«Vakkert uten krokodilletårer»

Fra Norge, Nashville: En klisjéfri debut som biter fra seg.
Daelen alias Marte Dæhlen imponerer med sin debutplate. 
        
            (Foto: Michaela Klouda)

Daelen alias Marte Dæhlen imponerer med sin debutplate.  Foto: Michaela Klouda

Marte Dæhlen, som er kvinnen bak Daelen-navnet, er et nytt bekjentskap for undertegnede. Nå er dette riktig nok solodebuten til kvinnen fra Hønefoss, men hun synger med en autoritet og selvsikkerhet som avslører en viss rutine.

Tittelsporet tar i bruk enkle, men svært potente hjelpemidler vi kjenner fra den mollstemte countrymusikken. Teksten vil resonnere hos alle som har opplevd nære mellommenneskelige forhold, eller blitt slitt mellom tvil og tro – uten at klisjéalarmen går på noe tidspunkt. Summen er en vakker og gripende låt.

«I Won’t Tell Your Mother» er derimot en mer oppløftende sak, der reisen – helt uanstrengt – skifter spor inn i et soul-, blues- og gospellandskap. Daelen stripper enkelte låter ned til sine mest relevante partikler, men kaster seg også inn i en muskuløs groove der melodienes energi krever dette.

Stemmen til Marthe Dæhlen har en del fellestrekk med prominente damer som Kathleen Edwards og Jenny Lewis. Hun gjør ikke så mange krumspring, men innehar denne udefinerbare kvaliteten som gir låtene mer emosjonell tyngde.

Daelens «ikke kom her og pell meg på nesen»-snert er ikke påtatt sassy, men gir enkelte tekster et kraftigere bitt. Hun faller da heller ikke i samme felle som mange andre moderne countrysangere, som ofte lar låtene skli på ræv i en dam av sine egne melodramatiske krokodilletårer.

Plata er spilt inn i Nashville, og selv om flere av countrymusikkens regler og manerer kastes ut av vinduet på «Easy Version», har det tørre soundet en del til felles med moderne countryrebeller som for eksempel Son Volt og Jason Isbell.

Produksjonen er gjort av Petter Wiese-Hansen Folkedal – bedre kjent som Sgt.Petter – og et knippe musikere fra velkjente band som Savoy, Pogo Pops og Popium har bidratt med stødige hender i studio. Låtene hjelpes av stilige arrangementer for blant annet strykere, tangenter og steelgitar. Disse lesses heldigvis ikke oppå hverandre for å danne et musikalsk fleskeberg, men er med smakfull omhu sneket inn i miksen.

Det er allikevel låtene og tekstene, ikke produksjonen eller den sjangermessige innpakningen, som sitter i førersetet gjennom Daelens debutplate. Smart nok, i og med at melodiene er sterke.