Da Heave Blood & Die platedebuterte i 2016 omtalte undertegnede musikken som «apokalyptisk gjørmerock» og «dommedagsboogie». Disse karakteristikkene står seg fortsatt i møte med oppfølgeren oppskriftsmessig døpt «Vol. II», men Tromsø-bandet viser et bredere fokus i løpet av disse åtte låtene.
Gruppa har tatt et steg videre, og stoner-tendensene er lagt i den musikalske likkista – med spikerne hamret godt fast. Tromsø-bandet har tatt skritt i forskjellige retninger – uten at musikken ender opp som noe sprikende ludder av den grunn.
Å utvide besetningen til en kvintett, som inkluderer Marie Sofie Langeland Mikkelsen, var et smart trekk. Hennes traktering av synthen gir låtene en kledelig kjølig effekt, og bringer mer melodi inn i den riff- og basstunge musikalske sirkelen.
Synthen sørger for en oppgradering av bandets sound, pluss at det gir ekstra egenart – som er viktig, da band som spiller denne musikktypen lener seg tungt på et lite knippe av veldig sentrale inspirasjonskilder.
Trommene låter som en million dollars – noe som er dødsviktig innenfor doom-sjangeren. Hvert slag gir en følelse av at en trampende mastodont driver låtene sakte, men sikkert mot undergangen. De som ønsker å skåle for livet og kjærligheten er herved advart.
Gitarene drukner tidvis litt i all bassen, som er synd. Alle som har sett Heave Blood & Die på scenen vil vite at Mads Ystmarks gitarspill er blant bandets sikreste trumfkort.
Typiske doom-referanser som Sleep og Pallbearer er åpenbare, men jeg finner også tydelige spor tilbake Joy Division og den mørkere fraksjonen av 80-tallets new wave, pluss touch av black metal i gitarspillet. «Harakiri» er platas aller beste låt; et glimrende eksempel på hvordan elementer fra forskjellige musikktyper blandes inn i én og samme låt – uten noen flau «crossover»-følelse involvert.
Musikken veksler fra det brutale til det mørke, med atmosfæriske partier som sørger for frisk luft og stagger potensiell musikalsk råte. Heave Blood & Die balanserer på kanten til å bli for introverte til å fungere optimalt i langspillerformatet, men et totalt fravær av dårlige/middelmådige låter, og en fin musikalsk uforutsigbarhet, holder lytteren på tærne, og sørger for variasjon i pulsen.
Presseskrivet beskriver «Vol. II» som en kniv i ryggen og en blomst på lokket av kista di. Jeg kaller den et 45 minutter med kontinuerlige dødsstøt mot kjedsomhet – i alle fall for oss som liker det seigt, tungt og jævlig.
