Med seg på det selvtitulerte albumet har hun et solid mannskap bestående av Petter Carlsen på barytongitar, elgitar og vokal, Hallvard Rundberg på pumpeorgel, akustisk- og elektrisk gitar og vokal samt en av landsdelens mest kreative slagverkere, Aleksander Kostopoulos. Sammen har de skapt et produkt som så absolutt står seg i strømmen av utgivelser.
Gjennom å utvikle en særegen tone og stil som felespiller, har Julie Alapnes markert seg både nasjonalt og internasjonalt gjennom flere år med både energi, tung groove og på den andre sida lyrisk og vakkert spill, både som soloartist og i samarbeid med andre, som blant andre Boknakaran og i bandprosjektet Robaat sammen med Kine Yvonne Kjær.
Alapnes har selv signert mesteparten av låtene, enten alene eller i samarbeid med Hallvard Rundberg som også alene er opphavsmann til «Vidundervalsen». Teksten til visa «Naustet» har hun lånt av salige Lars Berg, Petter Carlsen har bidratt med «Valentina» og «Sevartslåtten» er en tradisjonell feleslått etter målselvspelmannen Sevart Bersvendsen.
Musikken har basis i norsk tradisjonsmusikk, men det musikalske universet som møter oss på denne utgivelsen åpnes opp gjennom at Alapnes og hennes medmusikere også trekker inn andre elementer, blant anna fra annen tradisjonsmusikk som irsk og britisk, kanskje også svensk, fra visetradisjonen og fra popen og rockmusikkens sfære.
Med åpningslåten «Statuen» kan vi inkludere elektronikasjangeren også. Bruk av effektpedaler og loops utvider felas tradisjonelle uttrykk og bruksområde, dette bidrar også til å gjøre resultatet mindre forutsigbart.
Ei slik oppramsing kan kanskje gi inntrykk av at her spriker det, men trådene samles fint gjennom folkemusikkforankringa og en helhetlig og spennende produksjon signert Wetle Holte.
Det meste er instrumentalmusikk, eller låter hvor Julie Alapnes bruker vokalen mer som et instrument i bandet, og det er også blant instrumentallåtene jeg finner mine klareste favoritter på dette albumet.
Jeg har alltid hatt stor sans for det reine og tradisjonelle innen folkemusikken, og liker måten «Sevartslåtten» presenteres på. Her ligg fela på topp med slåtten i sin opprinnelige form og blir understreka av Kostopoulos sine tunge rytmer og etter hvert orgelet som gir musikken et teppe å flyte på.
En høydare er også «Tampen brenner» som gir meg assosiasjoner til 1970-tallets irske og britiske drivende folkrock, en sjanger som for meg har vært en viktig døråpner for å også lytte til mer puristisk tradisjonsmusikk.
Skiva markeres med en releasekonsert på Verdensteatret denne fredagskvelden, som en del av en lanseringsturné, som også omfatter Perleporten kulturhus i Honningsvåg, Dokkhuset i Trondheim og Sinus i Bodø.
