De har det ikke så fryktelig travelt lenger, bøllene i landets beste punkrockband post Turbo/Glue-æraen. En stund var det nesten vanskelig å holde tempoet deres, da både singler, EP-er, splittutgivelser og skiver kom tett som slagene i en møljeslåsskamp på bygda.

Ser man bort fra fjorårets «The Worst Four Years», den kjært etterlengtede singelsamleren, er dette tredje skive siden debuten «Anti World Music».

Nevnte debut har jeg aldri trodd de kunne være i stand til å toppe, (er glatt på en topp 10 av norske rockskiver noensinne for undertegnede), men mellomlandinga «Hadeland Hardcore» (2015) har stått seg bedre enn jeg trodde den ville gjøre da den kom.

Mulig jeg var skuffet over vokalbyttet, at de plutselig hørtes helt annerledes ut, men skiva er helt knall, den.

Ivar (som synger nå) gir bandet en sterkere fert av hardcore enn punkrock, der han brøler mer enn forgjengeren Lars’, men nå er jeg vant til det, og han drar på ingen måte bandet ned i søla. Nå liker jeg ham som vokalist. Sorry for vrangviljen innledningsvis, Ivers!

Denne musikkformen er avhengig av én av to faktorer, at det enten er så mye energi som frigjøres at du blir sugd inn i det, eller at det rett og slett er dritbra låter i bunnen. Selv sliter jeg ofte med hardcore, fordi jeg ofte savner mer melodi/låtteft, et statement som får meg til å høres ut som en 80-åring, men det er greit.

Med bra låter i bunnen, og hektende riff på toppen, kan det derimot gjerne være så hardt og jævlig det bare vil (slik at jeg føler meg som en 70-åring).

The Good, The Bad and The Zugly har alt. Energien og følelsen av å høre på en tvilsom og skummel gjeng på hærverk- og faenskap-seminar, med masse ståpåhumør intakt (Clockwork Orange style) er befriende.

Tekstene er sedvanlig ikke ment å verken knuse unge pikehjerter eller stimulere kravet om at de snart må tildeles Nordisk råds litteraturpris. De høres mer ut som guttestreker begått av menn, der det å drikke lunkent øl fra pose, lese tegneserier, se på wrestling og fortelle groviser og ha lættis av dårlige ordspill fortsatt er gangbar mynt.

Og takk og lov for det. La Sting og Bono redde verden, og få flere tekster som med den største selvfølgelighet omtaler Charles Manson, Aleister Crowley og Lars Monsen sammen, med den aller største selvfølgelighet.

At backingvokalen synger linjer på norsk, mot hovedvokalens engelsk, har dessuten vært varemerket deres siden debutsingelen «Sitter fast i hælvette», så det må de selvsagt fortsatt få lov til.

Det viktigste i dette bandets univers har alltid vært å lage harde og fengende låter, med refreng man får lyst til å knytte nevene og brøle til, og det klarer de fortsatt med bravur. Singelen «Vik bak meg Satan» er et brillefint eksempel. «International Asshole» et annet.

Det er nesten noe tidlig Beastie Boys/fotballsang-anthem-aktig over disse refrengene, noe som også gjør dem helt ekstremt kule å se live.

Dessuten er de fortsatt helt utrolig stramme. Rytmeseksjonen til Zugly og Magne er blant landets beste, og med to gitarer som kverner ut hissige riff og et veltrimmet lurveleven, er det bare å konstatere at vi fortsatt har å gjøre med et band som er helt i toppen av norsk rock.

Nå må de bare skru opp utgivelsestempoet sitt igjen, for jeg er grisk og vil ha mer.