Kongen av trønderpop

Sugarfoots tredje plate består av ni stykker velspilt og velkomponert musikalsk nammenam.
SUGARFOOT «Different Stars»: Hei, kara! Ka slags hysbaill va de som glæmt kjølebagen med øl?  
        
            (Foto: Dave Raphael)

SUGARFOOT «Different Stars»: Hei, kara! Ka slags hysbaill va de som glæmt kjølebagen med øl?   Foto: Dave Raphael

Trønderen Øyvind Holm – tidligere kjent fra Deleted Waveform Gatherings og ikke minst det kronisk undervurderte (i alle fall i Norge) bandet Dipsomaniacs. Der sistnevnte var en classy miks av pop og psykedelia, har Holms indre cowboy fått herje fritt på de to foregående fonogrammene fra «supergruppa» Sugarfoot.

På «Different Stars» er popelementene vel så fremtredende som den musikalske basen bestående av erkeamerikansk rootsrock. Enkelte låter kan litt lettvint beskrives som gitarbasert pop toppet med lapsteel. Men for et steelgitar-spilll, da! Roar Øien, kjent fra Too Far Gone pluss en haug av session-jobber, viser instrumentets enorme melodiske og emosjonelle register på mesterlig vis.

Plata er spilt inn i Dave Catching (Earthlings?, Eagles of Death Metal) sitt Rancho De La Luna-studio i California-ørkenen. Der virker trønderne til å ha storkoste seg, da det entusiastiske samspillet skinner igjennom. Arrangementene er smakfulle og, ikke overraskende, særdeles velspilte.

I den nattlige balladen «So Dark the Night» kulminerer alt dette i et delikat stykke musikk vakker som den smukkeste solnedgang, og avslutningssporet «Dark Shallow Grave» er en syvminutters kosmisk reise.

Følelsen er ikke ulik den på debutplata til Lillehammer-kollektivet Shit City, eller Sugarfoot sine felles bysbarn i The South. En lett bris av vestkystrock bidrar til økt lyttervennlighet, og små spor av soul og blues gjør det varierte uttrykket komplett. Låtene er ikke av typen som skriker, bærer seg og banker hardt på døra – snarere av typen som sniker seg grasiøst inn bakveien, og du overhodet ikke har lyst til å kaste ut.

Å omtale Sugarfoot sin siste plate som countryrock eller americana blir altfor lettvint, da den rommer langt mer enn moonshine-marinerte tåreperser og stivbeint honkytonk. Å omtale Øyvind Holm og gjengen hans som kongen og knektene av trønderpop, er i alle fall hakket mer treffende.