Fortsatt suverent fra Hellbillies

De pumper fortsatt ut skiver, og litt utskifting i angrepsrekka har heller ikke gjort noen skade. Tvert imot.
NY HELLBILLIES Aslag Haugen og Lars Håvard Haugen, her under Døgnvill vinter i 2012.  
        
            (Foto: Tor Farstad)

NY HELLBILLIES Aslag Haugen og Lars Håvard Haugen, her under Døgnvill vinter i 2012.   Foto: Tor Farstad

Jeg har tidligere måtte stå til rette for egen ignoranse og feilvurdering når det kommer til Hellbillies (her er det jo bare å fylle med mer, om du vil), men tar det som et bra tegn på aldringsbasert klokskap at jeg evner å snu i viktige verdispørsmål. Og ei ny skive med Hellbillies føles som noe av en begivenhet, en sånn fordums sitring etter å høre ei ny skive, et album, ei plate. Mmmm …

Hellbillies har rent rockhistorisk vært ganske unike, da de i over 20 år reiste rundt og ga ut plater med samme besetning. Det skjer ikke ofte, verken her eller i utlandet. Men nå har det vært små justeringer i lineup-en, noe som i dette tilfellet skaper en blanding av usikkerhet og pirrende glede.

Kun fire av de tolv tekstene er denne gangen skrevet av Arne Moslåtten, og der Tom Roger Aadland er hentet inn fra det åpne transfermarkedet, en mann som attpåtil er så vågal med sin lyriske penn at han nylig har turt å gyve løs på de engelske nobelpris-hyllede tekstene til Dylan. Hva oddsene var for 10 år siden for å se Thomas Seltzer og OnklP kreditert på tekstsiden (i sistelåten «Natta Norge») kan man bare fantasere om. De som satset penger på det, trenger iallfall aldri mer å jobbe.

På bass har de erstattet Arne Henry Sandum med å hyre inn Egil Stemkens, Kløftas store sønn, som tidligere har bistått Amund Maarud, tyggispowerpopfavorittene The Yum Yums og ikke minst Stein Torleif Bjella da han spilte i bandet Tolv Volt. Ergo virker de ikke vesentlig svakere, på papiret iallfall. Grunnstammen er jo igjen. Det er ikke Vamp vi snakker om. Takk og lov.

Om det er endringene og utskiftingene som gjør det, vites ikke, slikt er jo alltid vrient å konkludere bastant med, men Hellbillies høres nå betydelig tyngre ut enn de tidligere har gjort på studioskivene sine. I mine ører er det godt nytt, da jeg synes bandet alltid løftes opp en dimensjon live, nettopp på grunn av dette.

For dette låter helt uovertruffent, og når man tenker på at sangene i tillegg blir enda tyngre og hardere live, med enda flere gitarsoli, mer orgel og alskens godterier og ekstrautstyr, er det så en blir temmelig utålmodig etter å få sett dem. Snart.

Jeg begynte å markere de låtene jeg liker best, og etter sju runder, har det blitt flere og flere av dem. «Gamal lærdom» er svært hektende, med et åpningsriff nært beslektet med Neil Youngs «Cinnamon Girl», og der jeg lar meg more over at endingsordene fort og bort kunne ha rimet, men der de på hallingdøl blir sunget som «fort» og «burt». Altså, det må være gjurt bare på faen. Love it.

Hvem de er inspirert av er jo en ren gjettelek fra rockens honningkrukke, men her rinner det meg i hu alt fra (relativt nye) orkestre som Drive-By Truckers og gamle helter som Lynyrd Skynyrd og Allman Bros. I tillegg får jeg assosiasjoner til Warren Zevon i både «År på vegen» og «Trollet», noe jeg håper de blir glade for å høre. Det er i hvert fall ment som en kompliment.

Platas høydepunkt er den seige «På tur» (gud hjelpe, gitarene her), der det smektende poprefrenget er ren eufori. Det zeppelinske tempobrekket midt i den skal bli fantastisk å bivåne live.

Og sånn kunne vi fortsatt å dissekere skiva opp i sine enkelte atomer. I stedet kan vi gledelig konstatere at Hellbillies ikke er kvalitativt svekket eller høres mindre potente ut. Snarere heller tvert imot. Strøken femmer.

PS: Nå må soulkorist Kim Fairchild snart få seg et band og gi ut egen skive med nye sanger. Hun er fortsatt landets ukronede souldronning. Skunda på!