Bandet består av folk fra mer eller mindre celebre navn som Moving Oos, Nullskattesnylterne og Cadillac. Medlemmenes CV er ingen dårlig pekepinn på hvordan kvintetten låter. De spiller klassisk rock med en god del ekstra i miksen, og hvis du nikker anerkjennende til orkestre som The Black Crowes, AC/DC og Queens of the Stone Age, bør du ha en drøy halvtimes kosestund i vente her.

De aller beste låtene er spredt godt utover albumet. «Golden Ticket», «Eager To Please» og «I’m Yoiur Man» er alle prov på at bandet har god kontroll på komponeringsarbeidet. På sitt aller beste skaper rock en fysisk reaksjon i form av eufori, aggresjon og lystfølelse. Blood On Wheels treffer denne primitive nerven, som gir deg lyst til å drikke, knulle og slåss – uten å si unnskyld etterpå.

Blood On Wheels kompliserer eller vanner ikke ut et uttrykk som åpenbart kommer naturlig. Dette er musikk utført med kjærlighet og finesse. Riffene og koringene sitter godt, og testosterontekstene matcher de djerve tonene.

Vokalist Frank Reppen er bandets trumfkort og x-faktor. Reppen har registeret og følelsen til en soulsanger, forsterket med aggresjon og pondus à la Ronnie Van Zant, en ung Steven Tyler. Vi som har sett Reppen på scenen, vet at studiotriks og effekter er totalt overflødig. Han skråler akkurat like bra live – tilsynelatende med liv og helse som innsats.

Musikken er av umiddelbar karakter, men etter en rekke gjennomlyttinger viser materialet seg også som slitesterkt. «Anyone Else» har et funky hovedriff, og er en av flere låter som får et ekstra piff av smart perkusjonsbruk. Rock uten rytme er som tigre uten klør – og Blood On Wheels får båten til å gynge godt.

Denne skiva passer like godt til fest som til bilkjøring – eller andre aktiviteter man måtte foretrekke med eller uten klær på. «It’s All a Lie» har litt lavere punk-faktor enn trøndernes debutplate, men låtmaterialet er til gjengjeld litt sterkere og jevnere, og det gjennomgående groovet er enda fetere.