Fernando er den Portland-baserte mannen Fernando Viciconte, som med et knippe superbe medmusikere har lagd et svært tilgjengelig og fjongt album.
Det er lenge siden jeg hørt et åpningsspor som så til de grader krøp opp ryggraden og etterlot meg i total mangel på å avgrense meg til bare den ene gjennomlyttingen.
I helga som var hørte jeg gjennom den et tosifret antall ganger på rappen, både for å gjenoppleve kicket, og for å teste ut hvor seig og slitesterk den var. Vel, jeg hører fortsatt på den daglig, til og fra jobb.
«Save Me» kunne vært den harde låten The Go-Betweens aldri rakk å lage, Matthew Sweet-comebacket vi fortsatt venter på, Chris Isaak-rockeren verden aldri fikk høre eller en Elliot Smith med utslått hår. Eller noe David Bowie kunn e funnet på å gjøre om han hadde bestemt seg for å spille rock igjen.
Dritbra er det iallfall. Og når trommene kicker inn, og vokalen vrenges, er det et sånt øyeblikk som ikke kan bli spilt høyt nok.
Sjekk ut videoen til «Save Me» her
Det er alltid skummelt med så bra åpningsspor, men Fernando evner likevel å opprettholde interessen utover skiva, selv om den ikke heeelt holder samme nivå hele veien.
Med et navn håpløst for nettsøking er det begrenset med innsikt fra denne kant i hva han har bedrevet med før denne skiva, men det er visstnok hans åttende, noe som sier meg at jeg har timevis med gøyale lytteropplevelser foran meg. Og han har drevet på i gamet i over 20 år. Så ufattelig kult å ramle over noe slikt.
Skivas elleve spor spres utover tre kvarter, og kunne sikkert vært økset ned to låter, til en halvtime, men det er ingen direkte svake kutt her heller, så det er egentlig bare pirk.
Det er dessuten skrudd helt superbt sammen, med eminent musisering fra hedersmenn som Peter Buck, Scott McCaughey, flere fra nevnte Elliot Smiths backingband og sambygdingene M. Ward, samt medlemmer fra Richmond Fontaine.
Fernando synger fantastisk bra, varmt og med masse sting, og det er snålt å lese at han tidligere holdt på å miste stemmen etter en alvorlig halsoperasjon, men slikt trenger jo ikke ødelegge permanent (Jackie Leven, anyone?).
En sterk kandidat til topp 10-lista for 2016, dette. Bunnsolid.
