Dypdykket

Nick Cave & The Bad Seeds - en komplett gjennomgang

Det er få artister, levende som døde, som kan vise til den samme skyhøye snittkvaliteten på det de har gitt ut som Nick Cave.
 
        
            (Foto: Tegning av Odd Klaudiussen)

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

Han har gitt ut skiver i 40 år, men det er karrieren som ubestridt sjef i Nick Cave & The Bad Seeds jeg her har valgt å dykke ned i. The Birthday Party har fortsatt en solid kultstatus rundt om, men er av diverse årsaker (kapasitet, blant annet) holdt utenfor der.

Personlig synes jeg det beste denne gjengen ga ut var debuten, da de gikk under navnet Boys Next Door, et band som mer hørtes ut som ei blanding av Television og ehhh… Nick Cave. Er nå tilgjengeliggjort både på vinyl, CD og strømming.

Les også Helges kommentar: «Nick Cave reddet livet mitt»

Han har også gitt ut filmmusikk, samlinger og plater med diverse sideprosjekter som også er holdt unna i denne sammenhengen. Samme med liveskiver, og diverse samlinger, best of- og raritetsutgivelser. Bøkene er også holdt utenfor. Hans produksjon er enorm.

Å grave seg ned i hele katalogen til Cave er sannelig noe av en prøvelse, da dette på ingen måte er lettfordøyelig, verken lyrisk eller musikalsk. Har prøvd i det lengste å unngå for mye faktanerding, da man finner så mye man vil (og vel så dét) på nettet og overalt ellers.

Dette er derimot undertegnedes høyst subjektive vurderinger, etter et langt liv som fan. Enjoy!

«From Her to Eternity» (1984)

 

Debuten er musikalsk en slags forlengelse av det han og Mick Harvey drev med i The Birthday Party. Skiva er streng, kantete og kaotisk. Men den er slettes ikke svak. Starter med «Avalanche», en intens og nesten ugjenkjennelig versjon av sitt forbilde Leonard Cohens låt, løftet fra sistnevntes «Songs of Love and Hate» (1971).

Caves crooneregenskaper er ikke å spore her, der han heller høres ut som en rasende fundamentalistutgave av The Gun Clubs Jeffrey Lee Pierce (hør spesielt «Saint Huck»). Plata oser av rus og villskap, snarere enn en samling konvensjonelle låter (som han etter hvert ble en av de beste til).

Den mangler egentlig et eller annet hvileskjær, og det var sikkert derfor CD-utgaven av den ble gitt ut med en versjon av Elvis’ «In The Ghetto» (som kom på sjutommer året etterpå), noe som gjorde plata mye mer tiltalende.

Men den var altså ikke der i utgangspunktet, så det kan det ikke cashes inn poeng på her. Tittelsporet er skivas beste «låt», en han fortsatt gjør live. For øvrig et helt aldeles glitrende ordspill av en tittel.
Terningkast 4

«The Firstborn Is Dead» (1985)

 

Tittelen henspiller på Elvis Presleys døde tvillingbror Jesse, og plata er snillere og mer bluesbasert enn debuten. Skjønt, «snill» kanskje ikke er ordet som først rinner en i hu her. Tekstuniverset avdekker Caves evige fascinasjon for brutal sørstatsdarkness, og her begynner han å få litt mer dreis på låtene.

«Train Long Suffering» og «Knockin’ on Joe» og det nesten episke åpningssporet «Tupelo» (langt opp på enhver Cave-liste) er hans beste, egenkomponerte bidrag. Coverversjonen av Bob Dylan/Johnny Cash-låten «Wanted Man» er dog platas høydepunkt, og en versjon jeg lett synes går utenpå Cash’ mer kjente.

Han er på gang nå, Cave, og vi begynner å se konturene av hvor han er på vei, selv om det fortsatt er noe uferdig over sluttresultatet.
Terningkast 4

«Kicking Against the Pricks» (1986)

 

Han tredje plate på tre år indikerer en artist med dårlig tid, og litt forunderlig, da, at han valgte å gi ut en plate bestående utelukkende av andres låter, men den fungerer likevel fint for å stilne abstinensene mens man venter på neste skive.

Noen av valgene er opplagt logiske gamle blues/gospel-låter (har alltid vært viktig for Cave), samt bidrag fra hans helter i The Sensational Alex Harvey Band, Velvet Underground og Gene Pitney. CD-versjonen har også inkludert en kanontøff versjon av Roy Orbisons «Running Scared», men den var altså ikke her originalt, men kun på ei B-side fra singelen «The Singer».

For første gang er The Bad Seeds nevnt på frontcoveret, noe som også føles helt rett. Bandet begynner å fremstå mer som nettopp dét, ikke minst de karakteristiske, mørke, énstemte koringene som senere skulle bli deres signatur. Den største skuffelsen på plata er «All Tomorrows Parties», Velvet Underground-låten som egentlig ville passet helt perfekt for ham, men som jeg synes han roter bort potensialet til i tilløpet.

