Madrugadas studioalbum, vurdert av Egon Holstad

«Industrial Silence» (1999)

Debuten. Jeg husker jeg opplevde den som veldig viktig da den kom. Jeg opplevde ikke The Pussycats. Jeg var ikke en del av den nordnorske visebølgen, verken som fan eller utøver. Og den nordnorske punken kunne oppsummeres med noen bra singler og EP-er. Madrugada var nordnorske og de lagde musikk på et så høyt nivå at det egentlig aldri var noen tvil om at de kom til å nå helt topps med én gang. I tillegg hørtes de ut som ei blanding av masse kult jeg allerede hadde i platesamlinga mi. Grant Lee Buffalo, Thin White Rope, The Gun Club, Neil Young, Nick Cave osv. Man kan dissekere ned låtene til en haug ærverdige referanser. Dette var verken «bra til å være nordnorsk» eller «bra til å være norsk». Dette bandet var bare dritbra. Fra dag én, og samtlige norske plateselskaper hadde kjempet om underskriften deres. Det ble Per Eirik Johansen som trakk det lengste strået, noe jeg tror alle involverte i ettertid skal prise seg lykkelige for. Sjelden har publikum, kritikere og kommersielle salgslister vært så enige. Madrugada debuterte på toppen av VG-lista. Og deretter så de seg aldri tilbake.Terningkast 5.

Les også: - Madrugada plyndret soloskivene mine!

«The Nightly Disease» (2001)

Etter to sinnssykt sterke EP-er, og en fullengder som hadde slått knockout på store deler av bransjen, var forventningene til album nummer to skyhøye. Jeg husker jeg opplevde skiva som en genuin skuffelse. Stemninga i bandet var heller ikke på topp, og turneen på skiva var også betydelig daffere enn de vilt bra konsertene de hadde levert før og rett etter debuten. Det var noe tregt og lite eksplosivt med dem rundt denne skiva. Ikke engang singelen «Hands Up I Love You» føltes potent, målt opp mot det bandet jeg hadde hørt to år før.

Det er litt rart å høre den i dag, for det er den skiva jeg har hørt minst på av alt Høyem har vært borti. Og svak er den så avgjort ikke. «Nightly Disease Part II» er en kul låt, og knallerten «We Are Go» hadde jeg faktisk glemt av. Jeg vet ikke, kanskje lider skiva av å hoppe etter Wirkola, debuten deres. Men det er likevel lyden av et band som sliter i motbakke, selv om det aldri er verken middelmådig eller dårlig. Avdøde Per Eirik Johansen hadde for øvrig denne som personlige favoritt. Det kranglet vi vennskapelig og bryskt om flere ganger, uten at jeg fikk ham til å endre mening av den grunn.Terningkast 4

«Grit» (2002)

Det er den eneste skiva deres som ikke debuterte på eller nådde førsteplassen på VG-lista, og det er litt snålt å tenke på, siden den inneholder «Majesty», en låt Høyem fortsatt gjør live, og som alltid vil være der oppe med landets største evergreens. Og det tok ikke kommersielt fyr i plata før nettopp «Majesty» ble sendt til radio som singel, noe som gjorde at skiva også ble liggende i hele 33 uker på VG-lista, dobbelt så lenge som forgjengeren.

«Grit» burde egentlig het «The Uprising», for den føltes som en enorm opptur da den kom, og den låter fortsatt helt superbt. Skiva var et knyttneveslag av en oppreisning, og inneholdt et vell av bra spor. På avskjedsturneen var det også låtene fra «Grit» som virkelig profitterte på den ekstra gitaren, da Robert ble erstattet av både Alex Kloster-Jensen og Cato Thomassen.

Dette er også skiva der Robert Burås virkelig begynner å vise seg frem som den raffinerte og kvasse gitaristen han vitterlig var. Mer Rolling Stones og Muddy Waters en Grant Lee Buffalo og spor av britpop nå. Digger også avslutningssporet «Love’s Institution», som høres ut som en Leonard Cohen-låt med Johnny Ramone som tekstforfatter. Limsniffing er undervurdert som lyrisk element i låttekster. «Grit» var en kraftig beskjed fra bandet om at den eventuelle tvilen som ble sådd med forgjengeren ikke var noen grunn til å ta på alvor. Plata var som skapt for å spille live, og konsertene de gjorde i etterkant var elektriske.Terningkast 5

Les også: "Mørkets fyrste" omfavner popen.

