Best når de løfter blikket

På noe som virker som deres femtiende album, møter vi nok en gang et uforutsigbart Motorpsycho.
Jubilanter: Trønderbandet Motorpsycho feirer 25-årsjubileum med plateslipp og stor turne. Fra venstre: Bent Sæther, Hans Magnus «Snah» Ryan og Kenneth Kapstad. 
        
            (Foto: Kim Ramberghaug)

Jubilanter: Trønderbandet Motorpsycho feirer 25-årsjubileum med plateslipp og stor turne. Fra venstre: Bent Sæther, Hans Magnus «Snah» Ryan og Kenneth Kapstad.  Foto: Kim Ramberghaug

Vi glir sakte inn i trioens kosmiske atmosfære i det filmatiske mini-eposet «Lacuna/Sunrise». Litt vestkystrock, jazz og sløy soul kombineres – og resultatet er vakkert. Bevisst eller ikke, har instrumentalpassasjene mye til felles med lydsporene til 70-tallets exploitation- og mykpornofilmer.

For oss som har savnet litt rock’n’roll i Motorpsychos siste utgivelser, kan muligens noe av forklaringen være at sanger/bassist Bent Sæther og trommeslager Kenneth Kapstad (er han landets beste trommis?) får ristet ordentlig løs som en del av Per Bortens fabelaktige band Spidergawd. I senere år har Motorspycho blitt mer introverte, og «Here Be Monsters» er intet unntak, i så måte.

Trønderne har på sett og vis skapt sin egen avart av progrock, hvor regler er fy-fy. Savnet av tradisjonell låtstruktur er ingen nyhet i denne sammenhengen, men noen ganger savner jeg en utvikling – eller retning, om du vil – i selve komposisjonene. «Running With Scissors» er et eksempel med mye lekker øregodis, men musikken sirkler rundt i den samme pytten, uten noe ønske om å få fotfeste i hjernens minnesenter.

For meg er Motorpsycho på sitt beste når de spriter opp årgangspop med villskapen og energien i Detroit-rocken til MC5 og The Stooges, samt tyngden og groovet til britiske storheter som Led Zeppelin og Black Sabbath. Selv om små spor av alt dette er å finne på bandets nye skive, er det lenge siden de grep meg i skjortekragen, og slo ordentlig ifra seg. Dette setter jeg dog på kontoen for utvikling, snarere enn forfall.

Trioen har et unikt samspill, men lykkes ikke alltid i å invitere meg som lytter inn i deres tåkelagte, indre sirkel. Singelen «Spin, Spin, Spin» viser hvor bra bandet kan låte, når de løfter blikket og drar litt friskluft ned i lungene. Resultatet er småpsykedelisk folkpop, toppet med elegante vokalharmonier.

Avslutningssporet «Big Black Dog» går fra å være en tander solskinnsballade over i bombastiske dommedagstoner. Her oppnår musikken den hypnotiske følelsen, som uteblir på mange av albumets øvrige drone-partier. Det Zeppelinske groovet er direkte hektende, og kaskadene av synth og gitar som raser rundt på overflata skaper stor musikalsk dramatikk.

Motorpsycho har ingenting å bevise, og «Here Be Monsters» består i realiteten av fem låter, hvor trønderne holder lekestue hele veien. Linja mellom lekent og ufokusert er allikevel syltynn.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.