Høydepunktet er versjonen av «Something’s Gotten Hold of My Heart», som er helt der oppe med Gene Pitneys fantastiske hitversjon av den (er jo den han prøver på, ikke originalen).

Og det er jo gjerne her plateselskapet Mute heller kunne ha plassert hans suverene versjon av «In the Ghetto». Hadde passet perfekt. Men så var det da ingen som spurte meg heller (typisk!).
Terningkast 4

«Your Funeral... My Trial» (1986)

 

Kom originalt ut på det litt pussige formatet dobbel, tolvtommers EP. Men den er fin, bevares, med sånn derre gatefold og greier. Og kanskje var det slik at hovedpersonen følte at han ikke helt hadde ei ny og skikkelig gjennomarbeidd skive i ermet, og at han dermed ville nedgradere den ved å spa ut dette sjeldent anvendte formatet. Ikke vet jeg, men det er iallfall en svært sprikende sak, selv om også den har sine store øyeblikk.

Tittelsporet og «Stranger Than Kindness» (for en cavesk låttittel!) er direkte vakre, mens «The Carny» er et av hans mest intense øyeblikk, som om det var Kurt Weill med filmusikken til en David Lynch-remake av kultfilmen «Freaks».

Tekstmessig har han aldri vært mer brutal, blodsplattende og mørk. Klarer nesten aldri å høre på den i sin helhet, og sånn sett fungerer vinylutgaven bra, i og med at du må snu og bytte plate hele tiden. Skulle ikke forundre meg om noen hadde tenkt på akkurat dét.
Terningkast 4

«Tender Prey» (1988)

 

Hans første plate med kun egne komposisjoner (selv om to av dem er løselig tuftet på gamle amerikanske blueslåter). Begynner med «The Mercy Seat», en av hans aller viktigste og beste komposisjoner, den over sju minutter lange låten om den dødsdømte mannen, full av religiøse kvaler og komplekser, som snart skal i den elektriske stol.

Låten har ikke regulært vers/refreng, men kverner heller intenst og monotont av gårde på The Stooges-vis, og etterlater deg helt utmattet. Ikke rart at Rick Rubin ga denne til Johnny Cash helt på slutten. Passet jo perfekt. Den finnes også i diverse alternative versjoner fra Cave selv, men det er og blir denne som gjelder og teller.

Har i det hele tatt store problemer med å peke på svakheter med «Tender Prey». Spilte den sjukt mye da den kom ut. Hører fortsatt jevnlig på den, og jeg elsker den. Den er også svært variert, med nevnte åpningsspor, balladene «Mercy» og den småsøte «New Morning», som antyder at noe nytt muligens er på gang.

Liker også svært godt de tre låtene som åpner B-sida, «City of Refuge» (topp ti Cave-låt»), «Slowly Goes the Night» og «Sunday Slave». Det er i grunnen ingen svake spor her. Produksjonen kunne med fordel hatt mindre diskant og mer bunn, men dette er da rock og ingen konkurranse i hifi-nerderier.

Cave har i ettertid klagd mye på den selv, at det er en mangel på rød tråd her osv., at han bare krystet ut låtene uten noen plan. Vel, heia den arbeidsmetoden i så fall, minus det massive inntaket av heroin han nå hadde begynt å få store problemer med, og som muligens forklarer noe av det rastløse og vindskeive ved resultatet. Hans første mesterverk, dog.
Terningkast 6

«The Good Son» (1990)

 

Husker veldig godt da denne kom. Jeg kjøpte den uhørt på Pick-up Musikkbar på Fauske, kjørte rett til bestevennen min (og felles Cave-fan), gikk ned i kjellerstua hans og dro for gardinene (nei da, slapp av, ikke sånn!). Det var vår, det var sol og varmt og vi hadde akkurat avsluttet videregående skole.

Coveret bar bud om at det var noe annet i gjære. Til da hadde man bare sett close-ups av det alvorlige og karakteristiske ansiktet hans. Nå satt han derimot ved et klaver i noe som så ut som en – død og pine! – hvit dress, og rundt ham, ved og på klaveret, stod det fire langhårede småjenter i engleaktige klær.

Var det kødd? Ironi? Noe subtilt med litterære referanser? Dyp forvirring, for to attenåringer, selvsagt. Og de første tonene på skiva var med akustiske gitarer, før Cave synger på spansk eller portugisisk (ikke visste vi at han bodde i Brasil på det tidspunktet) med kor i bakgrunnen.

Far hadde vært på rehab. Han var dypt forelsket. Han hadde flyttet til Brasil. Han var lykkelig. Og det hørtes.

Skiva delte fansen hans i to. De gamle traverne som hadde hatt ham litt for seg selv, mente dette var sellout og noe følerikliss (Begynn med narko igjen og lag rar musikk!). Men jeg kan ikke huske annet enn at den ble tatt imot med åpne armer i en kjeller i Nordland. For vi spilte den mye, både den sommeren og årene etter. Og vi var jævla smarte, Thor Harald og jeg.

Inneholder dessuten «The Ship Song», en av de aller vakreste kjærlighetsballader som er laget, og suverene «The Weeping Song», duetten med Bad Seed-partner Blixa Bargeld, som det også ble laget en fornøyelig video til.

