Som alltid, har også 2017 vært et år stappet med masse gromlyd og fjongende, fin musikk. Nå skulle det en god del til for å nå opp til det fantastiske fjoråret, men det har bare strymja på med knakende flotte skiver de siste 12 månedene også.
Her er 10 skiver jeg synes var spesielt bra, og viktig å trekke frem, når musikkåret 2017 skulle oppsummeres.
Nederst i saken er det vedlagt ei Spotifyliste med smakebiter fra alle de 10 som er beskrevet under her, men også masse av det andre jeg har digga i årets plateår, der også singler og slikt er tatt med. Denne vil fortsatt bygges videre ut, etter hvert som man oppdager skiver man selv har ignorert eller gått glipp av.
Enjoy, og kjør debatt!
«Dette er den beste norske skiva på flere år» skrev undertegnede på nyåret, da denne skiva kom ut, og jeg er fortsatt enig med meg selv, noe annet skulle tatt seg ut. Torgeir Waldemar har begynt å risse seg inn i norsk rockhistorie, og han bruker trykkluftbor. Debuten var bunnsolid og viste en artist som meldte seg på i teten av norske artister, og oppfølgeren er bekreftelsen på at han hører hjemme der oppe. Var aldri noen indremedisinsk diskusjon om hva som var årets beste. Soleklar vinner, både blant norske og utenlandske kolleger. For ei ustoppelig bølle han er, Waldis.
Legenden, myten og det tapte geniet Peter Perrett fra The Only Ones kom tilbake med sitt første album på over 20 år, og for en parade det skulle bli. Ingen klarer både å høres livstrøtt og vital ut som good ol’ Perrett, og her overbeviser han stort. Låtene, tekstene, alt. Han spilte inn 40 låter til denne skiva. 10 av dem ble med helt inn. På nyttårsaften skal jeg gå i fakkeltog og kreve frigivelse av de resterende 30. In the name of rock.
«En ren seiersparade av låter, fremført av et av bransjens mest interessante band for tiden, attpåtil utgitt på SubPop. Hvem skulle trodd det i 1992? Om det er et illevarslende tegn på samtiden, eller en anerkjennelse av Dulli som et vitalt geni på stadig nye jaktmarker, og et plateselskap som stadig evner å måke ut gull fra ei tilsynelatende utømmelig gruve, skal jeg vente med å konkludere til plateåret er over. Men jeg håper og tror på det siste», skrev jeg tidlig i mai. Nå vet jeg det.
Etter en rystende bra debut-EP, som mer eller mindre bestod av Colters gitar og vanvittige stemme, skulle følges opp, en jobb tilnærmet umulig å komme ut av med æren i behold. Men Colter lot seg selvsagt ikke skremme. Selv med den genierklærte og anerkjent produsenten Dave Cobb i stolen, tviholdt han likevel på samme formel, og leverte nok ei skive som etterlot oss lyttere i fosterstilling, hylende etter bart brennevin og ei hand å holde i. «Kate McCannon» er dessuten en av årets aller beste låter.
De er dansker fra Odense, de spiller tung, hard og riffsterk rock og krydrer det med mengder feit orgel. Og de er forbanna. Som om Monster Magnet og The Fuzztones skulle møtes i et drømmeunivers og smelte sammen til ett band. Skiva er et fyrverkeri og et heavy spark i trynet, ikke som i blind vold, men heller som en tidobbel dose espresso med sprit om morgenen. Som om ikke dét var nok, krystet de ut enda et album nå i desember, og derfor er de eneste band som er med her, med to separate skiver. Det råeste fra Odense siden Hans Christian Andersen første gang drakk seg full på absint, kledde seg naken og antastet en flokk med gjess på torget, sånn cirka 1921.
Der Stein Torleif Bjella fremstår som han staute og coole mannen du skulle ønske giftet seg med tanten eller søsteren din, er Tønes mer han snurrige, forunderlige og underfundige fyren du håper skal nikke taust og anerkjennende til deg fra bakerst i puben. At han skal like deg. Og vi liker ham. Tønes er den gode vinen som bare modnes ytterligere og smaker bedre og bedre for hver gang. Dette er hans sjuende skive. Gi oss gjerne sju til.
OK, her var jeg for streng, og det tar jeg selvkritikk for. Som anmelder er man som oftest mest oppgitt over at man har vært for snill, men en sjelden gang hender det at man faktisk er for slem eller hard i vurderingen. Takk og lov. Mye av grunnen her var at forgjengeren «Mosey» var så himla bra, ei skive som glatt kommer til å være blant de aller beste når det inneværende tiåret skal gås gjennom. Og da var «Modern Pleasure» litt nedtur. Men det er bare tull, for skiva er helt suveren, og Romano seiler nå opp som vår tids nye Lee Hazlewood, med sin perfekte blanding av soul og country og en eller annen x-faktor. En bedre kompliment er knapt mulig å gi.
