Ukas dypdykk

20 Ramones-låter du ikke er lei av

23. april er det 40 år siden The Ramones ga ut den selvtitulerte debuten. Rockverden ble aldri den samme.
JOEY RAMONE: Det er vår egen Odd Klaudiussen som har tegnet denne helt sjukt coole tegninga av den høye, spiktynne rock'n'roll-giganten.  

JOEY RAMONE: Det er vår egen Odd Klaudiussen som har tegnet denne helt sjukt coole tegninga av den høye, spiktynne rock'n'roll-giganten.  

1 / 1

23 april 1976 ga de fire brødrene som ikke var brødre, The Ramones, ut debuten sin. Den må alle eie og digge. 40 år etter den traff gata låter den fortsatt like unik og grensesprengende som den må ha gjort da den kom ut. Vi har derfor bestemt oss, i god The Ramones-ånd, å plukke ut 20 låtter som ikke er på debuten, sånn bare for å markere styrke på vegne av bandet og rocken.

Hey ho – Let’s go!

Spilleliste: 20 Ramones-låter du ikke er lei av

Helge Skogs topp 10 undervurderte Ramones-låter

10. «Do You Remember Rock'n'Roll Radio?»
Låten som er selve opphavet til ideen bak en liste med undervurderte Ramones-låter. Som ung DJ spilte jeg denne saken ganske hyppig, uten den store responsen – med ett unntak: Den gangen en dritsur fyr kom bort til meg og lurte på hvorfor jeg spilte denne «jævla danseband-låten».

At dette skjedde kun uker etter at Joey (som den første Ramone) døde, gjorde ikke akkurat situasjonen bedre. Selvfølgelig ble jeg grovt fornærmet på bandets vegne.

Sånne «ekte» gæmlispunks som hater «End of the Century», fordi de leste at Phil Spector var en dåsemikkel i en eller annen blekke anno 1980, er faktisk noe av det dummeste jeg vet. I min bok er «Do You Remember Rock'n'Roll Radio?» en bonafide klassiker.

9. «I Won't Let It Happen»
Utsøkt powerpop fra Joey, denne her. Medkomponist er superhelten Andy Shernoff fra The Dictators (Hill! Hill!), som også hadde en finger eller ti med i spillet på Joeys flotte soloskive «Don’t Worry About Me».

Dette er en låt man setter på om våren, for å få tinet de siste restene av snø. Det Byrds-klingende gitarspillet er sjeldent delikat. Jeg er på nippet til å mistenke Johnny for å ha leid inn en usynlig hjelper, men alle konspirasjonsteorier smelter som kjent ved eksponering for ekte solskinnsmusikk.

 

8. «Daytime Dilemma (Dangers of Love)»
Perioden fra ’84 til ’88 er Ramones’ svakeste i disse ørene, men også her er det honning i kantene av krukka. Popsmeden Joey bobler over av energi på denne intelligente komposisjonen. Alle sammen i kor nå: «It’s the Deinjuuuuuuuus of Love »!«Too Tough To Die»-plata er faktisk ikke tilgjengelig på strømmetjenestene, men vær så god – her er en god, gammeldags YouTube-link.
 

7. «I Don›t Want to Grow Up»
Denne Tom Waits-originalen er en av mine «onkel Tom»-favoritter, men den kunne like gjerne ha vært et bestillingsverk til Ramones – både hva form og innhold angår.

Det er noe poetisk med at nettopp denne teksten innledet svanesangen til Ramones. I en verden hvor ord som «moden» og «nyskapende» utelukkende brukes i positive vendinger av musikkjournalister, er det ganske morsomt at tegneseriebandet – som i sin samtid ofte ble latterliggjort av mainstream- (og til en viss grad) undergrunnspressen – vokste seg store posthumt. Se, dere tok feil, tullinger! Ædda bædda! Hilsen Ramones.

 

6. «Main Man»
Ramones-låter uten Joey som førstestemme – hvabehager?! Sannheten er at den unge C.J. Ramone var en av de viktigste av «leiesoldatene» som var innom bandet. Gruppa var i ferd med å dø, men fikk et støt av energi gjennom hans inntog.
Dette er en av Dee Dees aller sterkeste låter – spilt inn tre år etter at han sluttet i/ble kastet på hauet og ræva ut av (stryk det som ikke passer) bandet.