Det er fristende å tro at denne skiva ble en slags øyeåpner for Cave selv, at han nå fremover i mye større grad skulle våge seg på klassisk låtskriving, attpåtil ved å omkranse det utilslørt vakre og tandre i seg som musiker. Jeg liker å tenke at det er sånn. Og den gamle fansen som nå vendte han ryggen er de som står igjen på perrongen som surmulende indietullinger. Good riddance!
Terningkast 5

«Henry's Dream» (1992)

 

Nick Cave hater denne skiva selv, og det var han så snar med å kringkaste at det nesten manifesterte seg som en etablert sannhet allerede før den var ute. Skylden la han hovedsakelig på produsent David Briggs, en mann mest kjent for å ratte lyden på et tosifret antall Neil Young-plater (mange av dem hans aller beste), som er litt rart, da den ikke skiller seg negativt ut på noe vis.

Etter endt innspilling fikk han da også sin gamle makker Tony Cohen til å mikse den på nytt. Jeg synes derimot den låter helt fortreffelig. Nick Cave tar feil. Jeg har rett.

Og her begynner virkelig The Bad Seeds å vise seg frem. Elsker soundet på denne skiva. De massive øset, de barske koringene, de akustiske gitarene som ligger kvasse langt frem i bildet, mer som et ekstra perkusjonsinstrument, og en Cave som fråder og snerrer ut ordene.

«Straight to You» er en av hans aller vakreste, og det samme kan man si om balladen «Loom of the Land», sistnevnte hvis slektskap til Madrugadas «Majesty» er besynderlig nært. Og når jeg hører «Look Away Lucifer» av sistnevnte band, assosierer jeg den til åpningssporet «Papa Won’t Leave You Henry». En stor kompliment, om noen skulle være i tvil.

Dessuten er det hitløse mellompartiet («Christina the Astonishing», «When I First Came to Town» og «John Finn's Wife») viktige og eminente stemningssettere. Skulle jeg klage på noe, må det være at plata slutter med den voldsomme og blues-ville «Jack the Ripper», mens den burde ha sluttet med semiballaden «Blue Bird», låten som var på B-sida til «Straight to You», men da begynner vi å bikke over i koko-nerdeland, føler jeg.

Nick Cave skyndte seg faktisk å spille inn nesten alle låtene live og ga dem ut i en fin CD-boks under tittelen «Live Seeds», for liksom å gi dem lyden de «fortjente». Ganske så uforståelig, men det er faktisk noe så sjeldent som ei bra liveplate, så helt bortkastet var det jo ikke. Men unødvendig, iallfall med dét motivet, det var det.
Terningkast 6

«Let Love In» (1994)

 

Skiva som inneholder alt ei Cave-plate skal. De knallharde og farlige låtene, de smellvakre, de litt utilgjengelige, de blodige tekstene, The Bad Seeds-koring og en frontfigur som høres ut som han har lyst til å banke hele verden ned i støvlene med bare nevene og stemmen sin.

«Let Love In» leverer så til de grader på absolutt alle områder, et album så storslått og monumentalt at jeg sliter med å hoste opp mange verdige motkandidater. Det er jo ingen låter som ikke er dritbra her, faen meg!

«Do You Love Me» åpner, og var også første singel, og har denne kraften i seg som omtrent bare Nick & The Bad Seeds kan vise til (de vokalbackes også av halve kultbandet The Beasts of Bourbon i refrenget). Tittelsporet høres ut som nettopp det den er, nemlig Leonard Cohens slemme stesønn som har vært i studio.

«Loverman» er likevel min personlige Cavoritt, en låt som inneholder hele spekteret av hva Nick Cave & The Bad Seeds var anno 1994, fra det mest tandre og vakre til det eksplosivt livsfarlige. I tillegg har vi jo «Red Right Hand», som jeg dessverre fikk litt ødelagt av å være DJ på nittitallet, da den ble ønsket og spilt i hjel.

Men det er ikke låten sin skyld. «Red Right Hand» fikk da også sin renessanse via BBC Two-serien «Peaky Blinders», om det ville voldsorgiet rundt Birmingham-gangsterne ved samme navn, på begynnelsen av 1900-tallet. Passer jo perfekt.

I tillegg elsker jeg «Lay Me Low», der Cave mer enn noen gang får vist seg frem som den fantastiske vokalisten og crooneren han er. Hvorfor trekkes forresten ikke Nick Cave oftere frem som en av de beste vokalistene der ute? Ubegripelig, spør dere meg.

Dette er hans beste plate, og verden kan neppe ha sett eller hørt noe som var spesielt bedre enn den turneen som kom i etterkant av skiva. Beste jeg har sett iallfall. Og «Let Love In» er noe av det beste jeg har hørt. Nittitallets beste skive for meg, dette.
Terningkast 6

«Murder Ballads» (1996)

 

En lettvekter av ei skive, som Cave attpåtil gikk ut og kalte venstrehåndsarbeid før den var ute. Han er altså noe av en sjeldenhet også når det kommer til dette, å snakke ned sine egne skiver, også når de er ferske og skal selges. Er jo nesten ingen andre som driver på sånn.

