Det er i det hele tatt bemerkelsesverdig kult å se hvordan plateselskapet New West måker ut gull fra etiketten sin. Daniel Romano, The Sevcret Sisters, Ron Gallo, Nikki Lane, Aaaron Lee Tasjan, All Them Witches, Shovels and Rope osv.
Per i dag er de en av verdens mest oppegående og driftige labler, og det er bare å sjekke ut alt de gir ut, siden godt over halvparten av det som slippes derfra er knallfine saker, og iallfall om man liker americana, rock og country av den snasne sorten. Elsker at det er noen sånne selskap der ute.
Han har rukket å bli «hele» førti år, JD, og dette er «bare» hans tredje plate. Det kan gi håp og selvtillit til noen hver, at man ikke må være i slutten av tenårene for å få i gang en musikalsk karriere som blir snappet opp av flere og verdsatt av bransjen.
«Undivided Heart and Soul» er takk og lov ikke noe eksperimentelt og nyskapende fra den talentfulle Oklahoma-eksentrikeren, men et album som leverer i samme gate som han hele tiden har befunnet seg i. Låtene hamres fortsatt ut over hans kjente formel, der femtitallsrock i arven fra Cochran og Elvis høres godt, og uten at det høres plagsomt retro eller påtatt ut, og der det hele mikses sammen
McPherson synger suverent og bandet spiller som om tiden har stått stille siden slutten av femtitallet. Enkelte av låtene er dog pakket inn et mer moderne sound, og på et spor som «Lucky Penny» høres de ut som noe The Black Keys anno 2010 kunne gjort på en god dag.
Platas mest strøkne spor er uansett den smekre, og på grensen til det glatte, og 4:41 lange balladen «Jubilee», en låt en heidersmann som Chris Isaak hadde vært stolt av å kalle sin egen. Knallfin skive, dette, om ernn bittelitt ujevn. Sterk firer åkkesom.