5. «Do You Wanna Dance»
En langt kulere låt enn «Let’s Dance» fra førsteskiva, som også ble en del av liveplata «It’s Alive». Nok en coverlåt – denne gang av den danseglade soulsangeren Bobby Freeman. Dette er en låt som viser hvor direkte Ramones’ musikk går tilbake til 50- og 60-tallets pop. En fuzzpedal og litt ADHD var firerbanden fra Queens sine hemmelige ingredienser. Hadde noen fortalt meg at dette var en Ramones-original, ville jeg ikke ha hevet verken øyenbryn eller andre kroppsdeler.

4. «Babysitter»
At denne popperla endte opp som en outtake fra «Leave Home», er direkte sykt, men også prov på overfloden av gromlåter som preget Ramones’ tidlige år. Denne låten er den sleske fetteren til «I Wanna Be Your Boyfriend». Nå er ikke Joey lenger fornøyd med å holde hender. Nå er tida inne for å eh… putte ting inni ting. Nemlig.

 
 

3. «I Want You Around»
Ingen må komme her og si at Ramones ikke hadde dreisen på balladene! Som en ekte sucker for 60-talls pop foretrekker jeg Phil Spector-remiksen fra «Rock ’n’ Roll High School», freamfor den «tørre» Ed Stasium-innspillinga som dukker opp som bonusspor på diverse utgaver av «Road to Ruin». Filmscenen hvor verdens mest hengslete og minst «hunky» vokalist fremfører denne, på sengekanten til en fager og uskyldsren tenåringsblondine, er bare fantastisk.

2. «What’d Ya Do?»
Aaaaaaaarrrrgh! For en utblåsning. Hvis man klarer å se igjennom det daterte soundet som preget det svært undervurderte albumet «Subterranean Jungle» (gitt ut på min 3-årsdag – Hurra!), finner man en del gull. Denne låten er sort gull, hvor Joey tar frem sinte-stemmen med stor suksess.
De svenske gromguttene i The Hellacopters gjorde i sin tid en knakende bra versjon av denne, men selv Nicke Andersson kom vokalt sett til kort, målt opp mot «the power of Joey».

 

1. «She Talks To Rainbows»
En av tidenes vakreste later. Her har Joey det vondt, altså. Alt jeg kan si er: «I feel you, Brother!». Hvis du lurer på hvordan man skriver gode låter – da kan du bruke denne som mal. Hvis du lurer på hvorfor Joey Ramone er et av populærmusikkens største genier noensinne – da kan du bruke denne som fasit. Noe mer er det ikke å lure på.

Takk for alt, Joey, Johnny, Dee Dee og Tommy.

Egon Holstads topp 10 undervurderte Ramones-låter

10. «I Believe in Miracles»
Jeg var 17 år da «Brain Drain» kom ut, og den var soundtracket til mitt siste år på gymnaset. Jeg elsker «Brain Drain», ei skive jeg ser på som et slags kvalitativt comeback fra The Ramones. Og hele ballet åpner med «I Believe in Miracles», en låt jeg sannsynligvis har hørt sånn cirka 700 ganger.

Riffet er så catchy at blodet bruser bare jeg tenker på det, og Joey synger som om det gjaldt liv. Og det gjorde det. Det var jo ny plate med The Ramones! At «Brain Drain» senere skulle holde på å koste undertegnede livet er en annen sak. Mer om det lenger ned i teksten.

I used to be on an endless run/ Believe in miracles 'cause I'm one/ I have been blessed with the power to survive/ After all these years I'm still alive/ I'm out here kickin' with the band/ I am no longer a solitary man/ Every day my time runs out/ Lived like a fool, that's what I was about, oh/ I believe in miracles!

Sukk.

 

9. «Strength to Endure»
Det sterkeste kortet til The Ramones har alltid vært vokalen til Joey, og derfor har jeg en noe anstrengt forhold til de låtene hvor bandet slapp til andre på vokalen. Som å sette keeperen på spissplass, så å si. Men det finnes likevel unntak.

«Strength to Endure» er skrevet av Dee Dee og Daniel Rey, og fuglene må vite hvorfor de fant ut at Joey ikke skulle synge den, eller hvorfor Joey nektet, men den er likevel en av mine favoritter med bandet. C. J. Ramone hadde kommet inn i bandet og tilført dem mengder med ungdommelig energi (noe alle i bandet senere understreket betydningen av. Han var sågar født på samme dag som Joey. Tilfeldig? Neppe!).

