Musikalsk maxi-yatzy!

Daniel Romano er en visjonær artist, og kanadieren sprenger grenser på sitt femte album.
DANIEL ROMANO «Mosey»: - Disser du skjerfet mitt en gang til, skarru få deg en på schnørra, sier Daniel Romano. 
        
            (Foto: Presse)

DANIEL ROMANO «Mosey»: - Disser du skjerfet mitt en gang til, skarru få deg en på schnørra, sier Daniel Romano.  Foto: Presse

Daniel Romano har rukket å gi ut en rekke flotte album som er å anse som skamløse kjærlighetsbrev til countrymusikken fra 50- og 60-tallet. På «Mosey» benytter kanadieren seg, med hell, av en langt større palett. Salige sekkepipe, så nydelig resultatet har blitt!

Tegnene i form av sjanger-crossover var der på Romanos forrige album «If I›ve Only One Time Askin›», men åpningssporet «Valerie Leon» er det første av flere milde sjokk. Låten er en hyperenergisk utgave av den velorkestrerte popmusikken Harry Nilsson ga ut på 60- og 70-tallet.

Romano melder på sitt femte album overgang bort fra reinspikka country, og benytter muligheten til å utforske en rekke andre musikalske territorier. Dette gjør 30-åringen med ungdommelig iver og fres, og resultatet dunster av kreativ lek med toner og fraseringer.

«Mr. E. Me» er direkte funky, og kunne lett ha vært en del av Lee Hazlewoods klassiske soulalbum «13». Flere av låtene glir avslutningsvis over i passasjer som ville ha passet godt på soundtrackene til 70-tallets blaxploitation-filmer. De små dryppene av psykedelia gjør skiva langt mer fargerik enn coveret kan gi inntrykk av. Hvis dette var debutplata til Ari Behn ville tittelen ha vært «Funkadelisk som faen».

Og så var det soundet, da. Hvis ørene kunne slikke seg selv rundt… vel, du skjønner! Denne skiva låter så lekkert, at den blir en tolv kapitler lang audioreklame for fordelene ved musikk spilt inn med autentiske strenge- og tangentinstrumenter, og utført av x antall skapninger av kjøtt og blod (Romano spiller brorparten av instrumentene selv) med godt gehør og enda bedre smak.

Dette er ikke et minimalistisk album. Her pøses det på med både blåsere og strykere, og hurlumheien er arrangert med stram hånd og fremragende åndsevner. La oss heller ikke glemme at Romano også er en glimrende vokalist. Hans nasale baryton er av klassisk storyteller-format, og den gospelinspirerte countryballaden «(Gone Is) All But A Quarry Of Stone» viser mange sider av kanadierens imponerende røst.

«Mosey» er også et sjeldent variert plate, rent emosjonelt sett. Når Romano er i det sørgmodige hjørnet påvirkes hjerterytmen, men fyren besitter i tillegg et sjeldent vidd.

30-åringen imponerer også som låtskriver. «Maybe Remember Me» er en poplåt av sjeldent intelligent merke, og på «I Had To Hide Your Poem In A Song» sprenger han bluesens begrensende rammer i fillebiter. At Romano sparer den aller beste låten («Dead Medium») helt til slutt, er direkte arrogant.

Jeg kan ikke høre noen begrensninger i Daniel Romanos musikk. I «Mosey» har vi blitt skjenket et tidløst mesterverk av en visjonær artist som har langt mer enn seks strenger å spille på.