Ukas dypdykk

Tidenes 10 beste platecover

I dag er platecovere vesentlig mindre viktig enn det en gang var.
IKONISK: En kjent collage av flere varianter av samme cover, alle tuftet på Elvis' debutklassiker fra 1956. Elvis viser alltid vei. 

IKONISK: En kjent collage av flere varianter av samme cover, alle tuftet på Elvis' debutklassiker fra 1956. Elvis viser alltid vei. 

1 / 1

Man må egentlig tilbake til vinylens glade velmaktsdager for å snakke om tiden da et platecover virkelig betydde noe. Allerede da CD-en kom, og størrelsen på coveret ble redusert med cirka 80 prosent, var det noe som døde.

I dag, når de fleste opplever coverart gjennom det som kommer opp i et frimerkestort vindu på telefonen, er det virkelig trist. Men et platecover var en gang dritviktig. Og det burde fortsatt være det.

Valgene våre er plukket ut fra at titlene i seg selv må ha ytt en viss innflytelse på sin samtid, samt at vi selv har et forhold til musikken som skjuler seg bak ehhh… «kunstverkene». Eller, kunstverkene, uten anførselstegn. For det er jo kunstverk, for schwingende.

Dette ble en skikkelig «killing our darlings»-prosess, der man måtte sjalte ut favoritter og titler man trodde var åpenbare, og med bare fem valg hver, ble dette en tøff prosess å dra seg gjennom.

Så tenn et lys for oss, før dere kaster dere over tastaturet og skjeller oss ut! It’s hard to be a feedbacker!

Helge Skogs fem favoritter
5. «Master of Puppets» METALLICA (1986)

 

Nå har undertegnede overhodet ikke noe problem med de tidstypiske heavy metal-coverne fra 80-tallet. Tegninger med blod, sverd, monster, halvnakne kvinner (og i tilfellet Manowar – halvnakne menn) og annen guffe var selvfølgelig ekstremt pubertale, men sto som regel godt til det ungdommelige og rebelske innholdet.

Metallica tok allikevel omslagskunsten innen den hardeste musikken til et nytt nivå med «Master of Puppets».
Bildet av den erketypiske amerikanske krigskirkegården er slående, og måten alle gravsteinene er knyttet til to hender i oven er fiffig. Her er det mange andre ting å ta tak i, som det ustelte, dog-taggen og så videre. Jeg nøyer meg med å rope: «Master! Master!». 

4. «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» (1967) THE BEATLES

 

The Beatles mest oppskrytte album kunne i alle fall skilte med det stiligste coveret! Ideen kom fra Paul McCartney, om å lage en collage av kjente fjes. I min barndom kunne jeg stolt identifisere både Marilyn Monroe og Bob Dylan og Adolf Hitler. Nå som wikipedia har kommet og ødelagt alt, kan dessverre mange av de mer mystiske figurene identifiseres på et nanosekund.


Jeg leste min første bok om okkultisten Aleister Crowley, og så «On the Waterfront» med Marlon Brando som følge av dette fascinerende platecoveret. Kunstnerne Jann Haworth og Peter Blake vant da også en av tidenes mest velfortjente Grammy-priser for denne omslagskunsten i 1967.

3. «Exile on Main St.» THE ROLLING STONES (1972)

 

Kunstnernes originale ide til dette coveret var en rustikk klipp-og-lim-collage av Keef og kompani i sort-hvitt. Så ramlet en av dem over en collage av gamle sirkusartister og freaks (på et toalett en eller annen plass, hvis jeg husker riktig). Denne samlingen av fotografier førte til at Stones’ bandmedlemmene øyeblikkelig ble degradert til baksiden av omslaget.


Som veldig mange andre platecover, kreves det at man har tilgang til LP-ens gatefoldomslag for maksimal effekt – noe jeg selv erfarte etter å først kun ha eid denne skiva på CD i årevis, uten å bry meg nevneverdig om coveret. Et bilde som allikevel gjorde sterkt inntrykk, var den svarte mannen med noe som likner tre appelsiner stappet inn i kjeften. Jeg setter en hundrings på at dette bildet ikke ville sluppet gjennom sensuren i 2016. 

2. «Maggot Brain» FUNKADELIC

 

De hadde mange kule – og som regel langt mer fargerike – platecover enn dette, gruppene til George Clinton. På 70-tallet begynte nemlig også svarte artister å få stilige cover på skivene sine. De enkle og ofte kjedelige, oppstilte portrettbildene var allikevel fortsatt normen. Funken forandret heldigvis mye, og «Maggot Brain» har sjangerens mest ikoniske albumcover.


