Nærmere bestemt Toronto-bandets Biblical sitt andre album, som dessverre har gått under de fleste radarer – både internasjonalt og her på berget.

Nå har jeg lyttet til denne plata i tre uker, og klarer ikke legge den 8-spors jævelen fra meg. Jeg klarer knapt å lytte meg gjennom andre skiver før jeg sette på «The City That Always Sleeps». Her skal jeg prøve å forklare hvorfor.

Å sette en musikalsk løkke rundt halsen til Biblical er ikke lett. Er det prog? Psykedelia? Surf? Metal? Punk? Space rock? Avant garde? Alle disse hattene passer nemlig forskjellige deler og passasjer av canadiernes låter.

Hvis Blue Öyster Cult, Hawkwind og Pink Floyd koset seg med illegal urtete rundt leirbålet – med Ennio Morricone som åndelig leder og innehaver av fyrstikkene – kunne kanskje resultatet ha blitt noe slik som «The City That Always Sleeps».

Disse referansene er en sonisk pekepinn, men egentlig ikke viktige. Kvartetten jobber åpenbart fram sine melodier med full mental frihet, og disse bør tilnærmes uten fordommer. At Biblicals intrikate musikk samtidig er svært innbydende viser mestere i arbeid, og at bandet etter sigende har brukt to år i studio for å skape disse 37 minuttene med musikk, fremstår som helt logisk.

Å ty til svulstigheter er dessverre lett, i håp om å beskrive dette skaperverkets fysiske og emosjonelle effekt. Låtene til Biblical er som små historier der svært få ord, men mange slående bilder, tas i bruk. Selv om vokale bidrag er en del av den musikalske helheten, er det ofte flere lag med gitarer og synth som bærer det melodiske hovedansvaret. Og før du begynner å snøfte «Aha – filmmusikk!»: Er det noe galt med filmmusikk, liksom?

Felles for alle låtene, er en uforutsigbarhet som fremstår naturlig, ikke påtatt. Noen av melodiene er vakre – andre er styggvakre. Noen av dem iørefallende – andre mer krevende for lytteren.

Samspillet mellom de fire medlemmene har jeg knapt hørt maken til. Her jobbes det sammen for å gjøre melodiene lekrere, samt forsterke intensiteten i overgangene. Hver note, akkord og beat gjør en viktig jobb for «laget». Selve soundet er også svært viktig i så måte: Krystallklart, kvast og fylt av kontraster.

I denne travle tidsalderen hvor jeg, som mange andre, bruker altfor lite tid på å sette meg ordentlig inn i de enorme mengdene musikk som flyr forbi, må jeg innrømme å ha gitt «The City That Always Sleeps» mye oppmerksomhet. Resultatet er at dette foreløpig står som det sterkeste albumet jeg har hørt i 2017.

Så gå ikke glipp av denne 8-karats diamanten, du som leser dette. I mangel av et bedre ord, er «The City That Always Sleeps» et svært givende album – og dette er som om å bli overrasket av åtte julegaver pakket inn i én eske. Som Hunter S. Thompson så passende sa det: «Buy the ticket, take the ride».