Eksperimenterer med tyngre stoffer i comebacket

Etter 12 års albumpause er Thulsa Doom tilbake for å gi deg stoner-boner. Eller?
 
        
            (Foto: Pressefoto)

  Foto: Pressefoto

Oslo-bandet tok riktig nok tidlig steget ut av den, anno 2017 sørgelig uinteressante, stonerrock-sjangerens grenser. Bandets tre foregående album, og spesielt «Keyboard, Oh Lord! Why Don't We?» (2005) hadde classic rock som den musikalske bærebjelken, der en del triks fra popmusikken sørget for lekker kakepynt. 

Nå har de kavet seg nesten helt ut av tåka, og byr på både tyngre og mer ekspansivt stimuli på comeback-plata «A Keen Eye for the Obvious». Litt av popfølelsen er allikevel heldigvis intakt.

Jacob «Papa Doom» Krogvold sin lyse, affekterte stemme har ikke lidd nevneverdig av fjorten års pause. Både den hjemvendte forsangeren og låtene får allikevel god hjelp fra nydelige koringer, der Henning «Doom Perignon» Solvang nok en gang viser seg som en av kongerikets fremste rocksangere. Ellers har Thulsa Doom på sin nye plate overraskende mye nytt å by på.

 
 

Det viser seg raskt, at de som forventet at «A Keen Eye for the Obvious» skulle bli en blåkopi av tidligere bragder tok feil. De nye låtene har mange av de samme progressive elementene fra Ole Petter «El Doom» Andreassen sitt andre bandprosjekt The Born Electric. Enhver kyniker og konspirasjonsteoretiker med respekt for seg selv, vil raskt få en mistanke om at disse ti låtene ikke passet inn i Andreassen og kompani sine andre prosjekter. Men man har jo lov til å utvikle seg!

Denne plata låter lekkert, og spesielt gitarspillet er – ikke overraskende – en studie verdt. I Solvang og Andreassen har Thulsa Doom noe så sjeldent som to gitarister med hver sin gjenkjennelige stil. Duoen veksler fra å være duellanter til støttespillere, og disse herrene har nok triks i gigbagen til å blåse litt liv i et knippe middels interessante melodier.  

Noen av tekstene er morsomme, mens andre er like corny som et bananskall i fotgjengerfeltet. «Bag of Fries» tilhører sistnevnte kategori, men er allikevel låten man velger å sette på en gang til – etter at albumet er gjennomspilt. Sammen med den progressive popknallerten «Eloquent Profanity» og Thin Lizzy-hyllesten «Lady Nina» utgjør den albumets stand out tracks. Men noen nye slagere a la «Need the Air» eller «Kick Me» byr ikke denne gjenforeningen på.

Om dette comebacket fra Thulsa Doom er noe rock-Norge egentlig trenger, er det vanskelig å gi et eksplisitt svar på. «A Keen Eye for the Obvious» byr uansett på tre kvarter med gjennomarbeidet, god rockunderholdning.