Hva er tidenes beste coverlåt? En håpløs kåring, kanskje? Nei da! Det er jo bare veldig, veldig artig! Bare for å klargjøre noen små kriterier vi ble nødt til å legge til grunns for kåringen. For å besørge at heder og ære deles bredt ut, har vi begge kun tillat oss å ta med én låt av hver låtskriver og fremfører.

Vi har også unngått «dobbeltbookinger», slik at noen av låtene har vært fordelt demokratisk mellom oss. I tillegg har vi gått etter et nådeløst ærlighetsprinsipp, altså at vi har plukket låter med artister vi digger, og låter vi har hørt masse på selv. Noe annet ble umulig.

Spredning i kjønn, tidsperiode, hudfarge og/eller andre faktorer er derfor ikke tillagt noen betydning. Og la dét være klinkende klart, dette var ikke lett. Men det var uhorvelig morsomt, og for en rasende flott liste det har blitt! Bare for å være ekstra gem har vi på toppen av det hele lagd en spilleliste der vi har med både coverversjonene og originalene som er tolket.

Klikk deg inn på spillelista og nyt originaler og coverversjoner, satt sammen etter hverandre hele veien.

Egon Holstads 10 coverlåtfavoritter

The Cramps gorde det jo nesten til en sport å tolke obskure låter fra artister de ønsket å løfte opp og frem, i tillegg til å minne alle på hvor jævlig bra Elvis er og var. Min første innskytelse var å ta deres ville versjon av Hasil Adkins’ «She Said», som Lux Interior visstnok synger med et pessar kjeften. «Så da kan dere jo bare tenke dere hva Haze hadde i kjeften sin da han lagde originalen», som Lux sa. Og vi tenker selvsagt ikke.

Jeg lander likevel på «Primitive» fra «Psychedelic Jungle», deres beste skive. Her er det meste perfekt. Bandet låter storveis og Lux synger helt fantastisk (som han alltid gjorde). Og teksten skulle man tro var spesialskrevet for ham, men det er altså en original av det beryktede NY-bandet The Groupies, et band kjent for sine ville konserter, en hinsides utagerende festing og en flott fritidssyssel som besto i å grisebanke representanter fra plateselskaper som ville gi dem kontrakt. For noen helter. Altfor lite sånn i dagens platebransje. Derfor ble det selvsagt bare med en sjutommer, og det er denne The Cramps så mesterlig covrer. Originalen er dessuten farlig bra.9: The Twilight Singers «Live With Me» (Fra EP-en «A Stitch in Time EP» 2006)Original: Massive Attack (spilt inn til samleskiva «Collected», 2006)

The Twilight Singers var/er et sideprosjekt fra Afghan Whigs-vokalist Greg Dulli og gravkammerrøsten Mark Lanegan. Første gang jeg hørt denne, i 2006, trodde jeg det var en original, men så viste det seg altså at de hadde rukket å covre en låt av britiske Massive Attack, en låt som kun er å finne på sistnevntes samleskive fra samme år, og som Bristol-bandet spilte inn med den amerikanske soul- og jazzartisten Terry Callier på vokal. Mark Lanegan (som nok hadde blitt representert med flere låter her, om ikke kriteriene våre hadde satt sine begrensninger) synger så coolt og innbydende her at det er til å bli fjetret av, og når Mister Dulli kommer inn der på slutten med sine soulhyl er det så bra at jeg dåner hver eneste gang.

8: The New Bomb Turks «Mr. Suit» (Fra skiva «!!Destroy-Oh-Boy!!», 1993)Original: Wire (fra skiva «Pink Flag», 1977)

Vi måtte jo ha med litt punkrock her også, noe annet skulle tatt seg ut! Originalen er egentlig et av de mest anonyme sporene på Wire-klassikeren «Pink Flag», og putrer seg ferdig i løpet av effektive ett minutt og 25 sekunder.

I The New Bomb Turks’ versjon er den betydelig seigere, og det er paradoksalt nok nettopp dette som gjør at den blir mye, mye hardere og tøffere enn originalen. Lyden er dessuten så skitten og grov at den spiser opp The Wire på bortebane.

