Julie Bergan gjorde seg i 2016 godt bemerket med hiten «Arigato», som toppet VG-lista her hjemme og nådde en 5.-plass hos söta bror. Etter to litt mindre slagkraftige hits i 2017, samt hyppig turnering rundt om i Skandinavia, er Skien-artisten nå omsider klar med sitt debutalbum.
På det tolv låter lange albumet har Bergan fått hjelp fra etablerte låtskrivere og produsenter som Joakim Haukaas (Astrid S og Gabrielle) og Jesper Borgen (Marcus & Martinus), så mye av det musikalske uttrykket vil nok virke kjent for store deler av hennes kjernepublikum.
Da jeg så Bergan live på Rakettnatt i sommer hadde hun fått jobben med å åpne ballet på lørdagsettermiddagen, noe hun løste svært fint med et energisk sceneshow med en imponerende stå-på-vilje som kunne gjort enhver aerobics-instruktør småbrydd. For et publikum som går på konsert for å bevege på kroppsdeler, funker rett og slett konseptet veldig bra.
Det blir likevel noe annet å høre låtene på plate, og dessverre har dette blitt et popalbum som i stor grad mangler én vesentlig ting – nemlig pophits. Nevnte «Arigato» skal selvsagt ikke glemmes, der den i likhet med på konsertene ligger sist på albumet som et lite ekstranummer, men få andre låter setter seg nevneverdig i øret.
Produksjonsmessig låter også det hele ganske forsiktig og småelektronisk, selv om det tidvis befinner seg i et musikalsk parallellunivers hvor hard bruk av autotune aldri ble slitsomt, og gigantiske bassdropper fra dubstep-land, i beste Skrillex-ånd, fremdeles ikke låter hinsides utdatert. Gigantisk tematisk variasjon i lyrikken kan det heller ikke påberopes, men dette er jo tross alt et popalbum og ikke ei diktsamling.
Selv om albumet føles som mange variasjoner av samme idé, er det et par spor som stikker seg ut. Balladen «Second Hand Love» markerer for eksempel at vi er halvveis til lytteopplevelsens ende, og soundet er her redusert ned til vokal og piano. Den andre overraskelsen ble den noe mer lettbeinte gladsaken «Mantra». Denne låten sender i hvert fall mine tanker litt mer i retning sydenpop, à la Madonnas «La Isla Bonita», av alle ting.
«Turn on the Lights» låter slett ikke ille, men ikke særlig interessant heller. Mangelen på sterke låter, utover den nå to år gamle gjennombruddslåten, gjør dette til ei skive jeg nok dessverre vil glemme like raskt som jeg hørte den.
