Buktafestivalen har avlyst den årlige festen i Telegrafbukta på grunn av koronapandemien. I stedet har de lansert en plan B utfor Hålogaland Teater. 22-24. juli går Buktafestivalen: plan B av stabelen.
Feedback presenterer et band/artist hver dag under festivalen. I dag, fredag, spiller den kjente tromsøartisten Lisa Skoglund.
Buktafestivalen var en av de aller første festivalene artisten spilte på og hun applauderer festivalen for inkluderingen av unge, nordnorske profiler som enda er under utvikling.
– Det blir Bukta, og det synes jeg er så bra. De har vært veldig flink til å lage sin egen versjon av noe de kan stå inne for. Det setter jeg som artist, tromsøværing og publikummer veldig stor pris på. Det er så mange elementer som gjør det spesielt i år, jeg tror blir magisk, sier Skoglund.
Skal teste ut nye sanger på tromsøfolket
Når Lisa Skoglund tar med seg fullt band for å ha konserter kan du se henne på scenen sammen med Stine Maren Steien, Torje Åsali Jenssen, Ida Karoline Nordgård og Mikael Pedersen Jacobsen. Musikken de spiller beskriver Skoglund som nordnorsk visepop.
– Det er alltid vanskelig å forklare hva sjangeren faktisk er. Jeg skriver på nordnorsk, så har jeg røtter i vise-sjangeren, og en bachelor i populærmusikk. Men jeg har også en forkjærlighet for indie, så musikken har elementer fra mange sjangere.
Rett før pandemien brøt ut ga de ut debutalbumet «Dagen æ vinn», og de er godt i gang med å produsere sitt andre album.
– Er det mulighet for å høre noen av de nye sangene under Buktafestivalen?
– Absolutt, mange av sangene på settlisten er nye ting som kommer på det nye albumet, og som ikke er spilt inn enda. Så det blir fint å få testet noen av sangene.
Fire kjappe
– Hva er ditt beste Buktafestival-minne?
– Jeg har vært fast publikummer siden jeg var 18 år, så det er mange gode minner. Men jeg hadde et veldig bra år da Stein Torleif Bjella stod på hovedscenen. Jeg husker at jeg tenkte «dette gjorde et inntrykk, jeg kommer til å huske dette». Slike store musikalske opplevelser er ofte litt vanskelig å få på festivaler. Men dette husker jeg godt. Ellers har det vært å generelt sitte i fjæra sammen med gode venna.
– Hva må du ha på festival?
– På «Bukta» har jeg alltid med en sekk med tynn ullgenser, regnponcho, og gulrøtter faktisk. Jeg er en praktisk person så jeg liker å ha med sånne kjedelige ting. Jeg vil gjerne ha basisbehovene dekket.
– Hva har vært det beste og det verste med korona?
– Det beste må ha vært å få et nytt tempo på hverdagen. Når man stopper opp og ser seg litt om får man et tydeligere bilde på hva som ikke funker, og det har vært viktig. Vi har fått et lavere tempo som har gjort at jeg endret noen grunnverdier og det har hjulpet med hvordan ha det bedre og stresse mindre. Så temposkiftet har nok vært det beste.
– Det er mye å ta av når det kommer til det verste. Men for å utdype på mitt felt så har det da kommet bedre frem hvor usikker bransjen vår er, så det har synliggjort mye som kan gjøres bedre. Verdien av kultur er stadig oppe til debatt. Jeg bruker ofte å si at mange synes det er kult med kultur, men ikke alltid har så god forståelse for hva som ligger bak det i arbeidstimer og håndverk. Hvis vi skal ha et rikt kunst- og kulturliv er man nødt til støtte opp under det. Jeg er sliten av å fortsatt ha diskusjoner om jobben min faktisk er en jobb.
– Hva er dine topp tre favorittalbum?
– Dette er vanskelig, men jeg kan bare svare for mine favoritter den siste tiden.
1. Pheobe Bridgers «Punisher». Har hørt dette albumet i hjel. Det er nostalgi fra da jeg var yngre og hørte mye på amerikansk indiemusikk. Det er veldig komplekst, men samtidig naivt, og veldig melankolsk, det treffer jo godt.
2. Maggie Rogers «Heard It In A Past Life». Spesielt den ene låten «Alaska». Det er et veldig kult album med tydelig kvinnestemme, hun har en spirituell greie i låtskrivingen sin som jeg synes er veldig interessant, spesielt tekstmessig.
3. Olivia Rodrigo «Sour». For meg er det musikk som minner meg om fra jeg var yngre med Avril Lavigne og Paramore. Det jeg synes er interessant med albumet er at feministisk sett så er hun trist og har hjertesorg, men hun er også tydelig sint, og det er litt godt. Det er så lenge siden det har vært hipt med en sint ung kvinne. Og det er nydelig produsert.
– Kan jeg få legge til Joni Mitcell «Blue» som topp 4?