Steinars stilsikre jubileum

Jeg var ikke gamle karen, men inntrykkene fra Steinar Albrigtsens platedebut "Alone Too Long" fra 1990 husker jeg godt. At han var tromsøværing var nesten vanskelig å godta, da coverbildet åpenbart var av en indianer kliss lik de jeg hadde sett på TV og film.
PLATECOVER: STEINAR ALBRIGTSEN «The Sailor». 

PLATECOVER: STEINAR ALBRIGTSEN «The Sailor». 

Min klasseforstander på barneskolen uttrykte stor begeistring for denne kjekkasen og musikken hans, og hun var virkelig ikke alene – plata har solgt sinnssyke 180.000 eksemplarer.

Debutplatas 25-årsjubileum er bakgrunnen til utgivelsen av "The Sailor", som er Albrigtsens første plate siden Jim Croce-tributten "Bilda fra ei anna tid" fra 2011.

Som på debuten, er det countrymusikken som dominerer, med lite grann blues, folk, pop og rock som av og til skytes inn fra innbytterbenken. Dette er en stil Steinar kan gjøre med bind for øynene og tørrfesk i ørene, og det er bemerkelsverdig hvor lite som skiller han fra den betraktelig yngre artisten som tok landet på senga for et kvart århundre siden.

Men tidene forandrer seg heldigvis, og siden den gang har Norge fostret en rekke artister som har gjort det skarpt innenfor country- og americanasjangeren. Grunnen til at Albrigtsen fortsatt kan regnes som relevant, er hans trygghet som vokalist samt en dyp forståelse for materialet han fremfører. Personlig holder jeg kun Ida Jenshus og Paal Flaata høyere, og ingen av dem er puristiske countrysangere.

På The Sailor åpner Albrigtsen selvbiografisk med "Music On the Radio", men som vanlig har han hyret inn eksterne låtskrivere for å bidra på brorparten av materialet. 58-åringens gamle tjommi Tom Pacheco er hyppig kreditert, men den første ordentlige godlåten kommer i form av Vince Gill-balladen This Memory of You.

Nothing There er en annen vellykket låt, der mollakkordene gjør sitt første inntog på albumet. Den har et Highwayman-aktig preg, der tonene fra den effektspekkede steelgitaren gir musikken kosmiske egenskaper.

Someday er en «avglemt» låt fra nittitallet, som Albrigtsen tilfeldigvis fant på en gammel demokassett. Heldigvis, da det er en enkel, men lun popballade som ville ha løftet samtlige av hans album utgitt i etterkant, noe den da også gjør med denne plata.

Mye av det resterende låtmaterialet er noe ordinært. Plata blir av den grunn en jevn, om ikke direkte briljant affære.

"The Sailor" er uansett et trivelig gjenhør med en gammel kjenning som fortsatt har mye å gi.