Ironisk nok ble den hans store, kommersielle gjennombrudd, mye forårsaket av «Where the Wild Roses Grow», duetten med Kylie. Det er derimot ikke det samme som at den er ræva, for det er den selvsagt ikke.

Inneholder noen ordentlig killer-tracks (bokstavelig talt), der spesielt «Stagger Lee» glitrer. Duetten «Henry Lee» med PJ Harvey er også veldig søt. Å se de to stå og råkline på Roskildes største scene i 1996, der Cave var så fjetret at Polly måtte hjelpe ham med teksten, var også et underlig og sjarmerende skue.

Men det er likevel altfor mange av låtene som er anonyme her, og jeg ble overrasket over hvor mange av dem jeg hadde glemt, noe som nok skyldes at jeg har spilt den veldig lite de siste 20 årene. Sier vel i grunnen alt.

Men den ga grunker i kassa, og han snek seg inn i mange stuer der han normalt ikke slapp inn. Sånn sett er skiva ei uoppdragen bølle jeg rent ideologisk er litt svak for, og som gjorde jobben den var satt til. Og var det noe ordentlig på gang mellom ham og Kylie? Jeg liker å tro det iallfall. Men jeg hadde aldri turt å spørre. Ikke noen av dem.
Terningkast 4

«The Boatman's Call» (1997)

 

Så personlig, så sår, så sveket og så lei seg at det er vondt/godt å høre på. Plata er spilt inn med hjertet skikkelig vrengt utenpå dressen, så blodet renner nedover jakkeslaget, men er musikalsk strippet helt ned.

Det er nesten rart at den er gitt ut under & The Bad Seeds-banneret, for dette er ei pianobasert og helakustisk plate som i grunnen har lite med resten av katalogen hans (og deres) å gjøre.

Warren Ellis, som til nå hadde vært oppført som gjestemusiker (hans første album var vel «Let Love In»? Vel, sjekk ut på nettet, om du er i tvil), var nå oppført som fast medlem i The Bad Seeds, en som skulle bli en mer og mer betydelig samarbeidspartner for Cave i de kommende årene.

Jeg så ham i Grieghallen i Bergen på turneen etter denne skiva, og da var Ellis’ tidligere band, Dirty Three, support. Ellis lå først i fillete klær og indierullet på gulvet mens han gnikket på fela si. Deretter kom han gående andektig og rolig inn på scenen sammen med Cave, nå ulastelig kledd opp i dress. Det må ha vært en underlig turné for Ellis.

Ellers er det jo artig for rocksladrespaltene å tenke at det er det korte, intense og havarerte forholdet til PJ Harvey som er bakgrunnen for platas mange tekster. Særlig er låtene «Black Hair», «West Country Girl» og «Green Eyes» lette å plassere i denne konspirasjonen. Ja, la oss gjøre det.

«The Boatman’s Call» har lenge vært den siste av Nick Caves skiver jeg vil kalle en klassiker. Klassiker er den åkkesom. En fuckings klassiker. Og med den fastslo Cave én gang for alle at nittitallet var et tiår ingen andre er han rangen stridig som den suverent beste soloartisten, uansett kjønn og genre.
Terningkast 6

«No More Shall We Part» (2001)

 

Her skilles også en del Cave-fans. For noen er den en nedtur, men jeg er altså personlig fryktelig glad i den. Jeg sliter litt med den nye, lyse måten han synger på, men det er likevel så mange bra låter her at den er umulig å overse og/eller idiotforklare på noe vis.

Tenker i så måte på hvordan jeg hadde reagert om dette var en debut fra en ukjent musiker. Jeg hadde trodd de var Selveste Det Nye Geniet. Og det sier en del om Nick Cave, gett.

Husker den kom ut i alvorlig mange versjoner (jeg har minst fire), men det er bare snåle nerderier. Den ordentlige, og ordinære, har masse bra låter, der særlig «Fifteen Feet of Pure White Snow», «As I Sat Sadly By Her Side» og «Love Letter» (sistnevnte har nesten noe Sinatra-stort over seg) stråler.

Men et knepp ned fra forgjengeren var den så absolutt. Og det ville den nok, i likhet med de fleste andre skiver fra denne perioden, vært uansett.
Terningkast 5

«Nocturama» (2003)

 

Frem til denne hadde ei ny skive med Nick Cave vært noe man gikk rundt og kriblet og ventet på, med sitrende forventninger i hele kroppen. For man «visste» jo at det kom til å bra, spørsmålet var bare hvor bra.

Singelen var da også lovende, den småspretne «Bring it on», der han hadde fått med seg Selveste Chris Bailey på vokal, mannen bak et av mine all time favourite-band, kjempeheltene i Brisbane-bandet The Saints. Så det var lovende. Helt til skiva kom.

Her er det ingenting som stemmer. Selv coveret ser kjipt og sammenrasket ut. Tittelen er besynderlig daff. Og hadde det bare stoppet der. Men det høres enda mer meningsløst ut.

