For det første elsker jeg artister som hamrer ut skiver uten å vente, uten å «gå gjennom prosesser», som ikke skal «la ideer modnes» osv. Dette er Ropstads tredje skive på like mange år (og hans femte i tallet), og det har heller ikke gått på bekostning av resultatet. Selvsagt har det ikke dét. Ropstad er inne i en fin strøm nå.

Hans forrige album, den flotte «Her om natta», startet med «Vise om Sverige», der han vekselvis harselerer med og drømmer om å bli en svensk visesanger. Det er det ingen grunn til lenger. Ropstad er nå helt på høyde med sine svenske åndsbrødre, og nettopp referansene til våre naboer i øst er påtagelige, på en kul måte. Thåström, Winnerbäck, Lundell. Vi kan høre gjenkjennelige vink til dem alle, med en småpussa Vreeswijk klukkende i kulissene.

Likevel er det mindre tradisjonell visesang her, og sånn sett er han nærmere det Thåström driver med enn bedriftene Vreeswijk bedrev. Fair enough, som det heter på godt norsk. Her er det vel så mye spor av synthene til amerikanske Suicide som Father John Misty.

Det er vrient å plukke ut enkeltspor her, men åpningssporet «Som om jeg nesten ikke finns» skinner likevel litt i ensom majestet i all sin storhet. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg hørt den nå, men på slutten, når han desperat roper «Vi trenger mere vin! Vi trenger det nå!» får jeg gåsehud hver eneste gang. En av årets beste låter.

Andre favoritter er «Før satt vi oppe helt til morgenen», en selvpiskende og bekmørk sang, nært tematisk beslektet med Raga Rockers «Skyggen av tvil». Og en gammel The Velvet Underground-fan nikker også anerkjennende og drar seg i fornøyd i skjegget til det moralsk forsvarlige tyveriet av «Sweet Jane» i singelen «En sang til».

Og sånn kunne jeg fortsatt. Skiva er spekket med gromme låter fra en artist i kanonform, og som skriver dypt personlige tekster det aldri blir kleint å høre på.

Debatten om musikk skal fremføres på morsmålet eller engelsk er noe av det mest ubegripelig trøttende jeg vet, men det er selvsagt svært fornøyelig når en mann evner å skrive sjelevreng fra eget følelsesliv, attpåtil på flott sørlandsdialekt med bløde vokaler.

Erlend Ropstad etablerer seg nå der oppe i lag med Stein Torleif Bjella og Tønes, navn som gjør at vi ikke lenger må se til Sverige med skam i blikket. Det er gledelig på alle måter. Vi har Erlend Øye, Erlend Bratland, Erlend Mogård Larsen (han hadde også et band). Greit nok. Men Erlend Ropstad er Norges beste Erlend. Ja, verdens beste, vil jeg si. Sterk femmer, dette.