Heidi Solheim har nytt stor, og velfortjent, suksess med sitt band Pristine i etterkant av 2017-albumet «Ninja». Kun åtte måneder senere slipper Solheim sin nye soloplate.
Under førstelåten «Collide» blir det øyeblikkelig klart at denne plata er noe helt annet enn den funky, bluesinspirerte 70-tallsrocken til Pristine.
Dette er pop. Pop med flere elektroniske komponenter enn tidligere i verktøykassa. Og Solheim virker komfortabel i denne settingen. At artisten fra Målselv har mange strenger å spille på, er ikke noen nyhet. Hennes forrige soloalbum «Found» var en finfin samling av ballader og mer uptempo-poplåter, men det er allikevel ingen selvfølge at artister behersker alle disipliner like godt.
Heldigvis lander «The Note» på begge bein. Noe av grunnen kan være at Solheim virkelig mener dette. At denne musikken er noe som hun har brent inne med, og som nå velter ut ufiltrert av munn og fingre.
Det fremstår i alle fall slik, i motsetning til at dette albumet er noen form for fiks idé planlagt med verdensherredømme som resultat. Det har da også vært minimalt med promotering i forkant, og et uleselig presseskriv gjør at jeg har svært lite informasjon om selve plata. Et overskuddsprosjekt med lave skuldre gir ofte positivt utslag, viser min erfaring. Dette er også tilfellet på «The Note».
Den svært catchy «Lady Likes Sugar» er nærmest å anse som arktisk (i mangel av et bedre ord) elektronika – og svært tiltrekkende sådan. «Diamonds & Pearls» er allikevel platas glansnummer. Her stemmer alt, og krydderdryssene i form av forskjellige instrumenter i lydbildets utkanter gir en tilnærmet kosmisk følelse. Og så det aller viktigste, da: Refrenget sitter som en kram og hard snøball i bakhodet.
Både sound og humør drar takene mot 80-tallets new romantic-bølge, i møtet med denne plata. A-ha og Tears For Fears kan funke som referansepunkter – med unntak av den daterte lyden fra sistnevntes innspillinger. Solheims plate har litt mer «kjøtt på beina», og er på alle måter mindre maskinell.
Som sanger er Solheim en fargerik utøver – noe som forhindrer den følelsesmessige monotonien fra å kun bli forskjellige nyanser av grått. Den lette melankolien dyrkes over den snaue halvtimen med musikk vi blir tildelt i løpet av «The Note», men Solheim er en såpass kraftfull vokalist at hun gir låtene energi, og på denne måten unngår musikken å bli puslete. Produksjonen er edruelig og smakfull, om ikke veldig spennende.
«The Note» er interessant statusoppdatering fra Solheim, selv om det er en litt ujevn utgivelse.
