Mannskap med glimt i øyet

Rock & roll-skuta fra nord viser stø kurs på sitt fjerde album.
 

Mannskapet fra Målselv, Bodø, Tromsø og Vannøya har mye erfaring, men de går ikke i fella med å kun resirkulere gamle ideer og oppskrifter.

Senjahopen har utvidet sitt originale konsept, som i starten var en slags miks av K.M. Myrland, Knutsen og Ludvigsen og boogierock. Denne utviklinga fortsetter på bandets nye album.

Der det ble hakket for mye fjas på «Hopens» første album, har balansen mellom humor og alvor blitt stadig bedre med årene, som frontmann Henrik Sandnes i intervjuer har kalt et bevisst ønske. Eksil-nordlendingene har ikke mistet lekenheten av den grunn.

Den ambisiøse komposisjonen «Kjære Jenny» er en av platas friskeste spor. Her spiller Senjahopen på tjukke stadionrock-strenger, og viser at kvartetten har et bredt stilmessig repertoar å ta i bruk. Hintene om at denne plata ville bli litt mørkere enn sine forgjengere bekreftes i form av «1985»; en hard historie om død i nær familierelasjon. Det er en fin, men vond låt, dog uten pompøse floskler og klissete vendinger.

Sandnes er mer personlig og mindre generell enn tidligere, som resulterer i hans beste tekster så langt. Vokalistens rause porsjoner av selvironi på vegne av både seg selv og karakterene hans, er overhodet ikke et unnskyldende forsøk på å dekke over lav selvtillit. Selvironien setter derimot en ekstra spiss på det hele, og one-linerne rulles ut med stor treffsikkerhet. Det velkjente glimtet i øyet dekkes aldri til av hippe og tidsriktige solbriller.

Som alle fans av bandet allerede vet, er dekksgutten bak orgelet, Marius Lerskallen, ute av bandet. Han bidrar allikevel heldigvis både med stødig tangentspill og perkusjon gjennom hele denne skiva.

Musikken på «Himmel og hav» er preget av frihet og fryktløshet. «Fritt fall» – hvor Petter Pogo trår til som låtskriver – er en reinspikka funklåt, som funker overraskende bra på tross av reggae-gitaren i versene. Refrengene er iørefallende uten å være horete, og Senjahopen evner å være folkelige på både naturlig og intelligent vis, også musikalsk.

Hadde denne utgivelsen vært økset ned fra tolv til ti låter, ville den ha vært blant det aller, aller ypperste av norsk musikk så langt i 2016. En sang som «Etter stormen» blir som fyllstoff å regne, sammenlignet med musikalske hjørnestener som den bombastiske «Tar det som en mann» og kjærlighetsballaden «Morrastemning II».

«Himmel og hav» er uansett Senjahopens beste album så langt.