The New Bomb Turks får den til å høres ut som et anthem laget for et fotballag bestående av elleve stupfulle, bestialske partyglade drapsmenn. Eric Davidson synger så intenst at det høres ut som om hodet hans skal sprenges, og det hele er så bisart fengende at det nesten er usunt.

Dette er låten du setter på når festen har gått over i et siste stadium, den siste dråpen med sprit er tømt og verten gråter, mens han gærne naboen sitter speeda i et hjørne og slikker opp de inntørka matrestene som er fastklistret i Grandiosa-eska. Perfekt, med andre ord.

7: The Cynics «Cry Cry Cry» (Fra skiva «Rock’n’roll», 1989)Original: Unrelated Segments (singel 1968)

Ja, skarre værra garasjerock, så skal det faen meg værra garasjerock. Og denne er løftet fra en av genrens aller beste plater, mesterverket med det megetsigende navnet «Rock’n’roll».

The Cynics har alltid vært noen jævler til plukke raffe låter fra 60-tallet, men dette er kunst opphevet i en ny dimensjon.

Originalen til Unrelated Segments (finnes ikke i strømmetjenester, men du kan høre den her) er helt enestående, den også, men The Cynics’ tolkning går utenpå selv denne. Michael Kastelic synger så sårt og desperat, og det høres ut som gitarene gråter blod og piggtråd ut av høyttalerne. Primalskriket der helt i begynnelsen, akkurat når låten virkelig kicker inn, er til dags dato noe av det tøffeste jeg har hørt.

Norske Ricochets pleide for øvrig å gjøre denne live, og da var det ikke originalen, men The Cynics’ versjon, de brynet seg på. Selvsagt med hell.

6: Blue Cheer «Summertime Blues» (Fra skiva «Vincebus Eruptum», 1968)Original: Eddie Cochran (singel 1958)

Cochran-låten er en evergreen som er sodomert av så mange at man knapt klarer å puste av ren frustrasjon, når en eller annen visesanger nok en gang sveiper lidenskapsløst over den. Den trenger derimot ikke å være fremført av tilårskomne menn med kassegitaren høyt opp på kulemagen sin, og dette skjønte San Francisco- trioen Blue Cheer alt av.

Versjonen deres på den banebrytende debuten «Vincebus Eruptum» høres ut som en perfekt syntese av Hendrix, Zeppelin og The Stooges, og den ble på sett og vis skoledannende. Det er for eksempel vanskelig å høre for seg mange av dagens stonerband uten på tenke på Blue Cheer. Det er så mye gitarvreng, så røft sound og så tøff attitude på bandet at det ryster den dag i dag. Hvordan det hørtes ut i sin samtid, da rocken som kunstform fortsatt var tidlig i tenårene, tør jeg ikke engang tenke på.

5: Monster Magnet «Sin›s a Good Man›s Brother» (Fra skiva «Spine of God», 1991)Original: Grand Funk Railroad (fra skiva «Closer to Home», 1970)

«Spine of God» var et sjokk da den kom ut, midt i det tidvis overvurderte grunge-helvetet. Coveret på skiva så ut som noe laget av lausungene til Lemmy, og de hørtes ut som en mannevond kjempeelefant på syre. Produksjonen er knivskarp, Dave Wyndorf synger som en ond gud, de spiller som de har satan sjøl i hælene og skiva er fullpakket med låter av svimlende høy kvalitet.

Og bare for å vise styrke tar de en allerede kanonisert låt av Grand Funk Railroad og blåser den gjennom Monster Magnet-filteret, med det resultatet at det som kommer ut på andre siden fullstendig knuser originalen. Og den er også tøff, bare for å ha det sagt. Monster Magnet, altså. Det var ikke Nirvana som ga ut den beste rockskiva i 1991. Det var det Monster Magnet som gjorde.

