Gjennom årene har bodøværingen, og etter hvert siddisen, hatt en forsiktig sagt varierende karriere, og kan stilles ansvarlig for en hel rekke landeplager siden 80-tallet.
Mange kjenner kanskje Abels karakteristiske sangstemme fra den nesten plagsomt fengende og ditto overspilte slageren «Tore Tang», signert Stavanger-orkesteret Mods.
Man kan si hva man vil, men når et band nesten blir mer populær enn Jesus i bibelbeltet, har man muligens vært inne på noe.
Etterfulgt av noen år med The September When, ga Abel ut en rekke engelskspråklige soloalbum, og her er det nok en rekke svært delte meninger hva kvalitet angår. Som et stjerneeksempel er det nok mange som fortsatt ikke har tilgitt ham for «Birmingham Ho».
«Evig din» er Abels syvende som solo, og følger her opp «I fullt alvor» med tekster fremført på morsmålet, med unntak av noen få engelske strofer. Resultatet er overraskende friskt, og dette er Abels beste utgivelse på lenge.
Allerede i den rytmeboks-møter-harmonica-pregede introen på åpningskuttet «Andre goe daga», er det klart at man står foran en produksjonsmessig godsak, med vellåtende og smakfull instrumentering, og fengende låter.
På nevnte låt synger også Abel merkverdig på sitt «andre morsmål», som om verden egentlig trengte mer bodødialekt på radioen.
Fra mer riffbasert og gitarsolobefengt rock i låta «Lenkegjengen», tas det videre til smooth og lettbeint pop med tittelsporet «Evig din».
Albumet har også et ganske gjennomgående britpop-preg, og harmoniske nikk til eksempelvis The Beatles kommer tydelig fram i låter som «I år som i fjor».
Albumets høydepunkt bærer den svært passende tittelen «Aldeles nydelig», og fortsetter sporet inn i et britisk lydlandskap, i retning Blur.
Tross sin lettbeinthet, går det her mot grensa til progelementer, levert av Stavanger Symfoniorkester, og tas videre inn i en gitarsolo som nesten gir de-Lillos-vibber. Det er rett og slett sykt trivelig stemning.
Ikke alt treffer like godt, selv om det produksjonsmessige ofte er storslagent og pompøst, som på «Lenge leve kjærligheten», og den mørkere og 80-tallssynthdrevne saken «Apen kjenner ingen».
I avslutningen «Våkn opp» føles også artisten bare halvveis interessert, og albumet kulminerer med noen småcorny synther, med en avslutning som egentlig sier mer «Hæ?» enn noe annet.
Likevel er dette en svært god popplate, med god stemning, sterk meloditeft og underholdende historiefortelling i bøtter og spann. Med en klar musikalsk retning og detalj- og idérik produksjon er dette Morten Abel på sitt beste.