«The Deep End» (2005)

Etter å ha pløyd meg gjennom disse skivene et utall ganger nå i det siste er jeg ikke i tvil om at dette er deres beste album. Den starter med «The Kids Are on High Street», en av de aller beste låtene lagd av et norsk band. En låt så episk og storslått at man utelukkende bør høre den alene. Det er låt hvor man kan stå midt i rommet, lukke øynene, holde ut hendene og tenke nå, nå flyr jeg faen meg. De kunne latt skiva fortsette med hule kroppslyder og den ville fortsatt endt opp med en høy snittkarakter. Men her er de uforskammet på hugget.

«Hold on to You», med Frodes basskvern og de stadig mer lekre gitardetaljene til Robert er fantastisk, og trommespillet til nyinnhyrede Erland Dalen er utsøkt. «Slow Builder» er det eneste som minner om en svak låt her, og det merkelige er at de hadde flere i ermet. På en begrenset utgave av skiva finnes det nemlig to bonusspor, hvorav det ene («Life in the City», søk den opp på YouTube!) ville vært et av høydepunktene på skiva. Eller på ei Gun Club-skive med en rammerett Jeffrey Lee Pierce.

Lyden er også helt uovertruffen, skrudd sammen av tryllefanten George Drakoulias. Dessuten artig at Angelo Badalamenti, David Lynch musikalske våpendrager, har arrangert strykerne på «Hold on to You».Terningkast: 6

«Madrugada» (2008)

Svanesangen var delvis innspilt i New York med John Agnello, men langt fra ferdig, da Robert Burås tragiske dødsfall rammet familien, vennene, Musikk-Norge og selvsagt også bandet Madrugada. For et sjukt smertelig tap, på så fryktelig mange måter.

Skiva ble ferdig innspilt med Alex Kloster-Jensen, som hadde spilt med Burås i hans band My Midnight Creeps (og i Ricochets), og gitt ut året etter. På turneen måtte de erstatte Robert med to gitarister.

Førstesingelen «Look Away Lucifer»var en veldig Nick Cave & The Bad Seeds-aktig låt (spesielt skiva «Henry’s Dream» rinner meg i hu), og lovde godt.

Det er ikke noen akilleshæl på denne skiva heller. Produksjonen er helt suveren og låtmaterialet er gjennomgående høyt. Liker spesielt den Cave/Cohen-pregede «What’s on Your Mind?» godt. Når Sivert går opp på slutten der er det ståpelsgaranti hver eneste gang. Samme med den vilt fengende, refrengløse og nesten bluesgroovy «New Woman, New Man». Vil dessutenn tro det er mange sjekkeprosjekter som har endt med snøret-i-bånn-suksess ved avspilling av «Honey Bee».

Å høre sistelåten, som er den første Robert Burås synger på i bandets totale diskografi, er direkte vondt. «Don’t know when they put me in the ground», er første linja. Det gir frysninger bare å skrive det. Sterk femmer.Terningkast 5

Madrugada ga også ut en rekke EP-er i lekre innpakninger, samt ei liveskive og en samler. De er et av de største og beste band dette landet har hørt og sett.

Sivert Høyems soloalbum, vurdert av Helge Skog

«Ladies and Gentlemen of the Opposition» (2004)

Mange jevnaldrende i min egen omgangskrets holder debutplata som høydepunktet i Sivert Høyems solokarriere. Selv har jeg sjelden plukket den ut av platehylla de siste årene.

Høyem har utviklet seg såpass mye i løpet av det drøye tiåret som har gått siden den ble utgitt, at det er lett å tenke på «Ladies and Gentlemen of the Opposition» som et tilbakelagt kapittel. Den inneholder allikevel røttene til alle de musikalske greinene som senere har vokst ut av vesterålingens hjerne, og inneholder enkelte topplåter.

Dette er, ikke overraskende, soloalbumet som har flest likheter med Madrugadas uttrykk, selv om den er mye lettere til sinns enn mørketidsrocken bandet gjorde til sitt varemerke. Her er det stor variasjon i uttrykket, selv om folkrocken dominerer. Det er også Høyems mest folkelige og tilgjengelige album.

Etter en sterk første halvdel, med blant annet live-favoritten «Northwind» (tenk at han innledet førsteplata med låten som lignet mest på bandet han følte behov for en liten pause fra), «Song for Cornelis» og min personlige favoritt «Black Box», daler kvaliteten på side B.

Den høyenergiske Lou Reed-pastisjen «What›s Wrong With You» skinner nokså alene, og dorske låter som «Ladyfriend» og «Woman» føles langtekkelige og begivenhetsløse.

«Ladies and Gentlemen of the Opposition» er et ujevnt album, men som så ofte ellers, forbinder de fleste av oss plata med dens beste låter.Terningkast: 4

Les også: 10 skiver som har betydd mye for Sivert.