Ansiktet til Barbara Cheeseborough (som var en supermodell i sin tid) lyser av smerte og frykt, og resultatet er pur kunst. Man skvetter til idet denne dukker opp i LP-bunken på platesjappa. Det er nok en klatt blaxploitation, om ikke på bildet, i alle fall i opphavsmannens bakhode.

1. «To Mega Therion» CELTIC FROST

 

Nei, valget av dette coveret er ikke kun basert på undertegnedes syn på selve innholdet som et mesterverk. De fleste musikknørds kjenner nok sannsynligvis kunstneren H. R. Giger, fra hans tallrike katalog av platecover. Sveitseren har levert platecover til blant andre Debbie Harry, Danzig og Emerson, Lake & Palmer. For ikke å snakke om plakaten «Penis Landscape», som var inkludert i Dead Kennedys’ album «Frankenchrist», og sørget for at bandet ble saksøkt for å distribuere skadelig materiale til mindreårige av amerikanske myndigheter.


Hans peneste, og mest forstyrrende, er allikevel «To Mega Therion». Det originale maleriet bar navnet «I Satan», og med tanke på at bildets sentrale vesen bruker en viss snekker fra Nasaret i korsfestet positur som sprettert, var beskyldninger om ondskap og blasfemi noe man måtte regne med. Begge to var jo uansett store pluss for ethvert metalband på vei opp og frem, og baksidas portretter av selve trioen har tålt tidens tann i langt mindre grad enn Gigers maleri.

Egon Holstads fem favoritter
5. «Green Mind» DINOSAUR JR(1991)

 

Etter tre skiver på undergrunnselskapet SST, ble «Green Mind» deres første på stor label, og ei skive som på mange måter utgjorde noe av fundamentet Nirvanas gjennombrudd «Nevermind» bygget videre på, et albumcover som for øvrig også var med helt inn i de siste utslagsrundene.


Der Dinosaurs to foregående hadde vært omslag med noninformative tegninger, var det nå et cover som skrek etter oppmerksomhet. Bildet er tatt av fotografen Joseph Szabo til en bok ved navn «Almost grown», og er av ei lite jente som røyker sigg, med et utseende temmelig likt datidas J Mascis, bandets frontfigur.

Hadde dette kommet ut i dag, ville det garantert blitt forbudt, bandet hadde blitt sendt til Guantanamo for timelange seanser med røff waterboarding, og mastertapene til musikken hadde blitt destruert av en atombombe i Mojaveørkenen. Elsker coveret, og bærer det fortsatt stolt på ei T-skjorte. Og skiva? Den er selvsagt helt fantastisk.

4. «The Ramones» THE RAMONES (1976)

 

Det er tilsynelatende ikke noe spesielt ved dette coveret, men det er likevel blitt ikonisk i ordets vide betydning. Platas artwork skulle egentlig være en rip-off av The Beatles-coveret «With the Beatles», men planene ble endret da selskapet Sire fikk se resultatet. I stedet ble det dette bildet, hentet fra fanzina Punk Magazine.

Debuten til The Ramones har denne klassiske looken, med bandnavnet tydelig øverst, bilde av hele bandet, stilt opp mot en vegg, solbriller, skinnjakker, svart hår, hullete denim, lurvete sko osv. Mangler bare at alle røyker sigaretter.

I ettertid er det tatt tusenvis av lignende bilder av band verden over, også som albumcover, men det er dette som er malen, med all sin banale rennesteinspoesi hengende over seg. Klart disse gutta brølte at de ville sniffe lim! Og at de ville ha en jentekjæreste. LOL-faktoren er dog den aaaaltfor korte T-skjorta til Tommy Ramone. Det ser – ærlig talt – ikke særlig bra ut, men her tilgir vi i grunnen alt. The Ramones, ass. Sukk.

3. «Closer» JOY DIVISION (1980)

 

Mange vil selvsagt hatt debutplata med her i stedet, da den nok er mest kjent av de to kunstverkene, men så er det jo vi som bestemmer her, og da lander jeg heller på denne, ikke minst for å antenne et lite harniskbål i kommentarfeltet. Slikt er jo alltid gøy.


