Etter å ha slått igjennom som countryartist et tiår tilbake i tid, har Ida Jenshus de siste fem årene valgt å utvide cowboy-garderoben med innslag fra Woodstock og San Francisco.

På hennes forrige album, «Starting Over Again», lyktes nordtrønderen med en mer eksperimentell tilnærming, der fastlagte americana-rammer sjelden var en del av det musikalske bildet.

På «Two Worlds» presenterer 30-åringen musikken i et mer klassisk singer-songwriter-format. Staffasjen er kuttet ned til et minimum, med Jenhus’ stemme og gitar som de bærende elementene i brorparten av låtene. Dette er, på godt og vondt, et mer økonomisk album enn den eksperimentelle forløperenen.

På flere tekster har Jenshus samarbeidet med J.D. Souther, som er mest kjent for sitt kompaniskap med The Eagles og Linda Ronstadt. Lyrikken uttrykker både håp og fortvilelse, som muligens er grunnen til platas tittelvalg.

Trønder-artisten har disponert Southers låvestudio i Nashville, som etter sigende har vært avgjørende for skivas uttrykk. Resultatet er en dempet og introvert plate, der fokus på stemninger noen ganger er sterkere enn på selve låtene.

Jenshus har allikevel valgt å produsere albumet selv, men jeg tror hun ville ha nytt godt av å ha hatt en strengere samarbeidspartner i låtskrivinga. Da ville nok de to begivenhetsfattige instrumentalsporene midtveis ha forblitt demoteiper, og ikke albumspor. Samtidig dras «Blood Moon» for langt, i og med at den rommer for lite melodi til å forsvare en spilletid på fem minutter pluss.

Skivas to beste øyeblikk er innledningen og avslutningen. «April Child» er en storslått og nydelig sak, der lekkert gitarspill sørger for mye luft under låtens vinger. Det fortryllende tittelsporet sørger for en vedvarende god ettersmak, som siste rett på menyen, mens singelen «Greatest Love» også er en flott låt – der platas største arrangementer sørger for ekstra punch og piff.

Ida Jenshus er en av landets mest talentfulle sangere og låtskrivere, og hun skal ha ros for å ikke tilpasse seg bransjestandarder for uttrykk og innhold. «Two Worlds» er allikevel ikke blant hennes sterkeste album.