De ambisjonsløse låtene bare glir forbi og rett i forglemmelsen. Tror ikke jeg har hørt gjennom den sammenhengende siden den kom, og det var bare å gjenoppleve en trist nedtur å høre den igjen nå, som jeg gjorde, for å verifisere det etablerte inntrykket.

Det eneste positive de gang var, husker jeg, at man nå kunne konkludere med at Nick Cave var et vanlig menneske av kjøt og blod, med svakheter, altså sånn som alle oss andre. Vel, nesten i alle fall.

Men den vil forhåpentligvis alltid huskes som hans svakeste. Og selv den er bare midt på treet. Det er i så måte litt trist at dette ble den siste plata badseeder Blixa Bargeld spilte på. Synd for ham. Han hadde fortjent ei bedre skive å forlate kollektivet med. Eller var det kanskje nettopp derfor?
Terningkast 3

«Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus» (2004)

 

En dobbeltutgivelse, altså to plater samtidig, i en. Det har jo alltid vært en god idé! Bare spør Guns N’ Roses og Bruce Springsteen (*slår meg i hodet med en uknuselig jerntermos*).

Da «No More Shall We Part» kom, husker jeg at den opplevdes som i overkant lang, med sine 12 låter (det var vanlig med ni eller ti på de foregående), men 17 nye låter med Nick Cave & The Bad Seeds, ja selv dem, er i overkant mye.

Men dette er likevel et skikkelig løft fra den bedrøvelige forgjengeren. Hadde nær sagt selvfølgelig. Har hørt meg opp på den fem, seks ganger de siste ukene, og da slo det meg hvor lite jeg faktisk hørte på denne doble skiva da den kom. Svært få av låttitlene sa meg noe isolert sett, og det var i grunnen som å dykke ned i den for første gang igjen.

Og den er fortsatt altfor lang, og burde således vært kuttet ned til ni eller ti låter, noe som ville gjort den markant sterkere. Tipper Far selv synes det er skikkelig teit å si. Heldigvis kan han ikke norsk.

Problemet med albumet/albumene er at brorparten av låtene helt mangler evnen til å trenge seg inn på ei, la oss si, topp 30 beste Nick Cave-låter-liste. Og det er ganske svakt på 17 forsøk. Men den er ikke direkte svak heller, og produksjonen er utsøkt. Det er bare ikke høyt nok nivå på låtene til å være Cave. Vi har blitt for godt vant.

Men godt å ha ham tilbake på oppadgående form. Og nesten sju minutter lange «Easy Money» er hans 31. beste låt.
Terningkast 4

«Dig, Lazarus, Dig!!!» (2008)

 

Dette var nok ei Cave-skive jeg digga voldsomt da den kom ut, men som ganske kjapt havnet bak i bunken over de skivene jeg frivillig valgte å sette på.

Året før hadde han sluppet ut den smått brutale bluesskiva av en debut, fra sideprosjektet Grinderman, et band som var mer interessert i å lage bråkete, monoton blues enn tradisjonelle låter, og man hadde kanskje ventet at dette skulle resultere i en slags motsatt effekt i hans solokarriere, at det muligens lå en ny «The Good Son» eller «The Boatman’s Call» i kjømda? Det gjorde det ikke.

Nå er dette mer tilgjengelig, mer melodiøst og mindre bråkete enn Grinderman, men her gis det på ingen måte gratis ved dørene. Stilmessig minner det tidvis mer om The Birthday Party og hans tidligere bravader, men her er også noen klassiske låter, og disse høres fortsatt veldig bra ut.

Åpnings- og tittelsporet er veldig catchy, men mine favoritter er den såre og vakre «Hold on to Yourself», den smått hypnotiserende «Jesus of the Moon» og den mer kontante og tøffe «Midnight Man».

Bra skive, bevares, men i snitt nokså forglemmelig i en ellers knallsterk og minneverdig katalog.
Terningkast 4


«Push the Sky Away» (2013)

 

For første gang i karrieren var Nick Cave & The Bad Seeds uten Mick Harvey. Warren Ellis hadde nå tatt helt over som hans musikalske våpendrager, og det resulterte i mindre gitarer og mer fiolin, programmering og dupeditter.

I utgangspunktet ikke bare gode nyheter i Cave-universet, men saken er at «Push the Sky Away» var hans beste plate på lenge, kanskje siden «Boatman’s Call». Jeg har faktisk aldri sluttet å spille den, hører fortsatt på den med jevne mellomrom, ikke minst i bilen, og den er ekstremt slitesterk.

Mens Harvey heller satset på å spille sammen og lage musikk med Caves gammelkjæreste, PJ Harvey, ble den eksentriske engelskmannen Barry Adamson (som hadde spilt med The Birthday Party og på de første soloskivene, i tillegg til å være en sentral skikkelse i genierklærte Magazine) hentet inn i varmen igjen.

Plata er ganske mørk, og låtene er igjen ganske monotone, og er mer Caves tekster tonesatt av stemingsskapende lydbilder. Jo da, det høres selvsagt ut som døll rumpekunst, men det fungerer overvettes bra.