De var i det hele tatt svært lekre, omslagene til Joy Division. Hadde vi godtatt singelcover her også, ville jeg latt tolvtommerutgaven av «Love Will Tear Us Apart» være et av mine utvalgte, men «Closer» er heller ingen dårlig erstatning. Bildet er tatt fra en gravplass i Italia, men var ikke (som mange trodde) myntet på vokalist Ian Curtis’ død, som inntraff rett før skiva skulle ut.

Releasen ble utsatt noen måneder, men det var ikke for at de måtte lage nytt cover, som mange trodde etter den endelig kom. Curtis hadde sågar selv gått god for bildet, og da holdt de seg også, klokt nok, til planen. Men, klart, omstendighetene gjør at det skriker helt annerledes fra seg, og når man hører åpningssporet «Atrocity Exhibition», der trommene til Stephen Morris ruller av gårde, og man stirrer inn i coveret (slik man pleide å gjøre), er det vanskelig ikke å la seg rive med i melankoliens irrganger.

Det er noe med renheten i estetikken her, den hvite bakgrunnen, bandnavnet øverst i lettleselige, men fine fonter, og så den helt historisk mørke og vakre musikken. Når den spinkle synthen i «Decades» fader ut som platas siste låt, og man ser inn i avgrunnen, og vet at dette var det siste Ian Curtis spilte inn, er det lett å bli skjelven i underleppa. Ikke minst mens man ser på det smellvakre coveret.

Å skrive om Joy Division er i det hele tatt en musikkjournalists verste mareritt, fordi man alltid høres ut som en parodi på nettopp en musikkjournalist. Så, feel free, le deg fillete, men ikke av bandet, og ikke coveret, for det er faen meg fint altså!

2. «American Recordings» JOHNNY CASH (1994)

 

Det er så mye som er tøft med dette coveret. Ja, alt er tøft med dette coveret. Og det er ikke bare bildet i seg selv, som isolert sett er drita tøft. For dette var et platecomeback, hvor rart det enn måtte høres ut nå, der Johnny Cash skulle vise hvem som var den cooleste og tøfeste i bransjen, som han selvsagt var.

I 1994 var Johnny Cash et så johan og harry navn at du ble sett rart på i mange kretser, om du tilkjennega din musikalske kjærlighet til mannen i svart.
Så spilte han inn ei skive, med bare han selv og kassegitar. Ikke noe band. Ikke perkusjon. Ingen andrestemmer. Ikke engang et jævla munnspill. Og på coveret: Verdens tøffeste mann, foran en forpint åker, med de furete hendene rundt toppen på ei gitarkasse, og ei livredd bikkje på hver sin side.

Også digger jeg at det bare står CASH over. Ikke fornavnet engang. Coveret sier «Hei, jeg er tilbake, og jeg er verdens mest uangripelige mann. Fuck off, pinglete grungesnørrvalptullinger».

1. «London Calling» THE CLASH (1979)

 

Muligens et kjedelig valg, men likevel helt umulig å komme unna. Hva man nå enn synes om The Clash; dette coverbildet er selve inkarnasjonen av rock, der det desperate, ukontrollerte og aggressive tyter ut.

Åh, her strymjar klisjeane på, man høres nesten ut som en BI-student på by:Larm-seminar, med artwork som kommersielt virkemiddel som spesialfelt. Men dette er helt fantastisk, uansett hvor faglig dølt det høres ut. Bildet er tatt av fotograf Pennie Smith, som fulgte bandet under turné, nettopp for å ta bilder til coveret for den kommende tredjeplata.

Det er skrevet bøker om dette bildet, men kortversjonen er at det ikke er, som mange tror, frontfigur Joe Strummer som poserer med gitaren, men bassist Paul Simonon (man ser det hvis man studerer gitaren, som er en bass). Angivelig knipset i det han smashet gitaren, i ren aggresjon over at publikum på konserten det utspant seg på ble nektet å reise seg fra stolene. Punken og rocken var sannelig ikke helt i mål i 1979. Men fy feeen, for et cover.

Den historiske tilleggsopplysningen er selvsagt at de har rippa det fra ei Elvis-plate, og konseptet ble senere stjålet og brukt av både Tom Waits, KD Lang, DumDum Boys, El Vez og sågar Big Audio Dynamite (bandet til The Clash-gitarist Mick Jones) og mange flere. Husker jeg kjøpte Clash-coveret som button da jeg var i England som tolvåring. En firkantet button. Den, og en der det sto «I Hate School» på. Mine lærerforeldre var sannelig bra overbærende. Og jeg følte meg dæven så tøff. Det var tider, det!