Ukas dypdykk:

Tidenes 10 beste «Soul Brothers»

Hvilke soulbjeller har den beste klangen? I denne ukas kåring er Feedback «A Man’s World».
– Hvabehager? Jeg er faen ikke Ray Charles, skriker Stevie.  
        
            (Foto: Presse)

– Hvabehager? Jeg er faen ikke Ray Charles, skriker Stevie.   Foto: Presse

Som jeg skrev i forrige ukes kåring av tidenes 10 beste «Soul sisters»: Noen soulsangere har en patos og innlevelse som får tekster tørre som rundetider på skøyter til å fremstå tåredryppende dramatiske. Andre har en kraft og råskap som får taket til å løfte seg. De aller beste soulsangerne behersker selvfølgelig begge disipliner.

Denne, i aller høyeste grad subjektive, lista er selvfølgelig basert på mer enn de nevnte herrers vokale kapasitet. Flere av de følgende sangerne var også bandledere, låtskrivere og nybrottsmenn som sprengte det etablerte kulturfeltet i fillebiter, og satte nye standarder.

Uten videre dansing rundt grøtfatet – Let's get it on!

10. Eddie Hinton
Kraftig underkjent både i sin samtid og nå. Eddie var fast gitarist i den sene utgaven av backingbandet The Swampers, som regjerte i sitt eget studio i ultralegendariske Muscle Shoals. Med all respekt for
Hintons evner på strengefjøla: For en stemme! Den rå desperasjonen Alabama-artisten leverte bak mikken er unik.

Til dem som lurer på hvor det litt slitte uttrykket sjelevrenging kommer fra, er svaret: Artister som Eddie Hinton. At han slet med både psykiske problemer og rus kan være en medvirkende årsak til sangstilen, men var nok også store bremseklosser for hans karriere. For dem som ikke kjenner musikken hans anbefaler jeg å starte med albumet «Hard Luck Guy» etterfulgt av debuten «Very Extremely Dangerous».

Les om Eddie Hinton-låten «Hard Luck Guy»: «En dampveivals over alle ballader»

9. Solomon Burke
En omfangsrik (han spiste ikke bare grønnsaker) figur med en enda mer omfangsrik katalog under beltet. Kallenavn som «King», «Bishop», «Lord» og «Preacher Man» peker riktig nok på Burkes sterke bånd til duden i himmelen, men sier også mye om respekten denne kjempen nøt blant publikum og kolleger.

Uten å dra strikken angående Solomons fysikk for langt ned i smultgryta, må det sies at han sang med pondus og en ekte tungvekters kraft. Lytter man godt nok finner man allikevel mye finesse og variasjon i hans arbeid, og langt mer enn en desperat, gudfryktig karakter i knestående. At han er en pioner også innen country- og gospelmusikken – sist bevist på hans glimrende «Nashville»-album – er en grei bonus.

8. Aaron Neville
At Aaron Neville sjelden tas med i det gode soul-selskap har irritert meg grenseløst i lang tid. De første 25 årene av hans karriere i stor grad besto av singelutgivelser, som kan være noe av årsaken til denne uretten, men Aaron har levert gull hele veien – både solo og som en del av The Neville Brothers. Så her er min barnslige revansje, på vegne av Aaron Neville!

New Orleans-artisten er en av alle tiders beste sangere – uansett sjanger. Skal jeg fremheve ett pluss, blir det at hans hang til sentimentalitet alltid har fremstått ektefølt, og nesten underplayed. På tross av at soundet sjelden har vært helt optimalt, har Aaron også holdt koken bra på den – alderen tatt i betraktning – enorme mengden materiale han har gitt ut de siste 25 årene.

7. Isaac Hayes
Hans jobb som låtskriver, produsent og musiker for Stax var formidabel allerede før Isaac Hayes slapp sitt første album som soloartist. Han blir sjeldent nevnt i samme åndedrag som de beste vokalistene, men hva passer da bedre enn å understreke Hayes’ kritiske innsats for soulhistoriens kanskje to beste instrumentalgrupper: The Bar-Kays og Booker T. & the M.G’s.