Gresk garasjerock høres i utgangspunktet like logisk ut som tysk country eller rumensk stonerrock, men det skjer faktisk en god del i spesielt Athen. Har selv svirret fra rockbar til rockbar der, og det er et fascinerende høyt nivå på flere av kneipene, der de spiller høy og bra rock uten at begreper som stengetid, serveringsnekt eller festbrems overhodet finnes. Dette er bandets tredje skive (som iallfall jeg vet om), og de leverer et album fullstappet av old school garasjerock, med vindskeiv produksjon, masse diskant, desp vokal og - viktigst - masse dritbra låter i den stolte arven etter The Seeds, The Cynics og Count Five.
Strømmelink til hele skiva ligger her. Her kan du også kjøpe den på ditt foretrukne format.
Mer eller mindre alt denne mannen tar i blir gull. Baby Woodrose er et av Skandinavias beste rockband i dette årtusenet, og med det danskspråklige bandet psychrockbandet Spids Nøgenhat ble Uffe og hans venner gjort til allemannseie i Danmark, med gjennombruddet «Kommer Med Fred» (2013). Nå er han alene, under sitt eget navn, og har laget ei bunnsolid skive som vokser på for hver gang man hører den. Tekstene er mer personlig, soundet er mer nedstrippet og Uffe synger sedvanlig fantastisk. Jeg hadde kjøpt ei plate der Uffe sang tekstene fra en bruksanvisning for IKEA-flatpakker til et hyttekjøkken.
Mens The Hellacopters og Gluecifer (velfortjent og kjempeartig!) casher inn på gammel storhet ved å spille konserter foran svære forsamlinger utsultede fans, er det utrolig stas at også Brut Boogaloo er tilbake, både live og på plate. De kom seg aldri opp fra undergrunnen sist de drev på, slik som sine svenske og norske storebrødre, og det vil neppe skje nå heller, men Gud hjelpe så dreis de fortsatt har på sakene sine. Tidløs, velspilt, stram og dritbra rock’n’roll, dette. Konserten de spilte på Blårock var også en klar utfordrer på konsertlista. «For en sabla bra gjeng. Velkommen tilbake!», skrev vi da skiva kom. Det gjentar vi gjerne igjen.
Årets fem beste konserter
1: NICK CAVE & THE BAD SEEDS (Oslo Spektrum)Noe av det aller beste jeg har sett i hele mitt liv var Nick Cave & The Bad Seeds i Oslo i 1994. Nå er jeg usikker på hva som var best, nevnte gig eller årets, men dette er uansett noe av det aller beste jeg noensinne har sett. Sjokkerende bra.
2: MIDNIGHT CHOIR (Buktafestivalen) Comebacks kan virkelig være triste greier. Her var det ikke mye trist, bortsett fra de musikalske stemningene som strømmet ut i Bukta. Alt satt. Alt var bra. Og det var så bra at det var teit. Trillet en sjelden sekser her.
3: TORGEIR WALDEMAR (Blårock)Torgeir er helt knall på scene, alene med gitar og munnspill. I duoformat, med våpendrager Johan Daniel Henriksen på pumpeorgel og sag, er han enda bedre. Med fullt band, og ikke minst Anders Møller på trommer, er det et brutalt beist som kjører over deg. En slik kveld man skulle ønske aldri sluttet, dette.
4: COLTER WALL (Mono)Det var nesten sykt å se ham live, alene foran et historisk utsolgt Mono (de kunne sikkert solgt ut Rockefeller), med kun gitar, munnspill og verdens mest fascinerende stemme. Som Emmylou Harris sa da hun skulle beskrive opplevelsen det var å se Townes Van Zandt for første gang, i 1969: «It was both fascinating and scary, cause it was like watching the ghost of Hank Williams». Akkurat sånn var det.
5: THE HELLACOPTERS (Øyafestivalen)Til tross for at man så dem hundre ganger, da de fortsatt eksisterte som plateinnspillende band, var det helt fantastisk å se dem igjen. Nicke & co. har i grunnen aldri sett bedre ut, det låt så bra og de spilte med en synlig glede og energi som overhodet ikke bar preg av verken rutine eller latskap. Dette var rock’n’roll slik n’Satan sjøl ville den skulle være, og vi var en lykkelig, tilfreds og tilårskommen gjeng som bare sto og tok imot.