Ønsket om å spille «True Norwegian Black Metal» er en selvpålagt felle for de fleste band. De ender som regel alltid opp som bleikere kopier av svarthvitt-pøblene som herjet på tidlig 90-tall, og vi har allerede plenty mer eller mindre rendyrkede hyllestband til tiden da blant andre Darkthrone, Immortal og Emperor kvesset øksene.

Taake har derimot, spesielt på sine senere album, funnet en egen vri på hele greia. Selv om store deler av musikken er sjangermessig typeriktig til fingerspissene, har dette beistet fra Bergen heldigvis besudlet det i overkant beskyttede varemerket black metal med friske ideer – og funnet en egen sti(l).

«Norges Vaapen» (2011) er i mine ører den beste black metal-skiva utgitt etter millenniumsskiftet, og «Stridens Hus» (2014) var en verdig oppfølger – i tillegg til flere gode EP-er i løpet av det siste tiåret. For uinnvidde er Taake enmannsprosjektet til Ørjan Stedjeberg alias Hoest, og på hans syvende fullengder har bergenseren valgt å spille inn samtlige instrumenter på egen hånd.

På «Kong Vinter» hilses vi velkommen av en litt spinkel fuzzbass med dissonant feedback på topp. Musikken eksploderer så i en nær perfekt kakofoni. Soundet er egentlig helt perfekt til metal å være; ikke «produsert», men heller ikke påtatt lo-fi.

Hoest er ikke redd for å blande inn fremmedelementer i musikken, men en forventet innflytelse fra teutonisk thrash metal, punk og bredbeint rock skinner kraftigst igjennom lagene av fuzz, kvasse cymbaler og skrik.

Det viktigste med «Kong Vinter» – som all annen black metal – er allikevel selve feelingen i musikken. Her, hvor slaver av sjangeren som regel går på snørra, er Hoest en mester. Mye av hemmeligheten ligger i gitarspillet og selve riffene.

Hoest har sin egen stil med strengefjøla, men har nok lånt ørene til gitarspillet hos blant annet det litt underkjente norske avantgarde-metal-bandet Ved Buens Ende. Dette er spesielt tydelig på «Havet i Huset»; ett av flere eksempler hvor låten sklir frem og tilbake mellom drømmeliknende sekvenser og full musikalsk storm.

Melodi versus aggresjon er perfekt vektet, og variasjonen er stor. Til og med de melankolske partiene har pondus, og som vokalist er det få innen sjangeren som overgår Hoest. Bergenseren matcher intensiteten i selve musikken, og høres aldri ut som en hes summetone en produsent har lagt på toppen av riffene.

Denne plata tilfredsstiller på flere nivåer. Noen deler er komplekse nok til å kreve litt tid før man oppdager nirvana, mens andre partier består av panserarmerte rock’n’roll-knyttnever som får blodet til å koke hvis volumet er tilstrekkelig høyt. Seig groove og lek med taktskifter gir en fin uforutsigbarhet.

De syv låtene på «Kong Vinter» sørger for både umiddelbare og langvarige kick. Ikke vær en pyse – ta en tur gjennom mørket sammen med villdyret, du også!