«Exiles» (2006)

Denne plata innledes av de feiende flotte «Love, Leave Me Alone», som i form og adferd er en slags Høyemsk utgave av Dylans «Like A Rolling Stone. Totalt sett er albumet litt mørkere og preget av blåtoner enn både forgjengeren og innledningslåten.

Dette er albumet som har flest likhetstrekk med Madrugada. Å velge ut hvilke låter som skulle brukes i bandet, og hvilke som skulle på soloplatene må ha skapt litt hodebry. «Exiles» høres på mange måter ut som et orkestrert singer/songwriter-album.

Platas mest særegne låt, er den samme som ble Høyems første «hit» som soloartist: «Into the Sea». Denne melodien er definitivt fortsatt å regne blant hans beste komposisjoner, og en alle forventer å høre på konsertene. Det er like logisk som at Turboneger må spille «I Got Erection». It’s a fact, Jack!

Som på debuten, daler nivået på «Exiles» i albumets andre halvdel. Dette er også Høyems mest balladetunge plate, og det blir litt mange låter i lavgir på rappen.Terningkast: 4

«Moon Landing» (2009)

På denne plata klaffer det aller meste for Sivert. Stilmessig er variasjonen enorm, men kvaliteten på låtene er jevnt høyere enn noen andre norske artister kan vise til i moderne tid. Produksjonen er også en nøkkel på denne plata. Måten den nokså streite bluesrocken i «What You Doin’ With Him» toppes av synthesizere som summer og stikker, er mesterlig.

Samarbeidet mellom Høyem og produsent/medspiller Cato «Salsa» nådde uante høyder, og resulterte i en rekke kreative grep. På «Moon Landing»-plata trådte Høyem for første gang ordentlig ut av sin egen musikalske komfortsone. Visst er det rock, folk og americana i bunnen av det meste som rører seg her, men entusiasmen skinner kraftigere igjennom, og skaper en helt annen frihetsfølelse enn mannens to første album.

At innertieren «Johnny» endte opp som en av fire bonuslåter på albumets begrensede førsteutgave, sier sitt om den kreative overfloden som kjennetegner denne plata. Nesten en sekser på den berømte terningen.

PS. En liten kuriositet: Introen på det snaut ni minutter lange åpningssporet «Belorado» er faktisk en miks av The Whos «Baba O’Riley» og Guns’n’Roses’ «Sweet Child of Mine». Hør bare!Terningkast: 5

«Long Slow Distance» (2011)

Synth! Ekko! Revolusjon! Vel, nesten i alle fall. Førstelåten her er en personlig favoritt. Å legge effekter på stemmen til en av landets, om ikke verdens, beste vokalister fremsto som en utenkelig og idiotisk idé før «Under Administration». Resultatet ble slående vakkert og iskaldt – som en Phil Collins fra helvete.

Mitt førsteinntrykk av denne plata var live-fremføringa av tittelsporet på NRK TVs Lydverket, og det var faktisk litt av et sjokk. «Hva faen er dette? Black metal-Sivert? Ok, her horer vi oss virkelig ikke ut, for å selge et traktorlass av skiver til alle svigermødre med sansen for «Majesty»», var mine første tanker. Å gjøre denne kølsvarte, fuzztunge greia som promotering for sin nye skive, var prov på en artist som skydde kompromisser som pesten. Selve albumet er også det suverent mørkeste og minst folkelige Sivert har levert.

«Give It A Whirl» er et nok en personlig favoritt og «Trouble» er en god låt, men mye av plata er lyden av en artist som søker i større grad enn han finner.Terningkast: 4

«Endless Love» (2014)

Han kan dette med åpningslåter, Sivert! Tittelsporet og den påfølgende «Enigma Machine» er begge knallsterke låter. Denne plata låter som en naturlig oppfølger til «Long Slow Distance» – som en slags «del 2» hvor man fikk rast fra seg i først akt, og nå utfører jobben med økt fokus.

«Handsome Saviour» er blant Høyems mest komplekse, og beste komposisjoner. Den overlagte inkorporeringen av gospel som dukker opp på deler av denne plata, er blant de mest vellykkede grepene Høyem har gjort. Stemmen hans sitter som plogen i plantasjen, i utførelsen av denne undervurderte, og ofte latterliggjorte sjangeren.

«Endless Love» er et jevnere album enn forgjengeren. Den styggvakre «Görlitzer Park» og balladen «Free As A Bird/Chained To the Sky» også blant høydepunktene.

Å ta risiko har belønnet seg for Sivert Høyem. Fyren har såpass mye integritet at jeg tror vi ville ha merket det, om han lot det skure og gå på autopilot. Heldigvis fortsetter han å utvikle seg, noe hans ferske fonogram er et ypperlig bevis på.Terningkast: 5

Vil du vite hva som skjer i Tromsø? Besøk vår kalender Det Skjer!