4: The Beatles «Bad Boy» (Spilt inn til den amerikanske utgivelsen «Beatles VI» som kom ut i 1965. Kom senere samme år også ut som separat singel i Australia)Original: Larry Williams (singel, 1959)

The Beatles skrev jo seksti tusen bra låter selv, men spesielt i den første halvdelen av karrieren hamret de ut coverlåter med fortrinnsvis stort hell.

Foreldrene mine hadde ei samleplate med The Fab Four som het «Oldies But Goldies», som jeg nilyttet på. Andrelåten på B-sida, klemt mellom «Can’t Buy Me Love» og «Day Tripper» var en av mine aller største favorittlåter, den knallharde garasjerocklåten «Bad Boy». For det er akkurat dét den er, en knallhard garasjelåt, som viser at The Beatles kunne være best der også, om de ville. Og det handler mye om John Lennon, som her gjør er en av sine beste vokalprestasjoner. Bare hør det ville primalskriket midt inni der. Herregud.

Langt senere skulle jeg oppdage at dette var en coverlåt av Larry Williams, men da var det The Beatles som hadde «originalen» i mitt hode, og derfor havner den her. «Simma lungt, Larry!», som TV-serien «Curb Your Enthusiasm» heter på svensk.

3: Led Zeppelin «When The Levee Breaks» (Fra skiva «Led Zeppelin IV», 1971)Original: Joe McCoy og Memphis Minnie (spilt inn i 1929)

«Black Dog», «Rock and Roll»», «The Battle of Evermore» og «Stairway to Heaven». Det er låtene på A-sida på «Led Zeppelin IV», ei av tidenes mest klassiker-stenkte førstesider.

Personlig holder jeg uansett alle knapper på at avslutningssporet er skivas sterkeste. Trommene til John Bonham fører an med et parti seige, repeterende trommer jeg en gang ble fortalt er det mest samplede i musikkhistorien (jeg kjenner iallfall til Beastie Boys’ bruk av den på «Looking Down the Barrel of a Gun»), og så starter kverna. Og den kverner og kverner og kverner i over sju minutter.

Jeg digga denne låten lenge før jeg skjønte meg noe særlig på Led Zeppelin, og jeg digga også coverversjonen en avdød amerikaner ved navn John Campbell gjorde av den. Så skulle det altså vise seg at det ikke var Zep som hadde originalen! For noen lurendreiere!

Nå var de viden kjent for å stjele som ravner fra de omfangsrike platesamlingene til Page og Plant, og det var visst alltid en fryd å ønske ei ny skive med dem velkommen, for så å dekode låtene og finne ut hvor og hva de hadde stjålet.

Jeg skjønte ikke så mye av dette i 1971, men det var altså en låt skrevet helt tilbake in 1929, som Robert Plant hadde et gammelt opptak av på en bluessamler. Originalen er gøy den, men det er jo ikke før den kom i hendene på geniene fra England at det sa pang. «Pang!», sa det! Og herregud, for en bra låt. Blir aldri lei av den, og den er alle DJ-s drømmelåt, da du får tid til å både pisse, ta en røyk og hente ei ny øl før den er ferdig.

2: Them «It›s All Over Now, Baby Blue» (Fra skiva «Them Again», 1966)Original: Bob Dylan, fra skiva «Bringing It All Back Home» (1965)

Ei slik liste er ikke vettig uten en Dylan-låt, og her er det mange kandidater å ta av, men her ryker både Hendrix, The Byrds, Mark Lanegan og mange andre hederlige forsøk på bekostning av den irske hissigproppen Van Morrison, fra den tiden han vrælte inn grovskåren og høyenergisk r&b med bandet Them.

Morrison har spilt inn mange udødelige klassikere, ikke minst på balladefronten, men her går det så emosjonelt vilt for seg at han parkerer det meste fra sin samtid. Var han rett og slett den beste rockvokalisten på 60-tallet? Ikke mange jeg sidestiller med ham i hvert fall.

