Dypdykk

De 10 beste platene fra den skandinaviske rockens Mozart

Navn: Nicke Andersson. Nicke Hellacopter. Nick Royale. Band: Imperial State Electric. The Hellacopters. Entombed. The Solution, pluss, pluss.
 

Nicke Andersson, denne hyperaktive 44-årige svenske musikeren og låtskriveren, har snart 30 års fartstid som premissleverandør og trendsetter i rock'n'roll-sirkuset. Nicke sine band har kanskje aldri vært en vogue hos dem som har feilet i sine forsøk på å analysere rocken, med ønske om å intellektualisere og «opphøye» den.

Men han har vært en spydspiss innen skandinavisk rock siden dannelsen av Nihilist i 1987, og han har alltid levert. Og han har levert mye.

Les også Egon anmeldelse av Imperial State Electrics nye skive: «Nickes utømmelige honningkrukke»

Personlig holder jeg denne lille karen med lua ned i øynene som den aller største innen skandinavisk rock. De siste tiårene sågar internasjonalt. Kun den geniale amerikaneren Greg Cartwright er i nærheten av å matche kvaliteten og kvantiteten i Nickes totale produksjon. 

Ingen andre kunne ha sjonglert mellom sjangere og samtidig opprette et slikt ufattelig høyt nivå på alt de foretar seg. Ingen andre kunne ha gitt ut en fantastisk soulskive det ene året, for så å – med et fett glis og et skuldertrekk – sette death metal-skapet ettertrykkelig på plass like etter.

Les også Helges intervju med Nicke: «Punken var viktigere enn KISS»

Undertegnede har hatt et fan-forhold ti denne mannens musikk helt siden jeg kjøpte Entombeds debut «Left Hand Path» som 11-åring. Med en passelig god unnskyldning og aktualitet i form av Imperial State Electrics nye album, er det på tide å gjøre opp status, og kåre Nicke Anderssons 10 beste album så langt.

Da alle disse skivene er femmere og seksere, har jeg valgt å droppe terningkastene. Kall det gjerne en hyllest – den høyst subjektive fasiten følger her:  

10. «Supershitty to the Max!» (1996) THE HELLACOPTERS

 

Introen på første spor er alene prov på rockens urkraft. I et 1996 preget av britpop, nu metal, pop-punk og Fandens oldemor, var debutplata til Hellacopters både et sjokk og en oppvåkning. Det føltes som om den ordentlige rocken slo tilbake med full kraft, og vrælte med ungdommelig energi og en sixpack innabords: «Nei, jeg er faen ikke død, forbanna tullinger!».
Selv om «Supershitty» nok var mer av en hyllest av bandmedlemmenes egne idoler, enn et trassig motsvar til sin impotente samtid, traff den tusenvis av nerver verden over. «Action rock», «scandi-rock» og «rawk» var alle begreper som dukket opp i etterkant av denne utgivelsen. Tjue år etterpå, er det litt sært å tenke på at The Hellacopters var et band rasket i hop av Nickes tidligere roadie-kompiser fra Entombed.

9. «Pop War» (2012) IMPERIAL STATE ELECTRIC

 

En svært potent og hektende oppfølger av den fantastiske debutplata (mer om den litt lenger ned). Låtene var enda kortere, og mer konsise enn på debuten, og her hører man at bandmedlemmenes bidrag løfter skiva. Debuten spilte Nicke i nokså stor grad inn alene, men her sitter vokalharmoniene minst like godt, og bassgangene til Dolf de Borst gjør det helt umulig å sitte stille.
Min favorittlåt her, «Deride and Conquer» har de utrolig nok unnlatt å spille live de gangene jeg har hatt gleden av å overvære en konsert med dette firehodete rockmonsteret.  

8. «Stinking Up the Night» (2006) DEATH BREATH

 

Et snaut tiår etter at Nicke forlot Entombed for å gå fulltid med The Hellacopters, og nærmere 15 år etter at han sist spilte noe som kunne likne tradisjonell death metal, kom denne fantastiske stinkbomba av ei skive flyvende ut av undergrunnskanonen. Sammen med sin svirebror Robert Pehrsson, og tidlige inspirator Scott Carlson (Repulsion) skapte Nicke et overskuddsprosjekt som eimet av løssluppen moro og kreativitet.
Bandnavnet, pluss låttitler som «Heading for Decapitation» og «Giving Head to the Dead» (fra den ditto briljante EP-en «Let It Stink») tok for en stakket stund også humoren tilbake til dødsmetallen. Takk for det!

7. «Communicate!» (2004) THE SOLUTION

 

Svensk-amerikansk soul power? Jepp. Midt i noe om må ha vært en svært travel periode som følge av suksessen til The Hellacopters, tok Nicke seg tid til å spille inn denne innertieren av en soul-plate. The Solution var ikke noe for nu soul-fansen, men sløy og nedpå sørstatssoul, som ble mikset med energien fra dansegulvene i Detroits gylne år. Nicke hentet inn den gamle Rationals- og Sonic’s Rendezvous Band-vokalisten Scott Morgan for å ta seg av mikrofonen, satte sammen et backingband fra øverste hylle og satte selg selv i tromme- og produsentstolen. Resultatet spenner fra det røffe til det delikate, men alltid med en herlig groove i bunnen.

