Etter tredve år og sytten album dypper de fortsatt fingrene i det sorte tjernet med ujevne mellomrom, selv om Darkthrones musikalske palett i 2016 har langt flere variabler enn svart, svartere og svartest.
Les også intervju med Gylve Fenris Nagell: «Jeg er en ferskvare-kis»
Høyst ufrivillig startet Kolbotn-bandet på 90-tallet en eksplosiv bølge som tiltrakk seg svært mange kopister, og utover 2000-tallet ble høyverdig omtalt som «kulturell eksportartikkel» og «ekte norsk», av mediene og politikerne som tidligere hadde aktivt motarbeidet den samme musikken.Katalogen deres er omfattende, men i anledning slippet av duoens nye fonogram «Arctic Thunder», blir fristelsen det er å sette sammen en liste av deres beste album for stor til å motstå. Selvsagt med super-subjektive skylapper på.Terningkastene uteblir denne gang, da de blir overflødige på en slik «Topp 10»-liste, der alle albumene er femmere eller seksere.
Debutplata, som mange velger å ikke anerkjenne, da det er en pur death metal-plate. Denne sjangeren gjorde, som de aller fleste vet, Darkthrone et durabelig opprør mot nærmest umiddelbart etter at «Soulside Journey» kom i platehyllene. Musikken på debuten er langt mer (tilsiktet) kompleks enn noe bandet har gjort senere. Soundet er av den tidstypisk svensk karakter, da skiva ble spilt inn i Sunlight Studios i Stockholm, etter anbefaling fra bandets «polare» i Entombed. Personlig har jeg alltid likt denne skiva, selv om den senere skulle overgås som følge av bandets radikale stilskifte.
Det er selvfølgelig et særdeles (dum)dristig valg, å ta med den durabelige duoens blodferske skive, etter kun to ukers lytting. Men, man skal jo leve i
nuet
, folkens! «Arctic Thunder» er et vaskeekte riff-o-rama –
hør
bare «Deep Lake Trespass»! Forskjellen fra tidligere album breddfull av riffsnadder, er at Fenriz og Nocturno Culto i større grad lager låter, og ikke nøye seg med å stable riffene oppå hverandre. Har du fått nok av riffinga om riff nå? Synd for deg, tjåmmi!
Nummer åtte på lista er faktisk en demo spilt inn sommeren ’91 – mellom debuten (utgitt januar ’91) og oppfølgeren «A Blaze in the Northern Sky» (utgitt februar ’92). Årsaken til at denne demoen, som egentlig skulle bli Darkthrones andre album, forble i skuffen frem til 1996 – to år etter at vokal ble lagt på teipen fra øvingslokalet – er en lang historie du med fordel kan google deg frem til. «Goatlord» er en direkte
rar
plate. Langt mørkere enn den mer tidstypiske debuten, er den også. Her møtes det avantgarde og det primitive til en nesten kaotisk duell, der oss lyttere står igjen som vinnerne.
Et veldig variert album stilmessig, som allikevel ikke er variabelt i kvalitet. På dette tidspunktet hadde bandet bygd opp et arsenal av stilarter å bombe sin egen musikk med. Crustpunk var allerede en etablert ingrediens, men her det også en god del fete riff dratt rett ut av 80-tallets klassiske heavy metal-skole. Dette er Darkthrone-plata med høyest «headbanger», om ikke annet på grunn av Fenriz sitt episke krigshyl «Destroy their modern metal – And bang your fucking heeeeead!».
Darkthrone spilte på dette tidspunktet sin helt egen avart av black metal. Mange i mylderet av band som hadde kopiert stilen fra Darkthrones banebrytende album på 90-tallet, hadde nå blitt mer symfonisk, eller industriell. «Hate Them» er en utrolig dyster og nokså stygg plate, men låtmaterialet er førsteklasses. Dette er en lyden av langvarig, dyp depresjon kokt ned til snaue førti minutter med musikalsk svartsinn. Sånn sett er den enorme energien som spruter ut av disse låtene nesten som naturstridig å regne. Selv en kjip knallis som meg får jeg lyst til å høre både Beach Boys og Cheap Trick, etter å ha lyttet til «Hate Them» fra perm til perm.