Elvis Presley, Roky Erickson, Roy Orbison, John Lennon, G. Roslie, Eric Burdon? Joa, jeg har hørt om alle sammen, men trøste og bære så kult Van Morrison synger her. Det er nesten så jeg synes synd på Mick Jagger når jeg hører dette, for dette er jo slik han sannsynligvis hadde lyst til å høres ut selv i 1966. Og Bob Dylan ha vært så stolt, så stolt.

1: Lyle Lovett «Highway Kind» (Fra skiva «Step Inside This House», 1998)Original: Townes Van Zandt (fra skiva «High, Low and in Between», 1971)

Townes Van Zandt er den beste låtskriveren som har vandret her nede blant oss. All motstridende diskusjon avfeies arrogant og bryskt som reinspikka tullball. Problemet med låtene hans, i coverlåtsammenheng, er at originalene er fremført så tilnærmet perfekt at det nesten er meningsløst å covre dem.

Likevel er det mange som har prøvd, mange av dem i svært fine og minneverdige tapninger, men de klarer nesten aldri å heve seg opp til originalenes udefinerbare magi, mye på grunn av at Townes var en så sykt begavet vokalist.

Jeg hadde først lyst til å ta med Tindersticks’ enorme versjon av «Kathleen» (som Stuart Staples synger en oktav under originalen), og var også innom Flying Shoes’ tolkning av «St. John the Gambler», men de måtte alle se seg slått av Lyle Lovett.

Lyle har aldri lagd ei skive der jeg liker alle låtene, men når han gjør Townes er det følelsen av at det er noe umenneskelig som står bak. Den vibrerende stemmen. Den perfekte produksjonen. De utsøkte instrumentføringene. Dette er så vakkert som musikk overhodet kan bli. Rett og slett perfekt musikk.

Etter min mening noe av det aller mest fullkomne som er spilt inn av mennesker. Dette er coverlåtenes «Mona Lisa».PS: Sjekk for øvrig også ut undertegnedes spilleliste med hele 25 forskjellige coverlåter av Townes. Mye annet fint der også. Men selvsagt aldri like bra som dette.

Helge Skogs 10 coverlåtfavoritter

10. The Nomads «Graveyard» (B-sida på singelen «Pack of Lies», 1997)Original: Dead Moon (fra albumet «In the Graveyard», 1988)

De tre første Dead Moon-platene («In the Graveyard» er debuten) var ikke tilgjengelig, og The Nomads hadde enda ikke gjort sitt ordentlige comeback (som kom to år senere med knallplata «Big Sound 2000»), da den herlige garasjerocklabelen Estrus ga ut denne latterlig bra 7-tommeren.

Den entusiastiske tenårings-Helge hadde på dette tidspunktet et lidenskapelig forhold til svenskene i The Nomads, men jeg hadde faktisk aldri hørt originalen. Der svenskenes versjon er som en dampveivals med jetmotor, er originalen ganske typisk skakk og nydelig Dead Moon.

Begge versjonene er blant de respektive gruppenes beste låter – og det sier ganske mye, tjommi!

9. Flying Shoes «A Song For You» (fra albumet «Flying Shoes», 2008)Original: Gram Parsons (fra albumet «GP», 1973)

Jeg har vært svak for Stavanger-bandet Helldorado, helt siden jeg ved en tilfeldighet så dem i Stavanger i 2001. Grunnen var at bandet jeg selv spilte i på denne tida var satt opp til å spille sammen med dem på den veldig kule klubben Checkpoint Charlie.

Medlemmene i Helldorado, var (og er) spillemessig på et teknisk nivå som tilsier at de kunne ha fåttt hva som helst til å låte mye bedre. Heldigvis for alle oss, startet to av dem dette reinspikka country-coverbandet i Townes Van Zandts ånd, og ga ut det fantastisk nydelige albumet denne låten er hentet fra.

Siddisenes versjon av denne ultraklassikeren – som alle møblerte hjem selvfølgelig har utstilt på vinyl, CD, kassett, og laserdisc med tilhørende papyrusruller påskrevet lyrikken – låner litt muskler fra rocksjangeren, og ender opp som en storslått perle jeg tipper at Gram ville ha vært veldig stolt av.