Platas store øyeblikk er den hypnotiserende vakre, seks og et halvt minutter lange «Jubilee Street», en låt hvis magi løftes ytterligere opp ved det nesten umerkelige temposkiftet tre minutter ut i sangen. Første gang trodde jeg det var en feil de hadde latt bli med, men det var det selvsagt ikke. Har nå hørt låten live to ganger, og det samme skjer der også.

Plata ble året etter gitt ut som film («20,000 Days on Earth»), en slags dokumentar/kvasidokumentar som både viser en sår og tander Cave hos terapeuten sin (uansett hvor arrangert det måtte være), men også noen helt ubetalelige øyeblikk, som for eksempel når han spiser pizza med sine små sønner, mens de ser på «Scarface».

Det er da også noen helt ellevilt suggererende livescener i filmen, fra operaen i Sidney. Filmens crescendo er således en fremføring av «Jubilee Street», der regissøren har kryssklippet inn liveopptak fra hele hans karriere. Da var det jaggu høy ståpelsfaktor hos undertegnede.

And some people
Say it's just rock'n roll
Oh, but it gets you
Right down to your soul

Det er ordene som avslutter plata, og den runder i grunnen fint av hele katalogen til australieren. Nick Cave leker ikke rock. Det er blodig alvor for ham, med alt det krever av sjelevreng, ambisjoner og helt enormt høyt nivå på så vel sine plater som på konsertopptredener.

Hele hans katalog gir, med kanskje bare ett enkelt unntak («Nocturama»), alltid en følelse av at musikk er så forbanna viktig, og at det dreier seg om så uendelig mye mer enn bare å lage sanger og dra på turné. Som det gjør.

Nick Cave er i sannhet en av de aller største som fortsatt vandrer der ute. Og nå er han – takk og lov – tilbake med nytt materiale.
Terningkast 5

«Skeleton Tree» (2016)

 

Dette er ei vanskelig skive, og jeg klarte ikke mene noe om den så kjapt som et døgn etter jeg hørte den første gang. Det ble for vanskelig. Vanskelig å trenge inn i, og et med et hendelsesbasert bakteppe som gjør det vanskelig å skille kunsten og kunstneren, sånn bare for å høres helt enormt pretensiøs ut.
 
Men hva er det jeg sitter her og sutrer for? Det er jok ikke jeg som har det tøft.

Jeg kan ikke huske sist jeg fikk forstyrret et førsteinntrykk mer til ei plate jeg gledet meg til enn denne. Først ble jeg helt enormt satt ut av filmen «One More Time With Feeling», dokumentaren som ble vist verden over noen timer før skiva ble sluppet. Filmen viser en mann som kjemper for å få tilbake kontrollen på så vel seg selv som sin utøvende kunst.

Dødsfallet til hans 15-årige sønn blir naturlig nok den røde tråden gjennom filmen, og hvordan Cave og familien, i samspill med hans nærmeste, dealer med noe så ufattelig og brutalt som det er å miste et barn.

Vi ser en Cave som sliter med å sette ord på det hele, som vekselvis snakker distansert, poengtert og intellektuelt om savn og sorg, men som i neste øyeblikk hudløst avdekker en sviktende tro på både seg selv og sine egne komposisjoner.

Har jeg fortsatt stemmen min? Er jeg cool på håret? Klarer jeg å fullføre dette? Er det noen vits?

Han snakker om hvordan han hele tiden prøver å kjempe seg til en ønsket avstand til det forferdelige, men at han kontinuerlig trekkes tilbake i mørket, som om det ligger et slags imaginært gummistrekk i systemet som hele tiden drar ham tilbake og ned i dypet.

Han snakker om døden, hvordan han føler at den personlige sorgen sin blir et objekt for andre, at sønnen overhodet ikke lever videre i hjertet sitt, at han er i hjertet, men at han er død. Noen av scenene er direkte vonde å bivåne. Mr. Control uten verken kunstnerisk eller personlig kontroll.

Les også Helges personlig kommentar: «Nick Cave reddet livet mitt»

Min første hele gjennomhøring av skiva var på et fly morgenen etter, med dårlig lyd og masse bakgrunnsstøy, som jeg ved en feil til alt overmål hørte med random-funksjonen på, altså at låtene kom i helt tilfeldig (og veldig gal) rekkefølge. Forvirringen var total. Takk og lov hadde jeg gitt meg selv en ekstra uke på dette. Og nå har jeg hørt den mange, mange ganger.

Nå var Cave allerede i ferd med å endre sitt sound og sine låtstrukturer, mye av musikken var lagd på forhånd av ham og makker Warren Ellis, og det er selvsagt lett å ønske seg tilbake til tiden med Mick Harvey, med mer gitarer og et mer rendyrket, melodibasert låtoppsett.

