Brænne er en ettertraktet musiker, og multiinstrumentalisten dukker opp i såpass forskjellige settinger som gitarist for Kurt Nilsen, og saksofonist for mariachi-rockerne Los Plantronics.
Folk fra sistnevnte partyorkester er også hanket inn som medspillere på Brænnes nye album, som ikke overraskende strutter av instrumentale finesser. At den geniale kanadieren Daniel Romano også har bidratt på «The Last Country Swindle» kan umulig ha senket nivået.
Brænnes stemme minner litt om Conor Oberst, men musikalsk sett tar bærumsmannen i bruk flere plagg enn amerikaneren. Basisen ligger i den amerikanske låtskrivertradisjonen, med en spennvidde fra Burt Bacharach til Hank Williams.
Dette albumet unngår allikevel å bli et masete karneval, og Brænnes ballader balanserer de heseblesende, tungt orkestrerte låtene. Christian (Spr)Engfeldt, som har sittet bak spakene i studio, har lyktes i å skape et ryddig lydbilde ut av svært mange forskjellige komponenter.
Albumet åpnes og avsluttes med to forskjellige versjoner av Del Shannons «Runaway». Å tolke en av pophistoriens aller beste låter er å regne som suicidal gambling, men Brænne lander på beina, fordi han fanger låtens emosjonelle essens, og samtidig skaper en mini-symfoni ut av de få akkordene som er tilgjengelige. Åpningssporet er utvilsomt blant de beste låtene jeg har hørt i år.
Allikevel ender flere av Brænnes egne komposisjoner ikke opp i skyggen av «Runaway». «Summerfield», som er skrevet i partnerskap med Romano, er musikk fra øverste hylle. Her forenes soul og heartland-rock på friskt og energisk vis. Melodien er som å føle vinden i håret samtidig som man blir kysset på halsen.
