brukte mye av sin tid til å spre glede for andre, var det samtidig et mørkt bakteppe som plaget henne, som bare de aller nærmeste fikk innsikt i. Til slutt klarte hun heller ikke mer, noe hennes nærmeste har valgt å være åpne om, og skal ha ros for. For oss andre var det et sjokk. Og det er så vondt, så vondt å vite at det gikk som det gikk, at hun ikke klarte å se for seg nok glede der fremme et sted, ved å leve.
Tilbake sitter folk med forskjellige og splittede følelser. Dyp sorg. Sinne. Frustrasjon. Maktesløshet. En kombo av alt. Det er lov å kjenne på alt dette nå. Trøsten er å vite at Anette visste om all den kjærligheten hun hadde rundt seg, fra sine nærmeste. Hun skulle bare visst hvor mange her ute det var som elsket henne, både for den hun var og det hun gjorde.
Alt blir ikke bra. Men det blir bedre. Det er aldri så mørkt at det ikke nytter å kjempe videre og se fremover. Og husk å ta den telefonen. Send den meldinga. Gi den klemmen, når slikt blir lov. Det må vi fortsette å si til hverandre.
Jeg ønsker å minnes Anette utenfor inngangsdøra til et konsertlokale i byen, trippende smånervøs mens hun patter på en sigarett og smilende tar imot folk på vei inn til de kulturelle herlighetene hun har stelt i stand. Da var hun i sitt ess.
Så vil jeg sette på en låt. Jeg vet hun elsket Tindersticks, så jeg velger meg «Tiny Tears». Den synes jeg passer perfekt i dag. Når strykerne kicker inn der i midten av sangen, og tårene bare renner ut av høyttalerne og låten eksploderer, skal jeg alltid tenke på Anette. Det tror jeg hun ville likt.
Hvil i fred, umistelige, fine du.