Han er nok mest kjent under aliaset Lorenzo Woodose, selv om den rebelske københavneren i Norge stort sett har sine fans innenfor den ikke spesielt tallrike eller indie-kredible Nerdeklubben for Elskere av Garasjerock og Psykedelia (NEGroP).

«Galmandsværk» er Uffe Lorenzens debutplate under eget navn. Etter Spids Nøgenhats overraskende braksuksess i hjemlandet, har den kompromissløse artisten ikke falt for fristelsen å pøse ut en halvhjertet oppfølger til det prisvinnende albumet «Kommer med fred».

Hans andre gruppe Baby Woodrose er i mine ører det beste skandinaviske bandet i inneværende millennium, og etter nok en plate med denne truppen i fjor, kommer nå et helt nytt kapittel fra The Great Dane.

Da jeg egentlig ikke følte behovet for noe «nytt», men gjerne nok en porsjon av Lorenzens musikalske signaturretter, innrømmer jeg å ha vært litt skeptisk til forhåndsrapportene om en ny musikalsk retning fra dansken. En ny start er noen ganger nødvendig, men i et fan-perspektiv så jeg ingen grunn til at Lorenzen skulle tre ut av formatet til Baby Woodrose og Spids Nøgenhat. Han lykkes heldigvis med en ny vri på sitt fargerike musikalske univers.

På overflaten er det gjort en rekke utskiftninger i Uffes suksessoppskrift på «Galmandsværk», men i bunn ligger – som alltid – apettittvekkende og mettende melodier. Denne plata er på ett vis lik alle tidligere plater fra Lorenzens prosjekter: Den blander raseri («Dansker»), melankoli («Min Skygge») og bekymringsfri rus («Høj som et højhus»).

Forskjellene er et skifte fra elektrisk til akustisk instrumentering, med lite tråkking på fuzzpedaler. Dette er heller ikke noen typisk band-plate, da trommer og bass er fraværende på store deler av albumet. Lorenzen går allikevel ikke på ræv, da han unngår å skli på det tradisjonelle trubadur-bananskallet: Å tro at låtene representeres best ved bruk av kun mikrofon, kassegitar og et surt munnspill.

At en så god låtskriver, musiker og produsent er ett fysisk menneske – som er tilfelle med Lorenzen – er svært sjelden. Den varierte produksjonen er da også en av de største styrkene til «Galmandsværk», og selv om den danske rockeren har en del medhjelpere med på laget, er det hovedpersonens høyst personlige lekestue vi inviteres inn i gjennom disse ti låtene.

Denne plata fokuserer mindre på rytme enn Baby Woodrose, og mindre på effekter enn Spids Nøgenhat. «Galmandsværk er allikevel ingen minimalistisk affære. Tverrfløyte, vibrafon, synth, tablas og munnharpe (!) er blant de eksotiske elementene som smelter sammen i en delikat og særegen form for psykedelisk folk.

Det eneste ankepunktet er at Lorenzen noen ganger pakker inn stemmen sin i vel mye ekko og vokaleffekter. Mannen er en enorm vokalist, med en sjeldent emosjonell formidlingsevne – noe som ikke alltid skinner like kraftig igjennom når stemmen maskeres bak effekter.

I en tid der mengden av anonyme artister dundrer nedover samlebåndet i stadig økende hastighet, tenger vi musikk som dette. Den store dansken fungerer som et høylytt mottrekk til alt du trekker på skuldrene av i dagens musikkverden. Han er som en potent fleinsopp midt i salaten av smakløs, masseprodusert og kreativt handikappet musikk.