Hedvigs herlige heksebrygg

Jazzgitaristen Hedvig Mollestad Thomassen gir sine rockkolleger en ordentlig karamell.
HEDVIG MOLLESTAD TRIO «Black Stabat Mater»: - Se, så kule ponchoer de selger her på Jølles jazzfestival, sier Hedvig.  
        
            (Foto: Julia Naglestad)

HEDVIG MOLLESTAD TRIO «Black Stabat Mater»: - Se, så kule ponchoer de selger her på Jølles jazzfestival, sier Hedvig.   Foto: Julia Naglestad

Hedvig Mollestad Thomassen og hennes trio har vakt internasjonal oppsikt med sine tre første album. Det fjerde musikalske kapittelet viser hvorfor. Dette er rå og usminket instrumentalmusikk så mektig at det ikke er plass til vokal på toppen.

Trioen lar jazzen og rocken flørte uhemmet med hverandre. Musikken låner sistnevnte sjangers lyddrakt og energi, og Mollestads riff har en uunngåelig touch av blues. Platetittelen tipper jeg er et ordspill på Black Sabbath og den katolske hymnen «Stabat Mater», men trioen har definitivt mest til felles med førstnevnte gjeng fra fabrikkjungelen i Birmingham.

Fra første anslag på «Approaching» til den avsluttende feedbacken i «Somebody Else Should Be on That Bus, er et kult groove den råde tråden. «In the Court of the Trolls» skaper trolske (no pun intended) vibber, og midt oppi det hele kommer «-40» forsiktig snikende, som en frisk bris.

Spelle gittar kan hun definitivt, den jazzutdannede dama født i Ålesund. Jeg mener å høre deler av både Jimi Hendrix, Jerry Garcia og Terje Rypdal i spillet hennes. Flinkis-faktoren er befriende lav, med Mollestads akademiske bakgrunn i tankene.

Kompet til Ellen Brekken (bass) og Ivar Loe Bjørnstad (trommer) er ikke mindre imponerende. Hør bare åpningskuttet, som går fra energisk boogie over i galopp og ender i vill feedback og ekkomarinert improvisasjon. Sammen skaper trioen et herlig heksebrygg, som løper som et musikalsk sidespor til brorparten av all annen musikk vi serveres for tida.

Sistesporet «Somebody Else Should Be on That Bus» er en blytung affære, men Mollestad og kompani tar også lettbeinte turer ut i mer atmosfæriske og stillegående områder. Uansett intensitetsnivå eller emosjon, mister de aldri fokus – og nerven er alltid til stede.

Dette er musikk som har en mer naturlig plass på konserter, enn på album. Å skulle formidle den samme følelsen fra et studio, via en innspilling, er vanskelig – men trioen improviserer og lar musikken leve sitt eget liv også på plate. I stedet for å skli ut i kaos, låter denne skiva som en fri – men målrettet – flyt av ideer. Gode ideer.


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.