Alfheim svømmehall har ikke blitt brukt til sitt opprinnelige formål på en god stund, men denne fredagen viste signalbygget sitt fulle potensial som en av byens mest storslåtte kulturarenaer.
Kveldens samarbeidsforestilling var et bestillingsverk fra Insomnia-festivalen, og dermed også en rimelig eksklusiv og unik affære å få med seg. I tillegg til det imponerende konsertlokalet, besto ensemblet på scenen av tre svært habile artister – den islandske komponisten Bjarki, lyskunstneren Arttu Nieminen fra Finland, og danseren Mathilde Caeyers, som bor og jobber i Nord-Norge – som sammen lagde en samstemt og helhetlig opplevelse.
Idet man entret det utsolgte konsertscenen forsto man fort at man skulle bevitne en kunstforestilling av de sjeldne. Svømmehallens gigantiske vinduer var lyssatt av bølgende vann, og lydanlegget fylte rommet med vellåtende ambiens. Både scenegulv og publikum var for anledningen plassert på den dype enden av bassenget, noe som i grunn ikke var noe annet enn passende, for dette var ikke en konsertopplevelse av det overflatiske slaget.
Selv om det gikk tørrskodd for seg, var likevel ikke alt man forbinder med Alfheim svømmehall kastet ut med badevannet, i hvert fall rent tematisk. Både den musikalske og visuelle tematikken var basert på vann i ulike former – fra videokunsten som skylte diverse gråtoner utover tre av bassengets vegger – til danserens sparsommelige bevegelser, som tidvis kunne minne om både havbølger og svømmetak.
Innledningen hadde i og for seg mye interessant ved seg, hvor Bjarkis bidrag kunne oppleves som en ren lydinstallasjon, mens Nieminen og Caeyers sto for det visuelle hovedinnholdet. Etter hvert bygget det seg opp til dunkel og minimal tekno, pakket inn i store beats, og som – i hvert fall til tider – hørtes ut som noe Liam Howlett kunne skrudd sammen på 90-tallet. Og det er på alle måter ment som en kompliment.
Er det derimot noe man savnet, kunne det nok vært en anelse mer dynamikk. Når toppgiret var nådd, ble det fort ganske mye av akkurat det samme den påfølgende halvtimen, og flere av de musikalske motivene rakk knapt å feste seg, før artistene svømte videre inn i det neste.
Når det er sagt, var dette på ingen måte et mageplask – som et eksklusivt bestillingsverk var dette noe man absolutt ikke angrer på at man fikk med seg, og jeg håper virkelig ikke det blir lenge til neste gang Alfheim svømmehall tas i bruk på denne måten.