Hayes’ var også en mester til å skrive om andres låter. Nå er jeg glad i Dionne Warwicks’ originalversjon av «Walk On By», men i første akt av «Hot Buttered Soul»-albumet står kjempen Hayes for kanskje den beste tolkningen/ekspansjonen/forbedringen av en låt jeg noensinne har hørt. Og, forresten: Hva hadde «Shaft» vært uten Hayes’ soundtrack?

6. Levi Stubbs
Han var ingen låtskriver, ei heller noen soloartist. Men for en sanger! Som frontmann i The Four Tops har de aller fleste et forhold til dette beistet av en vokalist. Stubbs strakk sin brumlende baryton fra himmelske høyder ned til helvetes skjærsild. Det låt i alle fall slik.

Fyren leverte med sine vulgært veltrimmede stemmeband en patos i tungvekterklassen ellers reservert breiale og feterte italienske operasangere. I tillegg hadde han en backingtrio i ryggen som ikke sto en millimeter bak The Temptations, med verdens største privilegium (også omtalt som Motowns produsent- og låtskriverteam Holland–Dozier–Holland) til sin disposisjon.

5. Curtis Mayfield
Albumtrilogien som utgjør Curtis Mayfields første steg som soloartist er alene nok til å gjøre Chicago-artisten høyaktuell for en liste som dette. Men jeg setter like stor pris på alt gullet han leverte som sjef og frontmann i The Impressions. Bortsett fra låten «People Get Ready» høster perleraden The Impressions ga ut irriterende lite hyllest. Mayfields tidlige bidrag som sosial kommentator er dog så fremtredende at de forblir umulig å ignorere.

Curtis’ karriere inneholdt hele veien langt mer vitalitet og kvalitet enn brorparten av hans kumpaner med opprinnelse i samme tidsperiode. Med svanesangen «New World Order» fra tampen av 90-tallet gikk Curtis Mayfield ned med flagget til topps. At mannen var en glimrende gitarist, i tillegg til låtskriver, kan ikke sies ofte nok.

4. Stevie Wonder
Knapt noen artist har hatt et større talent til disposisjon enn Stevie Wonder. Og selv om han ikke akkurat var født til å bli verken flykaptein eller snikskytter, skal vi være evig takknemlige for at han valgte å dedikere sitt liv til musikken. En oppvekst i den boblende gryta kalt Detroit satte nok også sitt preg. Som «Little Stevie Wonder» var han Motowns første barnestjerne, men det var da konfirmasjonsbarten ble erstattet med fletter og kjortel at Stevie slo ut i full blomst.

Katalogen denne mannen leverte på 70-tallet, holder et sykt høyt nivå. Stevie Wonder er soulmusikkens siste sanne innovatør, som følge av en særs progressiv og vidsynt tilnærming. Med soul som basis skapte han en særegen og delikat form for boogie. I dag er det sært å tenke på at hans tekster ble omtalt som pretensiøse av noen dåsemikler i pressen. Hans ærlighet og intelligens ble heldigvis i større grad omfavnet og hyllet – i samtiden, som nå. I dag fremstår musikken like tidløs som universell.

3. Sam Cooke
Da jeg på tampen av tenårene valgte å investere i en forseggjort samleboks med Sam Cookes musikk, var det mye som forandret seg. Ikke bare mitt syn på soulsjangeren, men også interessen og forståelsen for dens opphav ikke kun lå i blueskneipenes syndige pøl. Etter et oppfølgende platekjøp sørget også «Cookie» for å åpne de (for en snørrvalp med en fascinasjon for det okkulte) lite forlokkende dørene til gospelmusikken. Ølkassen og sigarettpakken jeg «ofret» den dagen ville (forhåpentlig) ikke ha satt like dype spor som bokssettet «The Man Who Invented Soul».

Begrepet crooner blir for snevert til å illustrere tilfellet Sam Cooke, selv om mye av hans musikk havner i smooth soul-båsen. At vi ikke fikk oppleve dette geniet utvikle seg i takt med de hyppige musikalske revolusjonene som lå like rundt hjørnet, er tragisk.

Cooke ble skutt og drept så tidlig at han kun fikk med seg inngangen til soulmusikkens storhetstid på 60-tallet. Sjangeren hadde nok eksistert også uten det musikalske reisverket han etterlot seg, men soulmusikken ville ha vært annerledesuten hans tidlige, viktige bidrag. Han forblir numero uno blant sjangerens låtskrivere. PS. Enda godt han sang rent, Sam – og dermed unngikk kallenavnet sur-Cooke.