8. Johnny Cash «Hurt» (fra albumet «American IV: The Man Comes Around, 2002)Original: Nine Inch Nails (fra albumet «The Downward Spiral», 1994)

Her tvinges man til å velge blant sykt mye snadder fra mester Cash – og da tenker jeg kun på hans fem «American»-utgivelser med Rick Rubin i produsentstolen! Her går jeg allikevel for «the people›s choice», et av de vakreste øyeblikkene i den ekstremt omfangsrike katalogen til Johnny Cash.

Måten låten bygger seg opp til vulkan-nivå, samtidig som Cash leverer en av sine mest bevegende vokalprestasjoner, gir meg gåsehud på negler og øreflipper. Originalversjonen har jeg faktisk et nokså anstrengt forhold til, da den er særdeles oppskrytt. Alle vet at Trent Reznor kun er en Marilyn Manson for folk som har lært seg å telle til ti, så dette er jo en ordentlig vinn-vinn-situasjon. Cash lager gull av gråstein, kan vi si. Og den avstedkom dessuten den beste musikkvideoen som er laget.

7. Compulsive Gamblers «Way Down In the Hole» (fra EP-en «Joker», 1992)Original: Tom Waits (fra albumet «Franks Wild Years», 1987)

Det første bandet til Greg Cartwright og Jack Yarber (ja, før Oblivians!) gjorde på sin debutsingel den ultimate versjonen av denne Waits-godsaken. Yarbers mentalt super-ustabile vokalprestasjon (jeg elsker måten han går opp i «falsett» på slutten) suppleres av en kjempeskeiv Velvet Undergroundsk fiolin og skrekkfilm-orgel – alt spilt inn i Yarbers knøttlille leilighet i Memphis på tidlig nittitall. What´s not to like? At dusteprodusentene av TV-serien «The Wire» presterte å bruke fem versjoner av denne låten uten å ta i bruk Compusive Gamblers versjon, kvalifiserer til en enveisbillett ut i verdensrommet.

6. Creedence Clearwater Revival «I Put A Spell On You» (fra albumet «Creedence Clearwater Revival», 1968)Original: Screamin’ Jay Hawkins (singel, 1956)

Denne åpner debutskiva til Creedence, og var dermed band og plateselskaps valg av førsteinntrykk for potensielle fans. En større kompliment kan låten neppe få.

Her er jo Screamin´ Jays hårreisende, skrekkslående og briljante original umulig å overgå, men den etter hvert meget populære California-kvartetten gjør en glitrende versjon.

Få hvite menn kan matche villskapen og den fysiske rekkevidden i vokalprestasjonen John Fogerty leverer her, og bandet kverner ut et sumprock-aktig groove som krydres med vakkert og tidvis nærmest magisk gitarspill.

5. Wovenhand «Ain’t No Sunshine» (fra albumet «Wovenhand», 2002)Original: Bill Withers (fra albumet «Just As I Am», 1971)

Sort gull! Debutskiva til David Eugene Edwards›Woven Hand var et sjokk når den kom, og den har ikke tapt seg en millimeter siden den gang. Vi som trodde det var umulig å overgå hans tidligere band 16 Horsepower, tok faktisk feil.

Svulstige ord som «atmosfærisk», «magisk» og «kosmisk» brukes i overkant mye av oss musikkanmeldere, men i dette tilfellet passer alle godt i beskrivelsen av dette kullsvarte og hjerteskjærende mini-eposet.

Bill Withers flotte original har vært utsatt for grov, musikalsk sodomering ved en rekke anledninger. Da passer det ekstra godt at hedersmannen Edwards gjenoppretter originalens ære.

4. The Sonics «Have Love Will Travel» (fra albumet «Here Are the Sonics!!!», 1965)Original: Richard Berry (singel, 1959)

Her kunne man selvfølgelig ha valgt en av de ti tusen utgavene av «Louie Louie», som er Richard Berrys andre fremtredende komposisjon, men jeg har alltid hatt et sterkere forhold til denne. Langt fra garasjekongene The Sonics´ mest rabiate øyeblikk, men et av det mest groovy – og det sier Fanden meg ikke lite!

