Høsten er i anmarsj, og festivalsommeren er over for denne gang. Tilgangen og mulighetene for å se livemusikk er større enn noen gang.

Det er rart å tenke på hvordan man før var pokka nødt til å dra ut av landet for å se sine favorittband på festival. Men så kom Quartfestivalen, Øyafestivalen, og etter hvert masse og gode, lokale varianter rundt om i Norge.

I dag går det flere folk på konsert enn noensinne. Det er ikke bare bra. For nå har publikum begynt å prate og være ukonsentrert på konsertene. Tenke seg til!

Jeg har med smil rundt munnen sittet og lest hvordan kjenninger og journalistkolleger har rast fra seg i deres publikasjoner og i sosiale medier om hvor sinte de er på festivalgjengere som ikke er stille og gir artistene den oppmerksomheten de fortjener.

Aftenpostens Robert Hoftun Gjestad skrev en indignert tekst med overskriften «Hold kjeft, Øya-publikum!», iTromsøs egne Christer Pedersen re-publiserte sin kommentar fra 2014 «Kos deg, men hold kjeft foran scenen!», og i Adresseavisen skrev kommentator Trygve Lundemo «Siste sjanse til å holde kjeft» (+) i forkant av Pstereo-festivalen.

«Hold kjeft» er åpenbart årets trendutsagn, med Christer Pedersen som mulig trendsetter to år tilbake i tid. Men kjeft skal det holdes, og nå har kommentatorene tatt bladet fra kjeften og brølt det ut til de lømlene som ikke har lært seg å stå i stiv giv akt foran scenen.

Flere av mine presumptivt oppegående venner har sågar skrevet i sosiale medier at de synes det er så mye bråk blant publikum på norske festrivaler at de nå ser seg nødt til å dra helt til Barcelona for å oppleve genuin festivalstemning.

OK! Hasta la vista, surpomper!

Ikke at empiri skal trekkes inn i alt for å gi en selv troverdighet, men jeg føler meg relativt berettiget til å påklistre meg den heller tvilsomme merkelappen «erfaren festivalgjenger», samt «erfaren konsertgjenger».

Jeg har til sammen tilbragt mange måneder på diverse festivalområder av ymse slag, og enda mer tid som temmelig ivrig konsertgjenger på klubb, både som arrangør og uforpliktende konsument. Og publikum er, som artister, av varierende kvalitet.

Nå har flere journalister oppdaget at festivalpublikum ofte er mer interessert i å snakke med hverandre enn å nyte musikken, spesielt den litt mer neddempede varianten, for dette er jo ikke et problem når artisten(e) er av det litt harde slaget.

Da hører man ikke bråket fra folk, og trenger ikke rope hold kjeft til noen andre enn eventuelt lydmannen. Men de kommer sikkert de spaltekommentarene også, «Hold kjeft, og skru av lyden, lydmann!»-kommentarene.

Jeg skjønner frustrasjonen, men dette er ikke noe nytt. Ikke i det hele tatt. Og det er mye verre på festival. Selvsagt er det dét. Men så lenge det er festival vil det alltid være mange blant publikum som ikke er der for å se akkurat den konserten du er der for å nyte i stillhet eller anmelde for avisa.

Kanskje de er der for å se bandet før eller etter? Eller kanskje de er bare er der for å være på fest? Fordi de liker å være på festival, uten nødvendigvis å ha alle singlene til alle som spiller.

Og så lenge dette er et premiss vi må godta, for også disse menneskene er med å finansiere festivalene ved å betale seg inn (i motsetning til oss journalister), vil det alltid være mer surr og rør, fordi blandingen av folk alltid er stor på festivaler.

Det er liksom litt av konseptet. Og da snakker publikum akkurat så mye de vil om de personlig synes artistene er kjedelige. Det er deres rett. Og det blir selvsagt ekstra ille hvis festivalene selger ut lenge før de er ferdigbooket, som for eksempel braksuksessen Parkenfestivalen i Bodø.

Jeg har med selvsyn sett massiv kø ut derfra mens headlinere har spilt der. Og det var ikke så rart. De fleste som var der hadde kommet for å være på fest, ikke for å andektig nilytte til verken Iggy & The Stooges eller Nick Cave & The Bad Seeds.

Og derfor så festivalledelsen seg nødt til å takke nei til konsert med Midnight Choir i år, fordi de trodde publikum kom til å ødelegge den sakrale og melankolske stemningen fra scenen. Det tror jeg var lurt. Og de passer uansett garantert bedre til å spille i Stormen, om de nå først skal til Bodø.

Klubbkonserter er betydelig annerledes, for der er andelen av dem som er reelt interessert i det som står på scenen markant større. Og der kan man med litt mer berettiget harme bli forbanna på folk som skravler med ryggen mot scenen. Men de mest utålelige folkene er som regel uansett de hovne hysjerne. Så meta-hold kjeften på dere, suringer.