For de aller fleste er Målselv-artisten muligens best kjent som frontfigur i folkemusikkensemblet Hekla Stålstrenga, som for alvor ble allemannseie med Ola Bremnes-perlen «Har du fyr?» i 2011.
Med Hekla Stålstrenga fulgte det spellemannominasjon i kategorien for folkemusikk i 2011, samt to nominasjoner i visekategorien i henholdsvis 2013 og 2016. Elementer fra folk/americana fulgte henne også da hun var et av kjernemedlemmene i den lokale «supergruppa» The Northern Lies, så man kan trygt si at Trulsen har en bakgrunn forplantet i folkemusikktradisjonen.
Denne folkelige, musikalske tilnærmingen var også sterkt til stede på Trulsens solodebut «Skråblikk» i 2013, men på sitt andre soloalbum har hun imidlertid besluttet å gå en litt annen vei, med et noe mer konvensjonelt og såkalt «moderne» poputtrykk. Her er det lite som minner om folkemusikk, og et tidvis elgitartungt lydbilde dominerer plata, i en produksjon som friskt plukker triks og kjennetegn man vanligvis forbinder med elektronisk musikk.
Til tross for en noe ny retning i sjangeruttrykket er det fremdeles gjenkjennbart på den lyriske siden, med Trulsens karakteristisk naivistiske og nesten litt barnlige rett-frem-måte å skrive på. Likevel er dette et album som også bærer et sterkt preg av melankoli og tristesse, og det er på de litt mer innadvendte øyeblikkene albumet virkelig skinner.
Et av platens soleklare høydepunkt er den sterkt personlige og såre «Kjære Gud», en låt Trulsen skal ha skrevet bare timer etter at hennes bandkollega Henry Johnsen gikk bort, og som beskriver noe vondt og vanskelig på en ærlig, fin og naturlig måte.
Et annet høydepunkt som burde nevnes er «Bli her», en solid kjærlighetserklæring til Nord-Norge som lett kunne blitt brukt i kampanjer mot bygdefraflytting. Poplåten «Ser du meg» er også blant de mest fengende sangene, og byr på et regelrett briljant refreng, som skrur seg fast dypt i hjernen og blir der.
På albumets mer «poprocka» låter er det dessverre ikke alt som holder tritt med resten, og sanger som «Nær og fjern» og «På en og samme dag» føles etter noen gjennomlyttinger som naturlig å hoppe over. Dette gjelder også den monumentale, og nesten Muse-aktige, saken «Ordan vi sir». Her er det mulig låten hadde kommet bedre til sin rett med en mindre overskyggende produksjon.
Anne Nymo Trulsen har laget et album som viser at hun mestrer et format langt utenfor folkemusikken. Likevel blir låtmaterialet litt for variert, og det er først når hun er nærmest «hjemme» som låtskriver og visesanger at «Valg» treffer undertegnede best.