2. James Brown
Han omtalte seg selv som «Soul brother number one». James Brown var aldri fyren som stilte seg bakerst i køa, med lua i hånda. Heldigvis. Denne fandenivoldske holdninga, koblet sammen med en makeløs musikalsk forståelse, sørget for at han er en av populærmusikkens viktigste innovatører. Som en av de tidlige stjernene innen R&B-verdenen tok James turen innom soulmusikken, før hans eksplisitt seksuelle og aggressive musikk og karakter ble selve definisjonen på funk-sjangeren.

Som vokalist mener jeg ingen har sunget hardere enn James Brown. I sine mest frenetiske øyeblikk kunne stemmen hans skjære gjennom stål og betong, i tillegg til kjøtt, blod og nerver. Et hundre prosent balansert menneske vil selvfølgelig aldri klare å synge på denne måten. Teknikken og utstyret taklet rett og slett ikke den vokale kraften som slo seg ut av denne lille mannen.

Samtidig får som regel Brown lite kred for sin emosjonelle spennvidde. Fyren hadde definitivt en sentimental side ved seg. På tross av at han fokuserte mer på rytme enn melodi, og at mesteparten av musikken hadde sin opprinnelse i skrittet og hofta, viste han en nesten skremmende sårhet i sitt mer mollstemte materiale.

1. Otis Redding
Det var egentlig ingen tvil om førsteplassen. Otis Redding perfeksjonerte soulsjangeren, og mestret alle dens sinnelag og sjelsstemninger. Han overtok ballen fra Sam Cooke, og kledde musikken opp i et mindre raffinert, men svettere og mer jordnært sound.

Og så var det stemmeprakten, da. Ingen sang «med hjertet utenpå drakta», som denne bamsen fra Georgia. Stemmen hans definerer selve begrepet «soul». Ingen beskrivelse rettferdiggjør mannens evner med mikrofonen, men man må jo prøve: Otis sang mollstemte ballader på en måte som gjør at man føler smerten i opptil flere indre organer samtidig. Otis sang kjærlighetssvisker som fikk smøret til å smelte. Otis sang floorfillere, som om livet til publikum var avhengig av at de kom seg på beina og ristet løs.

I løpet av en altfor kort karriere som plateartist (Otis spilte inn sin brutalt rå debutsingel «Shout Bamalama/Fat Gal» allerede som tenåring) leverte han nok gull til at alt «overskuddsmaterialet» ga Stax muligheten til å cashe inn på dette i lang tid etter hans død i desember ’67. Otis leverte aldri middelmådigheter i studio, eller på de konsertopptakene jeg har vært griseheldig nok til å se.

Reddings fatale flykræsj er omtalt i detalj mange andre steder. For et sjelfullt innblikk i manges følelser i etterkant, anbefaler jeg å låne ørene til Otis’ amigo Eddie Floyds briljante låt «Big Bird», skrevet mens sistnevnte ventet på flyet som skulle bringe han til Reddings begravelse.

Hail Otis!

Epilog: Å utelukke så mange genier, for å kunne koke denne lista ned til 10 mennesker var langt mer vrient og tidkrevende enn jeg hadde trodd. At Smokey Robinson ikke rakk opp, sier alt om det høye nivået blant de utvalgte artistene. Å utelate personlige favoritter som Nathaniel Mayer, Lee Fields, Otis Clay svir, men disse har ikke hatt nok popkulturell impact til å bølle seg inn i dette royale soul-selskapet.

Jeg registrerer at noen omtaler Ray Charles som en soulsanger, men ha ga ut vel så mye blues, jazz og countrymusikk. Michael Jackson var vurdert på grunn av tiden i spann med sine brødre, men merkelappen som «The King of Pop» føles langt mer virkelighetsnær enn «Soul Brother Number One». Og så var det den sjimpansen hans, da.

Inntil vi listes neste gang: Get in the Groove!


iTromsø ønsker en åpen og saklig debatt. Vi fjerner fortløpende innlegg som er rasistiske, sjikanøse eller strider mot etikk eller lovverk. Vi oppfordrer alle til å være saklig og vise respekt for andres meninger, og forbeholder oss retten til å utestenge brukere som ikke overholder våre retningslinjer i kommentarfeltet.