Tekstmessig har Klish utviklet seg de siste årene. Mens det tidligere har gått mye i damer, rus og puling, altså forutsigbare raptekster, er det mer variert tematikk på «Røyk og speil». Den tematiske gjengangen er identitet. Hvem han er, hvem han utgir seg for å være og hvem han vil være. Klish er litt som Store P, han vil bare være i sin egen verden.

Tittellåta med The Band Called Oh-vokalist Frode Larsen er en solid banger. Det er ikke første gangen guttene samarbeider, og som før er dette en suksessoppskrift. «The Hustle dør aldri» (T.H.D.A) er en blytungt låt om penger og hustling – de eneste tingene man egentlig kan stole på.

Klish kaller seg «Norges ærligste løgner». Det eneste Klish lover på denne plata er at han lyver til deg – alt er illusjon. Det er et nydelig paradoks, for jeg tror på alle tekstene på «Røyk & Speil». Forfriskende mind games.

Den eneste låta jeg ikke føler er «Tøyen om natta» produsert av Tommy Tee. Her blir produksjonen for psykedelisk, og lydbildet for kaotisk til at jeg klarer å henge med. Jeg hadde for øvrig vanskelig kunne forutsett at en Tommy Tee-produksjon skulle være platas svakeste.

Klish skriver godt. Det er velformulerte metaforer og paradoks i hver låt. Med linjer som «Og alle andre er seg sjøl – jeg vil være som dem» er det en fryd å lytte til plata. Altså, les den linja en gang til. Dette er noe Olav H. Hauge-greier.

Mens debutalbumet «Bestandig» var kompromissløst mørkt og hardt, er «Røyk & speil» om ikke mindre kompromissløst, mer tilgjengelig. Det lekes med flere elementer, og skiva er mer melodiøs.

«Røyk & Speil» er ei modig plate. Det hadde vært enkelt å levere mer av det samme mørke vi hørte i debutplata, men istedenfor har vi fått en absurd blanding av den softeste og hardeste rap-plata jeg har hørt på lenge.

KLISH «Røyk & Speil» (Siste Steg)