Som jeg skrev i forrige ukes kåring av tidenes 10 beste «Soul sisters»: Noen soulsangere har en patos og innlevelse som får tekster tørre som rundetider på skøyter til å fremstå tåredryppende dramatiske. Andre har en kraft og råskap som får taket til å løfte seg. De aller beste soulsangerne behersker selvfølgelig begge disipliner.

Denne, i aller høyeste grad subjektive, lista er selvfølgelig basert på mer enn de nevnte herrers vokale kapasitet. Flere av de følgende sangerne var også bandledere, låtskrivere og nybrottsmenn som sprengte det etablerte kulturfeltet i fillebiter, og satte nye standarder.

Uten videre dansing rundt grøtfatet – Let's get it on!

10. Eddie HintonKraftig underkjent både i sin samtid og nå. Eddie var fast gitarist i den sene utgaven av backingbandet The Swampers, som regjerte i sitt eget studio i ultralegendariske Muscle Shoals. Med all respekt for Hintons evner på strengefjøla: For en stemme! Den rå desperasjonen Alabama-artisten leverte bak mikken er unik.

9. Solomon BurkeEn omfangsrik (han spiste ikke bare grønnsaker) figur med en enda mer omfangsrik katalog under beltet. Kallenavn som «King», «Bishop», «Lord» og «Preacher Man» peker riktig nok på Burkes sterke bånd til duden i himmelen, men sier også mye om respekten denne kjempen nøt blant publikum og kolleger.

8. Aaron NevilleAt Aaron Neville sjelden tas med i det gode soul-selskap har irritert meg grenseløst i lang tid. De første 25 årene av hans karriere i stor grad besto av singelutgivelser, som kan være noe av årsaken til denne uretten, men Aaron har levert gull hele veien – både solo og som en del av The Neville Brothers. Så her er min barnslige revansje, på vegne av Aaron Neville!

7. Isaac HayesHans jobb som låtskriver, produsent og musiker for Stax var formidabel allerede før Isaac Hayes slapp sitt første album som soloartist. Han blir sjeldent nevnt i samme åndedrag som de beste vokalistene, men hva passer da bedre enn å understreke Hayes’ kritiske innsats for soulhistoriens kanskje to beste instrumentalgrupper: The Bar-Kays og Booker T. & the M.G’s.

6. Levi StubbsHan var ingen låtskriver, ei heller noen soloartist. Men for en sanger! Som frontmann i The Four Tops har de aller fleste et forhold til dette beistet av en vokalist. Stubbs strakk sin brumlende baryton fra himmelske høyder ned til helvetes skjærsild. Det låt i alle fall slik.

5. Curtis MayfieldAlbumtrilogien som utgjør Curtis Mayfields første steg som soloartist er alene nok til å gjøre Chicago-artisten høyaktuell for en liste som dette. Men jeg setter like stor pris på alt gullet han leverte som sjef og frontmann i The Impressions. Bortsett fra låten «People Get Ready» høster perleraden The Impressions ga ut irriterende lite hyllest. Mayfields tidlige bidrag som sosial kommentator er dog så fremtredende at de forblir umulig å ignorere.

4. Stevie WonderKnapt noen artist har hatt et større talent til disposisjon enn Stevie Wonder. Og selv om han ikke akkurat var født til å bli verken flykaptein eller snikskytter, skal vi være evig takknemlige for at han valgte å dedikere sitt liv til musikken. En oppvekst i den boblende gryta kalt Detroit satte nok også sitt preg. Som «Little Stevie Wonder» var han Motowns første barnestjerne, men det var da konfirmasjonsbarten ble erstattet med fletter og kjortel at Stevie slo ut i full blomst.

3. Sam CookeDa jeg på tampen av tenårene valgte å investere i en forseggjort samleboks med Sam Cookes musikk, var det mye som forandret seg. Ikke bare mitt syn på soulsjangeren, men også interessen og forståelsen for dens opphav ikke kun lå i blueskneipenes syndige pøl. Etter et oppfølgende platekjøp sørget også «Cookie» for å åpne de (for en snørrvalp med en fascinasjon for det okkulte) lite forlokkende dørene til gospelmusikken. Ølkassen og sigarettpakken jeg «ofret» den dagen ville (forhåpentlig) ikke ha satt like dype spor som bokssettet «The Man Who Invented Soul».

Begrepet crooner blir for snevert til å illustrere tilfellet Sam Cooke, selv om mye av hans musikk havner i smooth soul-båsen. At vi ikke fikk oppleve dette geniet utvikle seg i takt med de hyppige musikalske revolusjonene som lå like rundt hjørnet, er tragisk.

2. James BrownHan omtalte seg selv som «Soul brother number one». James Brown var aldri fyren som stilte seg bakerst i køa, med lua i hånda. Heldigvis. Denne fandenivoldske holdninga, koblet sammen med en makeløs musikalsk forståelse, sørget for at han er en av populærmusikkens viktigste innovatører. Som en av de tidlige stjernene innen R&B-verdenen tok James turen innom soulmusikken, før hans eksplisitt seksuelle og aggressive musikk og karakter ble selve definisjonen på funk-sjangeren.

Som vokalist mener jeg ingen har sunget hardere enn James Brown. I sine mest frenetiske øyeblikk kunne stemmen hans skjære gjennom stål og betong, i tillegg til kjøtt, blod og nerver. Et hundre prosent balansert menneske vil selvfølgelig aldri klare å synge på denne måten. Teknikken og utstyret taklet rett og slett ikke den vokale kraften som slo seg ut av denne lille mannen.

1. Otis ReddingDet var egentlig ingen tvil om førsteplassen. Otis Redding perfeksjonerte soulsjangeren, og mestret alle dens sinnelag og sjelsstemninger. Han overtok ballen fra Sam Cooke, og kledde musikken opp i et mindre raffinert, men svettere og mer jordnært sound.

Reddings fatale flykræsj er omtalt i detalj mange andre steder. For et sjelfullt innblikk i manges følelser i etterkant, anbefaler jeg å låne ørene til Otis’ amigo Eddie Floyds briljante låt «Big Bird», skrevet mens sistnevnte ventet på flyet som skulle bringe han til Reddings begravelse.

Jeg registrerer at noen omtaler Ray Charles som en soulsanger, men ha ga ut vel så mye blues, jazz og countrymusikk. Michael Jackson var vurdert på grunn av tiden i spann med sine brødre, men merkelappen som «The King of Pop» føles langt mer virkelighetsnær enn «Soul Brother Number One». Og så var det den sjimpansen hans, da.

Inntil vi listes neste gang: Get in the Groove!