På en øde øy med Egon

– Sånn sjangertro greier er noe piss. Det finnes kun bra eller dårlig musikk!

CLIFF ISAKSEN (38). Musiker.
CLIFFER’N: Røstværingen Cliff Isaksen har gjort særing og særping av seg, men som musiker er han fortsatt heldigvis seg selv. Her snakker blant annet om hvordan hans indre kleptoman hjalp ham i å finne musikalsk inspirasjon. Det lønner seg å stjele!  
        
            (Foto: Yngve Olsen)

CLIFFER’N: Røstværingen Cliff Isaksen har gjort særing og særping av seg, men som musiker er han fortsatt heldigvis seg selv. Her snakker blant annet om hvordan hans indre kleptoman hjalp ham i å finne musikalsk inspirasjon. Det lønner seg å stjele!   Foto: Yngve Olsen

– Du blir plassert på en øde øy og får anledning til å høre på kun én eneste plate. Hvilken?
– Oi, dæven. Så vanskelig. Kjenner umiddelbart at Queens «Sheer Heart Attack», «Return to Fantasy» av Uriah Heep eller «Point of Know Return» (1977) med Kansas er de sterkeste kandidatene. Hmmm … med syyyyyltynn margin, må jeg nok la valget falle på Kansas. Ja, det blir Kansas.

– Det er veldig kult, for de to andre er lettere å skjønne, uavhengig av smak. Kansas, derimot, kan jeg derimot minimalt om. De er liksom bare der, som noen dinosaurer fra 70- og 80-tallet, med skiver jeg alltid har bladd forbi i platesjapper. Så fortell! Jeg lurer oppriktig!
– Jo, det som er greia, for meg i hvert fall, er de var det første bandet som fikk trigget interessen min for å dykke litt mer ned, og skjønne hva som teoretisk ligger bak musikken. De hadde odde taktarter, i tillegg til at det gikk an å plukke riff her og der fra dem. I tillegg er akkurat denne skiva stappet av topplåter jeg fortsatt ikke har klart gå lei av, og ei plate jeg stadig oppdager nye ting ved, som de komplekse arrangementene, så da vet jeg at den også vil holde seg fint der ute på den øde øya.

– Du har tenkt på alt, du! Du er født etter plata kom, så da lurer jeg selvsagt på hvordan du ramlet over den?
– Du, han pappa var med i en sånn plateklubb, der abonnentene fikk tilsendt to CD-er i måneden. Det var jo mest bare drit som kom, men av og til har man litt flaks, for den ene gangen det kom en pakke, var jeg først ute og hentet posten, det var en sånn kjip, grå pappkonvolutt, og inni der lå denne Kansas-skiva, som jeg øyeblikkelig tok i eget eie og bare blæsta på fullt på rommet mitt. Han har forresten aldri fått den tilbake. Den plata der, den er mi!

 

– Haha! Nydelig! Har du hatt noen musikalsk mentor, bortsett fra kleptomanisering av din fars post?
– Hehe. Ja, flere, og noen brå skifter underveis. Purple, Queen, Uriah Heep og sånt har jo alltid ligget der i bunn, men da jeg gikk musikklinja i Bodø, av alle plasser, fikk jeg Jan Gunnar Hoff som pianolærer, og han var en øyeåpner, for å si det sånn, med innprenting av akkorder med tall. Han var ganske twisted, og de klassiske fiolinistene holdt jo på å bli gærne, men jeg digget det og ble introdusert for Chick Korea og masse annet. Altså, sånn sjangertro greier er noe piss. Det er kun bra og dårlig musikk.

– Hva er det beste du har opplevd live da?
– Lett, for det var en kjempesmal og legendarisk konsert på gamle Sinus i Bodø, med Køhn/Johansen Sextet.

– Damn! Jeg har min egen konsert #1 fra samme sted, på min egen 18-årsdag, da Sinus var nede i en kjeller i Sjøgata og det luktet søtt og rart fra rullingsene frikerne stod og røkte. Så gøy at vi har den fellesnevneren! Men, sorry, det er en digresjon. Fortell!
– Haha! Var samme alder på meg, men da hadde Sinus flyttet opp til bakkenivå. Det var i den tida jeg gikk på den nevnte musikklinja, og jeg hadde akkurat bikka atten, og da blir jo slike inntrykk så jævlig mye sterkere enn når man er 38 år og blasert. Herregud, på den tiden fikk jeg jo bakoversveis hver eneste dag, av hva som helst! Men dette var ekstraordinært.

– Det var ikke engang min greie, men jeg ble så sinnssykt slått i bakken. Han psychoen Jarle Bernhoft løp rundt i lokalet med trådløs og sang helt fantastisk og han helsikes Nils-Olav Johansen fra Farmers Market spilte ræva av alt og alle. Jeg klarer nesten ikke sette ord på det, i hvert fall ikke for å komme i mål til å gi det en tilstrekkelig god beskrivelse.

– Synes forsøket dit er svært godt! Som trubadur og omstreifende musiker har du jo spilt flere coverlåter enn de fleste. Hva om du fikk sette ditt eget navn bak noen andres verk, da? At du kunne sagt «Ja, men no ska æ ta en æ laga sjøl».
– Haha! Da sier jeg «Yesterday» av The Beatles, med stor fare for at noen har valgt den tidligere, men det får våge seg.

– Klokt! Ikke minst med tanke på rettigheter og penger. Er du The Beatles-fan?
– Jajaja, selvfølgelig. Klart! Hallo! En sånn melodimaskin er jo til enhver tid fasiten på alt, og «Yesterday er jo den aller beste av alt de bra de har, ikke sant?

– Jeg er enig i alt, bortsett fra at «Yesterday» er best. Men B-sida på singelen, der selveste Ringo synger, «Act Naturally», er knall.
Hahaha! Åh, den gamle Buck Owens-klassikeren? Kanskje ikke så rart at Ringos versjon bare forsvant og ble glemt, da. Hahaha!

– Nei, nå må jeg sende deg ut på den øya, kjenner jeg! Du får likevel med deg et ekstra hjelpemiddel. Hva tar du?
– Du her må svaret enkelt og greit bli en hvit stokk, ellers er jeg ganske stuck, skal jeg si deg! Hahaha!