Men for en låt! For et refreng! Åh, dette er en slik låt du bare har lyst til å sette på autorepeat mens du lader en kasse pils og insisterer på at det er fint vær og sommer, selv om du bor på sytti grader nord og det er mørketid.

 
 

8. «Poison Heart»
Som ovennevnte valg indikerer, er jeg glad i «Mondo Bizarro»-skiva, og derfor har jeg enda en låt herfra. Og da er det Han Far som synger. Bakteppet til låten er ganske trist, da Dee Dee (som hadde sluttet i bandet) skrev låten til bandet i bytte mot at de betalte ut kausjon for ham og fikk ham ut av fengsel.

Det sier da også masse om låtskrivertalentet til Dee Dee. Selv etter han sluttet i bandet, selv når han satt på cella, var i stand til å vriste ut perler som dette. Med Joeys såre vokal er dette en av de søteste låtene The Ramones lagde. Får gåsehud når jeg hører Joey mane frem «Well, I just want to walk right out of this world/ 'Cause everybody has a poison heart».

7: «It’s Not For Me To Know»
«¡Adios Amigos!» skulle bli The Ramones’ svanesang, og selv om skiva ikke er noen monumental klassiker, avsluttet de rekken av album med ei skive som er bunnsolid og inneholder flere minneverdige og bra spor.

Her ser Dee Dee tilbake og oppsummerer med at han bare er forvirret, fremført med Joeys suverene vokal. Masse spørsmål, ingen svar. Verden hadde vært et bedre sted om folk hadde flere spørsmål og færre bastante svar.

Takk og lov bidro The Ramones – på svært mange måter – til å gjøre verden til et bedre sted.

 

6. «Needles and Pins»
Først: det er ikke lov å trekke inn Smokie her! Smokie er alt The Ramones ikke var og Smokie…. Æææææææææh! Nå er det jo jeg som trekker fysakene inn her! Unnskyld!

Uansett: «Needles and Pins» er en fantastisk poplåt, først spilt inn med Jackie DeShannon, og senere gjort til en hit, i en suveren tapning av The Searchers.

At mange dessverre forbinder den med SMOKIE (er det noe som heter Smokie-Tourettes? I så fall tror jeg at jeg lider av det) er noe jeg ikke kan noe for. Men The Ramones’ versjon gruser alle de andre (også SMOKIE-VERSJONEN!!!!), først og fremst fordi Joey synger den så overlegent bra, med sin distinkte Queens-twist.

Han synger dessuten «Pins-eh!», som om det var låt om pinsehøytiden. Og når han går oppå der på slutten, slipper man bare det man har i hendene og tenker at The Ramones, det er jaggu verdens beste band.

Hva som er verdens verste band? DET ER SMOKIE DET!

 

5. «I Don’t Care»
Stort mer nihilistisk enn dette blir det ikke. Og det blir ikke mer The Ramones enn dette. Kanskje den mest optimale punkrocklåten. Og da handler det ikke om at politikere er dumme, lærerne er teite eller at balanseutsiktene i revidert nasjonalbudsjett bør optimaliseres. Takk og lov.
Her er teksten i sin helhet:

I don't care

I don't care

I don't care

About this world

I don't care

About that girl

I don't care

I don't care

I don't care

About these words

I don't care

Alt dette gnålet om at Bob Dylan må få Nobelprisen i litteratur irriterer meg noe grønnjævlig. For den burde heller gis til The Ramones, utelukkende basert på denne låten. Og de desperate koringene til Dee Dee er til å smelte av. Dobbeltsukk.


4. «We Want the Airwaves»
«We want the airwaves, baby. If rock is gonna stay alive». Joey som skriver og snakker her.
«Pleasant Dreams», deres sjette album, er sterkt undervurdert, og den åpner med «We Want the Airwaves».

Det sto mellom den og «The KKK Took My Baby Away», Joeys helt infernalsk beinharde oppgjør med bandkollega og livslang fiende, Johnny, som stjal kjæresten hans. Men det blir «We Want the Airwaves», simpelthen fordi det er en enda bedre låt. Gitarene til Johnny her er dessuten helt utsøkte.

 

3. «I Can’t Get You Outta My Mind»
OK, jeg hadde kjørt opp til sertifikat, «Brain Drain» var tatt opp kassett, og selv bare med en daukjørt Talbot 1510LS var jeg i noen måneder verdens farligste menneske, iallfall om du var en av dem som beveget deg i trafikken i Indre Salten i Nordland.