Men jeg digger likevel at Nick Cave, snart 40 år etter han begynte å lage musikk, fortsatt søker å forandre og gjenskape seg selv. Han kunne sikkert hamret ut et knippe morderballader med én hånd på ryggen, men i stedet gyver han løs på en musikalsk materie der lydskisser og stemninger tonesettes av et svært tilbaketrukket The Bad Seeds, dette en gang så brutale monsteret av et backingband, men som nå virker mer å være en gjeng som kommer til på slutten, når han og Ellis' ideer skal spilles inn.

Og det funker, når man først kommer inn i det, hvis man vil komme inn. Og kanskje er det nettopp dette inderlige ønsket etter å knekke koden som gjør at man også greier det? Det er som kjent vanskelig å skille følelser, kunst og musikk her, og jeg er temmelig sikker på at jeg hadde gitt opp denne plata om den var oppfølgeren til f.eks. «Let Love In» (1994).

De uhyggelige stemningene går igjen her, men uten de kvasse ordene han normalt spytter ut. Martyn P. Caseys bassganger er særlig fremtredende når man hører skiva med skikkelig lyd, samt de forsiktige og stødige koringene til resten av gjengen. Ellis skrur til med diverse effektpedaler og fiolin, og Cave syngesnakker sårt, som om han sliter seg opp og ned mot tonene.

Det er et fascinerende stykke musikk, dette. Tidvis høres det helt ut som Nick Cave snubler i fraseringene, at han regelrett bommer på tonene, men så drar bandet seg inn, og man hører at det faktisk er ment sånn. Gud hjelpe, som jeg gledegruer meg til å oppleve dette live.

Det er også noen mer konvensjonelle låter her, som binder resten godt sammen. Åpningssporet «Jesus Alone» er klassisk Cave, en monoton, blueskvernende og intens låt, akkompagnert av hovedpersonens sjelevreng. Og den synthdrevne og seks minutter lange «I Need You» tenderer til å være det beste jeg har hørt i år, så vakker, sakral og hjerteskjærende vond at det er umulig ikke å bli beveget.

«Skeleton Tree» er det mest vriene og musikalsk utfordrende Cave har gjort siden før han gikk solo. Den vil neppe appellere spesielt bredt, men så har da heller dét aldri vært den røde tråden i Caves katalog. Det slår meg at dette er en artist som alltid høres så jævlig relevant ut, og jeg sliter med å nevne noen levende i bransjen akkurat nå som jeg respekterer høyere. På mange måter.

Ett år etter den ble sluppet, oppjusterer jeg den på terningen.
Terningkast 6

«Ghosteen» (2019)

NICK CAVE AND THE BAD SEEDS «Ghosteen» (Ghosteen ltd) 

NICK CAVE AND THE BAD SEEDS «Ghosteen» (Ghosteen ltd) 

Ei ny plate med Nick Cave har, så lenge jeg husker tilbake, alltid vært innbefattet med et lass av forventninger. Selv «Murder Ballads» (96) var ei plate man så frem til med sitrende forventninger, etter at «Where the Wild Roses Grow» hadde ligget mange måneder på listene og bygget dem opp. Det hjalp ikke engang at Cave selv karakteriserte den som uambisiøst venstrehåndsarbeid.

For det var ei ny Cave-skive. Ikke engang den massive nedturen «Nocturama» (2003) klarte å kludre dette til foran «Abattoir Blues/The Lyre of Orpheus»-platene som kom året etter. Etter hvert som samarbeidet med Warren Ellis har smeltet sammen til en uadskilt enhet, har Cave klart å gjenskape seg selv flere ganger, noe som ved forrige korsvei, den nesten skummelt profetiske «Skeleton Tree», markerte et brått, musikalsk hamskifte.

Skiva var ved første gjennomgang en svært forvirrende sak, der The Bad Seeds, aka verdens beste backingband, var skjøvet kraftig i bakgrunnen, noe den nesten ubehagelig hudløse, og på grensen til intimtyranniserende og utleverende, dokumentaren «One More Time With Feeling» viste til fulle.

Cave skriver låter ved pianoet, med både lyrisk og musikalsk drahjelp fra Ellis, før sistnevnte supplerer med lyder fra diverse duppeditter. Og når de har skrudd det noenlunde sammen, entrer det faste backingbandet inn og legger forsiktig på de siste detaljene. Ikke sånn som før, da de hørtes ut som den steinharde, lukkede, illegale og skumle festen du aldri turte å banke på døra til.

Turneen fra denne skiva er noe av et beste jeg har sett, og der kom også bandet mer til sin rett i låtene, ikke bare på gamle parademarsjer fra den etter hvert tjukke katalogen, men også på de nye låtene. De ble tilført enda mer liv, og løftet opp i en ny dimensjon, noe som også ga forsterkede briller til å trenge ytterligere inn i plata.

Ja, det høres selvsagt helt enormt pretensiøst og kunstaktig ut når man sier det, men det får heller våge seg, for sånn er det pinadø. Nick Cave er per dags dato den mest interessante musikeren som er der ute, og det etter fylte 60 år. Det er ganske unikt, og iallfall innen det enorme universet som har utspring i rock’n’roll, denne viktigste og mest revolusjonerende kunstformen de siste hundre årene, og der navnet til Cave er risset inn med gullpenn.

