Tromsø Jazzfestival hadde valgt to norske band med flere likhetstrekk til sin bakgårdsfest. Soul, jazz og ulike poputtrykk går igjen hos begge, selv om de vektlegges noe forskjellig. Og både Rohey og Beady Belle har to kvinnelige vokalister med strålende stemmer og gode kommunikative evner i front.
Rohey
Musikerne i Rohey møttes på jazzlinja i Trondheim. Bandet begynte å spille sine egne groovy, funky versjoner av standardlåter. Etter hvert har de gått videre med eget stoff signert keyboardisten Ivan Blomqvist som resulterte i debutalbum på Bugge Wesseltofts selskap Jazzland i vår, og denne sommeren er bandet blitt en slager med sin catchy musikk på ei rekke festivaler, som i Molde og nå i Tromsø.
Rohey beveger seg elegant mellom neo-soul, jazz og R&B. Musikken har elementer som viser tilbake til 1980-tallet, spesielt i deler av synthbruken, men tilhører likevel utvilsomt dagens musikkbilde. Komposisjonene er komplekse, men likevel uten at de blir vanskelig tilgjengelige.
Det låter ungt og friskt av Rohey, vokalisten Rohey Taalah har ei stor stemme og en utsøkt evne til å kommunisere musikken med publikum. For mange ble Rohey et artig og flott nytt bekjentskap.
Beady Belle
Der Rohey scorer med ungdommelig friskhet, tar Beady Belle igjen med tonnevis av erfaring. Prosjektet ble starta av Beate S. Lech alt i 1999 som et band. I 2015 ble bandet oppløst, og Beate Slettevoll Lech fortsatte på egen hånd og ga i fjor høst ut albumet med den talende tittelen «On my own».
Av det gamle mannskapet var det bare bassisten Marius Reksjø som fortsatt var med på scenen under konserten på Tromsø Jazzfestival.
Sammenligna med Rohey, er det mye mer jazz i musikken til Beady Belle. Det gjelder kanskje først og fremst i hvordan den er arrangert. Bandet består av jazzmusikere, og spiller som et jazzband. Her er strålende soli av beste jazzmerke og det groover i god jazzstil med en lekende tilnærming til det musikalske stoffet og god plass til improvisasjonen.
Men også hos Beady Belle er det mye soul. I et uttrykk som er nedtona og coolt med mange ballader på programmet, er det i alle fall lett å oppfatte det slik med Beate S. Lechs personlige, innlevende, mørke og sensuelle stemme og tekster som synes å bety noe for henne. De er ofte poetiske og høres gjennomtenkte ut, men uten å virke pretensiøse.
Og pop og R&B kommer vi heller ikke utenom når Beady Belle står på scenen, og for noen låters vedkommende kan jeg gjerne også føye til gospel. Miksen gjør egentlig det hele.
Det er utrolig mye vakkert i mange av sangene, men også befriende når Lech og bandet virkelig tar av.