«I Can't Get You Outta My Mind» er skrevet og fremført av en uhelbredelig kjærlighetssyk Joey og er helt fantastisk, så fantastisk at jeg måka bilen rett ut i ei grøft til tonene av den, akkurat der bassen kicker inn i begynnelsen.

Da slapp jeg rattet og hamret takten på lårene mine. Bom! Jeg sto peise fast i ei snøfonn i grøfta, ved siden av Fauskes stolthet, Bananmodneriet (ikke kødd). Skammen og rødmen var intens. Så kom det en bil med fire gamlinger forbi.

De bare steg ut av bilen, løftet meg og bilen opp fra grøfta. Ingen spurte hva som hadde skjedd. Et ærlig svar hadde neppe gjort dem spesielt klokere. For svaret var «The power of Joey».

Og bilen hadde ikke en skramme. Har aldri turt å fortelle det til mamma. Men jeg ble mer forsiktig i trafikken etter dette. Kom ikke her å si at punkrock ikke har en oppdragende effekt!

2. «I’m Affected»
Noe av det aller teiteste jeg vet er de som sier at de digger The Ramones, og som disser «End of the Century», det Phil Spector-produserte mesterverket, som var så krevende å spille inn at det holdt på å sende hele bandet inn i psykiatrien.

Johnny Ramone sa sågar at han måtte stoppe bilen og kaste opp da han senere hørte en låt fra den avspilt på radio. Men plata er helt enorm, og en av deres aller sterkeste. «I’m Affected» er pur kunst. Bassintroen, paukeslagene, trommene, ekkovokalen til Joey. Måten han spytter ut «Affeeeeected! Affeeeeected!» og «Baby Baby Baby Baby!» på er ubegripelig kult. For ikke å si gitarene i brua. Herregud.

 

1. «What’s Your Game»
Fra «Leave Home», deres andre album. Kanskje min absolutte favorittlåt med The Ramones, og den alle bør høre på, om de lever i den sjuke villfarelsen at Joey ikke er en god vokalist. Skjelvende, intens, patostung og desperat. Det er også Han Far selv som har skrevet låten, med dertil hørende hopeless romantic-tekst. Dette er kanskje den enkeltstående låten i rocken som gjør meg mest gladtrist.

Epilog og bastant påstand: The Ramones berget rocken fra en drepende selvhøytidelighet som holdt på å kvele hele sirkuset på midten av syttitallet. Og de sto samtidig helt på siden av den ofte trangnøtta og regelbaserte punken.

The Ramones var outcastene, de tilsynelatende litt teite gutta i klassen som satt bakerst i klasserommet og risset inn infantile meldinger i pulten med lommekniv. The Ramones var limsnifferne og narverne som tok innersvingen på og stakk av med dama til de strebende skolelysene og vellykkede klysene.

Og i bunnen, en dyp kjærlighet til rock’n’roll, pop og damer, som etterlot oss noen av de aller beste låtene denne formen for kultur noen gang har gitt oss.

De var ikke kjempegode å spille.
De var ikke kommersielt store før etter de var oppløst og nesten alle i bandet var døde.
De var stilikoner som ga helt faen.
Og de hadde fest hver kveld, der alle ble invitert inn.

Deres slagord «Gabba Gabba hey», hentet fra den kølmørke filmen «Freaks», sier egentlig alt om dem. I forlengelsen (i den suverene låten «Pinhead», fra 40-årsjubilanten «The Ramones») er hele linja slik: «Gabba gabba we accept you, we accept you one of us!»

Det var så kult å vite. At et sted der ute var det en gjeng som aksepterte meg. Full av hormoner og ungdommelig usikkerhet og påtatt skråsikkerhet, var The Ramones de perfekte forbildene å ha.

Jeg forguder dem den dag i dag, og jeg takker dem dypt for at de fortsatt, 40 år etter debuten, evner å få meg til å føle meg barnslig og lysten på fest.

Ja, også tåler vi å se den suverene tegninga til Odd én gang til.

JOEY RAMONE: Det er vår egen Odd Klaudiussen som har tegnet denne helt sjukt coole tegninga av den høye, spiktynne rock'n'roll-giganten.   

JOEY RAMONE: Det er vår egen Odd Klaudiussen som har tegnet denne helt sjukt coole tegninga av den høye, spiktynne rock'n'roll-giganten.