Darkthrone hadde på dette tidspunktet blitt et tilnærmet soloprosjekt fra Fenriz' side. Heldigvis fikk han lurt Nocturno Culto inn i studio for å legge vokal på de ferdige låtene. Heldigvis, da «Panzerfaust» besitter den råeste vokalprestasjonen i Darkthrone-katalagen, og muligens innenfor hele svartmetall-sjangeren som helhet. Kaskaden av forvrengte skrik overgår det primitive, i tilnærmet barbari. Denne skiva er litt mer ujevn enn sine tre forgjengere, men har haugevis med blodfete riff, samt noen av bandets aller beste låter – i form av de sirupseige «Quintessence» og «The Hordes of Nebulah», pluss åpningssporet «En vind av sorg»
Skiva som var en slags «ny start, med større antall fargestifter». Her kommer Darkthrone sin elsk for punk klarere frem enn tidligere, og rock’n’roll-monsteret «Too Old Too Cold» låter som Motörhead forsterket med motorsag og fylt med molotov cocktails. Tekstmessig markerer også «Cult» et tydelig skille i Darkthrone-historien. Fenriz’ lyrikk er langt enklere og mer direkte enn tidligere, og plata som helhet fremstår som veldig ærlig og ufiltrert. Resultatet var et herlig klaps i fleisen for ti år siden, og de ti deilige ørefikene på dette albumet føles fortsatt friske i dag.
Tittelsporet er nok den mest allment kjente Darkthrone-låten, og hovedriffet er mer black metal enn paven innsmurt i peanøttsmør på dansebandfestival. Det blir ikke mer minimalistisk og primitivt enn dette, tror jeg. Først i den femte låten løser Fenriz opp den monotone og frenetiske takta (jeg liker ikke ordet «blastbeats»), som skaper et ørlite pustehull for ørene – i den grad det gir noen mening. Noe fullendt dogme-album er det (heldigvis) allikevel ikke. Det lyriske innholdet på denne skiva er ikke spesielt mye lystigere enn den iskalde musikken. At Fenriz’ daværende venn Varg Vikernes skrev halvparten av tekstene fra en fengselscelle, forklarer vel noe.
Dette er på en måte det nærmeste noen har kommet perfekt black metal – selv om musikk aldri skal eller bør være forsøksvis perfekt. Bandet, som på dette tidspunktet var en trio, der Ivar Enger alias Zephyrous alias svartmetallens Syd Barrett var med på gitar, skal visstnok ha jobbet temmelig intensivt med dette låtmaterialet i tilnærmet er års tid – noe som selvfølgelig skinner igjennom. Her er det ingen musikalske eller lyriske tilfeldigheter, og alle spor av death metal er skrellet bort med ubarmhjertig kynisme. Dette er en type musikk jeg tror kun kan skapes av (unge) mennesker som er totalt dedikert til hva de holder på med. Soundet er iskaldt og rått, men brorparten av låtene er nokså komplekse komposisjoner – bortsett fra Engers’ «Unholy Black Metal», som er en brutal programerklæring.
Plata som startet alt. «Blaze» ble sluppet to dager før min 12-årsdag, og som veldig mange andre gikk jeg glipp av den da den kom, og måtte ta til takke med å oppdage skiva i ettertid. Dette regnes allikevel som den reelle starten for norsk black metal (eventuelt
den andre bølgen
av black metal), da den ble spilt inn og sluppet før debuten til Burzum.Bandsjef Fenriz har i ettertid påpekt at dette ikke er noen renspikka svartmetall-plate, selv om det var intensjonen. Kall den hva du vil, men «A Blaze in the Northern Sky» er en av metal-musikkens største totempæler – uansett undersjanger!