For oss som er glade i kule riff, er det vanskelig å komme på så veldig mange som slår dette. Gerry Roslie synger filla ut av originalen: han høres ut som en ung ulv på jakt, som ikke gir seg før byttet er nedlagt. Dette er også en av låtene hvor Rob Linds´ heseblesende saksofonsolo treffer midt i blinken.

3. Jimi Hendrix «All Along the Watchtower» (singel, 1968)Original: Bob Dylan (fra albumet «John Wesley Harding», 1967)

Hey, mr. Wild Guitar! Hendrix´ beste øyeblikk, og kanskje låten med det vakreste gitarspillet noensinne festet til tape. Dette er fire minutter med rein gitarporno, men det ville selvfølgelig ikke ha fungert uten en ordentlig gromlåt i bunnen.

Alle vet jo at Dylan gjøres best av andre artister* (spør bare The Byrds – de gjorde karriere ut av det), og selv om Jimi gjør sin egen versjon av opphavsmannens snakkesynging, er det en befrielse å slippe unna det kjempesure munnspillet som puster og peser igjennom nesten hele originalversjonen.

At dette orale instrumentet erstattes av vår tids beste utøver av verktøyet gitar – og attpåtil hans beste innspilling – er jommen ikke verst!

PS. *Dylan fikk kanskje litt hard medfart her, men det tåler dere vel!

2. Entombed «Night of the Vampire» (fra en split-singel m/The New Bomb Turks, 1995)Original: Roky Erickson & the Aliens (fra albumet «I Think of Demons», 1980)

Nok en vinn-vinn-situasjon! På midten av nittitallet hadde svenske Entombed (med en ikke ukjent Nicke Andersson i trommestolen) allerede gått langt ut av den trange boksen kalt death metal.

Bandet har gjort en rekke fremragende tolkninger av alt fra Lee Hazlewood til Twisted Sister og «Amazing Grace» (!), og skrider til verket med blod i munnen og dødsforakt i blikket, i denne versjonen av Roky Ericksons megaklassiker.

Vokalist Lars Gøran Petrovs dødsgurgling backes av et særdeles grisete sound, i dette musikalske lokomotivet med ankomstadresse Helvete.

PS! Sjekk ut den dødskule videoen – hvor bandet gjennomfører en vaskeekte snøballkrig på en tilfeldig utvalgt kirkegård. Hmm ... jeg mistenker at alkohol var involvert.

1. Gerry & the Pacemakers «You’ll Never Walk Alone» (singel, 1963)Original: Rodgers and Hammerstein (fra musikalen «Carousel», 1945)

Aaaah! Ståpelslåten over alle ståpelslåter – adoptert som klubbsang av verdens stiligste fotballag. Mange tror at dette er en original ført i pennen av Liverpool-bandets vokalist Gerry Marsden, men det er faktisk en låt fra Broadway-skuespillet «Carousel», skrevet av musikalnestorene Rodgers og Hammerstein. Og den er fra en begravelsesscene, noe som forklarer den lett pompøse og enorme stemningen i sangen (feel free til å være morsom på Liverpool FCs bekostning).Pacemakers-versjonen er dog en kraftig forbedret utgave av originalen, hvor Marsdens innlevelse løfter hele sulamitten over alle stadiontak. YNWA!

Epilog: Ja da, vi har utelatt masse. Egon gråter og slår jeg repeterende i hodet med en frossen steinbit, for at han glemte «Wild Thing» med The Troggs, mens Helge river seg hardt i alt som er av kroppshår fordi han utelot Slayers versjon av T.S.O.L.s to låter «Abolish Government» og «Superficial Love» (som de slo sammen til én låt). Andre åpenbare utelatelser Feedbacks skribenter har glemt?Sett på spillelista vår og nyt musikken, mens du irritererer deg  og hamrer og ut illsinte trollekommentarer under.