6. «Payin' the Dues» (1997) THE HELLACOPTERS

 

Oppfølgeren til «Supershitty» viste et litt mer fokusert band, som nå supplerte førsteklasses riffsnekring med førsteklasses låtskriving. Her hører vi de første skissene av hva Nicke nå holder på med i sitt siste band Imperial State Electric. Pang! Sa det – og på snaue tredve minutter var herligheten kalt «Payin’ the Dues» over. Noe som selvsagt var totalt uhørt i en tid hvor vinylen var «død», og massevis av tullerockere ga ut cd-singler med 5 remikser av samme låten, hvor marerittet tikket inn på samme tida som dette albumet. Ekstra gledelig for oss nørds videreførte Hellacopters tradisjonen fra førsteskiva, i å ha med en bonuslåt på vinylutgaven – ikke CD-en. Bandets cover av «City Slang» ble dermed faktisk mitt første møte med Sonic’s Rendezvous Band. Dét er bonusen sin, det! 

5. «Imperial State Electric» (2010) IMPERIAL STATE ELECTRIC

 

19 år etter at han i all hemmelighet sto for all vokalen på Entombeds andrealbum, slo han her ut i full blomst bak mikrofonen. Powerpop-tendensene som hadde boblet under overflata på de siste Hellacopters-platene slo seg her helt løs og tok kontroll over festen. Dette er en utrolig delikat plate. Hver eneste harmoni og gitarlead er «på rett sted til rett tid», som det heter.
Nickes elsk for Kiss og The Beatles var aldri noe han gjorde noe som helst forsøk på å skjule, snarere motsatt. ISE-debuten er allikevel plata der disse inspirasjonskildene skinner kraftigst igjennom. Sleng med litt Cheap Trick og The Raspberries, og cocktailen er komplett. I senere tid har herr Andersson vist seg som en av vår tids klart største popkomponister, og denne skiva er det beste provet på nettopp dét. Låtmaterialet er av typen «never a dull moment».

4. «Left Hand Path» (1990) ENTOMBED

 

Entombed var ikke det største eller viktigste navnet innen internasjonal death metal verken før eller etter denne debutplata. Men de var den nordiske spydspissen som brøytet vei for det som skulle bli generasjoner av svenske, norske, finske og til dels danske band som ikke bare var en del av den internasjonale metalscenen, men dominerte den.
«Left Hand Path» er grunnen til at metal-fans både nå og da øyeblikkelig kan identifisere det «svenske» soundet innen sjangeren. Bandet var en ny versjon av forløperen Nihilist, som var en maktfaktor innen demo- og tapetrading-undergrunnen siden oppstarten i 1987.
På sett og vis debuterte Nicke på topp. Uten å ha gått igjennom salgstall, tipper jeg at dette er albumet med størst kommersiell «impact» i hans enorme katalog. Da ingen i bandet enda hadde nådd myndig alder, var det medlemmenes foreldre (!) som måtte signere platekontrakten som muliggjorde dette mesterverket av ekstrem metal.

3. «By the Grace of God» (2002) THE HELLACOPTERS

 

Forventningene var enorme i forkant av denne skiva, men «By the Grace of God» (frontet av det utrolig catchy tittelsporet) innfridde til gagns. I ettertid kan man peke på perioden etter millenniumskiftet som Hellacopters aller sterkeste. Svenskene hadde bygget en ny, mer melodisk plattform, samtidig som bandet beholdt den originale energien fra de første skivene. Nicke Andersson var en transformert sanger. Fra å være en guttural punkvokalist, med fokus på attityd og rytme, sang han nå med en soul-pondus og kledelig selvtillit som tidligere hadde manglet.

2. «High Visibility» (2000) THE HELLACOPTERS

 
Dette albumet endte opp som det forgjengeren «Grande Rock» prøvde å være: En grandios og særdeles treffsikker leksjon i «classic rock». Låtmaterialet på denne moderne klassikeren er så sterkt at det nesten best forklares som en «freak accident» eller «act of God» (i alle fall for dem med religiøse tilbøyeligheter). «High Visibility» er et av svært få tilfeller innen rocken der ordet moden kan brukes som en kompliment. Flere av låtene presterer å være både enkle og intrikate samtidig, noe som klokere hoder enn mitt får forklare.

1. «Wolverine Blues» (1993) ENTOMBED

 

Et av de viktigste albumene i min pågående musikalske oppdragelse. Den 13-årige utgaven av undertegnede brukte et skummelt høyt antall timer spillende på både luftgitar og lufttrommer til «Wolverine Blues».
Bandsjef Nicke viste seg for første gang som en innovatør. Bandet fikk med denne skiva sin egen sjanger oppkalt etter seg, nemlig «death'n'roll». Det seigere, mer groovy tempoet ble toppet av en rekke riff som viste et band som hadde festet blikket og ørene langt utenfor de konservative grensene til death metal-sjangeren. Dette resulterte selvfølgelig i en rekke anklager av «sellout»-typen, fra tusseladder som ikke evnet å forstå at de hadde med en tidløs klassiker å gjøre.
Nickes band krysser egentlig ikke sjangere, de skaper dem heller, og «Wolverine Blues» har fortsatt ikke tapt seg en millimeter.

PS. Hederlig omtale gis herved også til sideprosjektene Hydromatics og Supershit 666 som høres overraskende friske ut også nå, lenge etter «skandirockens» middagshøyde. The Hellacopters fortjener også litt ekstra takknemlighet, da et enormt antall sjutommere med coverlåter på b-sida har gitt undertegnede og mange andre rockfans muligheten til å oppdage fantastiske band vi ellers sannsynligvis ville ha gått glipp av.

I det dette skrives, har man også fornøyelig nok muligheten til å konstatere at Imperial State Electric sin nye skive er nok en høydare fra vår favorittsvenske. Det ville ikke overraske meg om denne lista må oppdateres om noen år, som følge av nye, fantastiske album.

Hill Nicke!