Det hele starter selvfølgelig med en pompøs intro tatt rett ut av rockoperaens håndbok – som en mutert utgave av «The Age of Pamparius»-introen, som representerer selve fødselen av bandets suksess.

Så kommer punkrock-kostymet på under del to av den innledende «suiten», før tittelsporet markerer den virkelig representative starten av albumet. Her byr bandet på pur, uforfalsket AC/DC-riffing, og australierne viser seg å være en hyppig referanse i løpet av «RocknRoll Machine».

Flere av riffene, som snytt ut av Young-brødrenes barndomshjem down under, sitter bedre enn selve låtene de er hovedkomponentene i. For eksempel gjør et riff i eliteserien, samt et driv og en energi som ellers er merkelig fraværende, «Hurry Up & Die» til platas sterkeste låt.

Bandets nye synth-maestro «Crown Prince» Haakon-Marius bøller seg fram seg ofte fram i rampelyset, der han i overraskende stor grad duellerer med gitarist Knut «Euroboy» Schreiner om å være Turbonegers melodiske midtpunkt. Den karakteriske Stooges-klimpringa på klaveret er selvfølgelig til stede, og den øvrige «synthifiseringen» av musikken føles aldri feil – noe jeg feilaktig fryktet etter å ha sett Turbo live i sommer.

Tony Sylvester er mer tilbakelent bak mikrofonen enn på forrige skive. Han viser allikevel for lite personlighet til å bryte gjennom rekken av ordspill og klisjélek. Tekstene oser av pubertal smartness og er, bokstavelig talt, anale – men den ultraflåsete «Let the Punishment Fit the Behind» er faktisk levert av Almqvist-brødrene fra våre svenske venner The Hives. Rent sangmessig er uansett briten åpenbart mer komfortabel med den mer aggressive punkstilen fra «Sexual Harassment».

80-tallets puddelheavy og FM-rocken tar større plass i Turboneger anno 2018, enn tidligere. «Skinhead Rock&Roll» er låten hvor disse tilbøyelighetene gjør kraftigst utslag. Oslo-bandet har på sitt mørke, særegne vis alltid vært et novelty-band, men dette forsøket på deres egen «Jump» burde vært skutt ned før den tråkket over grensa til kongeriket Komisk.

At det har gått seks år mellom denne og forrige Turboneger-plate kan selvfølgelig forklares med at bandmedlemmene er opptatt på andre fronter. At dette ikke er noen skrubbsulten gjeng som er avhengig av (globalt sett stadig synkende) inntekter fra albumsalg, har muligens også hatt en effekt på låtmaterialet.

På alle Turboneger sine post-«Dudes»-plater har bandet glimtet til med briljante enkeltspor. Selv om det ikke er noen råtne kalkuner på «RockNRoll Machine», er det heller ingen killere som sparker deg i skrittet, eller setter seg særlig godt på minnet.

Deathpunken er død mens Turboneger tar glamrock- og stadionsirkus-elementene enda lenger ut i den musikalske stratosfæren. Bandet er ikke lenger en stormakt innen skandinavisk rock, men unngår heldigvis foreløpig å bli forutsigbare eller kjedelige. Svak firer.