De som mente at «Skeleton Tree» var et i overkant rart og eksperimentelt album, og som utelukkende digger Cave når han er på sitt mest støyete, eller lager konvensjonelle ballader (begge deler fag han behersker bedre enn de fleste) kan spare seg bryet med å gyve løs på «Ghosteen», dette rykende ferske albumet fra det australske geniet. For her tar han og Warren Ellis det ytterligere ut og til siden.

Planen var å anmelde plata for ei uke siden, men å høre dette materialet én eller to ganger (det var ingen muligheter til forhåndslytt), for så å konkludere bombastisk, føltes både meningsløst og urettferdig. «Skeleton Tree» endte jeg sågar med å oppjustere i ettertid (en øvelse jeg så å si aldri bedriver, da det føles feil og feigt.). Hvorvidt dette vil skje med «Ghosteen» tviler jeg på, for denne gang bikker Cave i overkant mye over i det ugjennomtrengelige landskapet.

Akkurat som Arne Scheie sier at han er relativt interessert i fotball, er jeg relativt interessert i Nick Cave, og gir ham derfor, mer eller mindre ubevisst, flere sjanser enn jeg nok ville gitt denne skiva om det var fra en debutant. Hvor galt det enn måtte være. Og etter 14 hele gjennomlyttinger burde frøene sådd ut fra låtene være sprunget ut i nogenlunde full blomst.

«Ghosteen» er noe så sjeldent som et emosjonelt krevende album å høre på. Det er en plaget og filleristet Cave, som over to tematiske «sider» (skiva kommer ikke fysisk før i november) vrenger ut sitt indre, helt uten noe som ligner filter. Del 1 kalles «barna» og del 2 «voksne». Ja, det høres selvsagt helt tullete ut, men Cave blir liksom ikke teit uansett. Selv ikke med et kitschete platecover som er ei slags speisa blanding av Fantomets Eden og den grufulle filmen «Tree of Life».

Kanskje har hans nyvunne dialog med fansen (både i form av konserter og på sin egen blogg) gjort den tidligere beske og nesten fiendtlige grinebiteren mykere og mer meddelsom. For det er i stor grad hans egne ord som bærer hele plata, lett akkompagnert av Ellis’ synther, med pålagte og forsiktige spor av kor og bass. De kantete gitarene og de krasse fiolinkaskadene er helt borte, og det er nesten et ambient landskap han duver av gårde i.

Flere av låtene, hvis man kan kalle dem det, sliter med å feste seg, og det oppleves som litt for mange av dem også. 11 i tallet er i utgangspunktet ikke fryktinngytende, men her er innholdet så voldsomt, så personlig og så brutalt å høre på, at det er røft å holde ut i hele platas drøye klokketime. Noen av dem er sågar rene spoken word-numre.

«Sun Forest» er et av sporene som fungerer helt isolert. Den er drøyt vakker.  «[…] it isn't any fun, no it isn't any fun/To be standing here alone with nowhere to be/With a man mad with grief and on each side a thief/Everybody hanging from a tree», messer han tandert, over forsiktige tangenter, til koringene fra de alltid fjellstø Bad Seedsene.

«Waiting For You» er også nydelig, og fikser også et selvstendig liv som lytteopplevelse. Men det er platas crescendo, i avslutningssporet «Hollywood», som tar pusten fra en her. All sorgen, alt savnet, all frustrasjonen, all angeren og all forvirringen etter hans sønns dødsfall kapsles inn i den over 14 minutter lange, hjertepulsdrevne låten. Oppbyggingen her er det bare Nick Cave and the Bad Seeds som kunne gjort, og mot slutten, når han går opp i falsett, og stemmen sprekker, er det knapt til å holde ut. På en fin måte.

Det er da også denne låten som blir hengende i lufta etter hver runde med denne rare og høyst utfordrende plata, og det er bra. Men man trenger luft og pause etter hver gang, for dette er drøy kost. Jeg føler uansett ikke at man sitter med et mesterverk i hendene, noe man kjente ferten av etter «Skeleton Tree» på dette stadiet av lytteprosessen (for det er en fuckings prosess å høre på dette, i ordets fulle og hele betydning). Kanskje vil plata vokse seg sterkere og vise nye sider, men jeg har snikende følelse av at jeg i 2020 ikke kommer til spinne skiva gjennom i sin helhet mange ganger.

Så er det bare å vente på en turné igjen. Nick Cave and the Bad Seeds føles fortsatt som en av de viktigste artisten å se live, der man glatt lar flyskam være flyskam og oppsøker dem der de måtte dukke opp neste gang. Dette inntrykket er helt uforandret.
Terningkast 4

PS: Dette må vel være den første artikkelen skrevet - på norsk jord - om Nick Cave, der verken ordet «mørkemann» eller begrepet «mørkets fyrste» er tatt i bruk. Grunn: det er så usaklig å omtale ham som mørkemann og mørkets fyrste. Mørkemann og mørkets, du liksom. Nei, slike ord skal dere slippe å lese fra denne karen!