Ondt Blod har i høy grad vært med på å gi Tromsø-hardcoren en ny vår, utstyrt med kongerikets tøffeste bandnavn, en usedvanlig god og kommersielt tilgjengelig meloditeft, og en musikalsk oppfinnsomhet man ikke ofte støter på innen sjangeren.

Albumdebuten «Finnmark» fra 2016 høstet lovord fra både lokal, nasjonal og internasjonal musikkpresse, og på kort tid har de Tromsø-baserte kirkenesværingene skaffet seg en solid fanbase på tvers av fylkes- og landegrenser.

Nå er kvintetten klar med «den vanskelige andreskiva», og her fortsetter bandet å utfordre sjangeren med en skamløs miks av alt fra god, gammeldags metal til pop-punk. På låta «Storma» tar Ondt Blod til og med en ironisk stopp på USAs vestkyst på 80-tallet, med en tilhørende soft synthintro og lekne saksofon-licks i hvert eneste(!) refreng. Kenny Loggins ville nok nikket av anerkjennelse.

Den røde tråden som knytter skiva sammen til et album, er fokuset på sterke refrenger. Ondt Blod blir ofte sammenliknet med student-hardcore-storebror Kvelertak, men på «Natur» heller finnmarkingene lenger mot den radiovennlige, amerikanske varianten av college-rock. På låter som «Unge Kniva» starter det eksempelvis som en ren hardcore-låt, før refrenget uten blygsel gir referansemessige gufs til band som Blink-182 eller Foo Fighters (sorry), som med nordnorske tekster høres til forveksling likt ut som Sondre Justad med fuzz.

Et annet eksempel på dette er singelen «Start Han Opp» som til å begynne med godt kunne være en hvilken som helst hardcore-perle fra millenniumsskiftet. Når refrenget plutselig sier «hei» spares det altså ikke på kruttet, og resulterer i ufrivillige, mareritt-aktige flashbacks av Glam-Åge på Eurovision i 2005.

Misforstå meg rett – til tross for at det kanskje tidvis er på grensen til å bli en eneste stor ostefest, byr albumet på så mye kreativitet og musikkglede at det er umulig å ikke la seg sjarmere.

Nostalgibanken får også påfyll med emo-godbiter som «Store Ord (Røyk og Speil)». Helt uventet ga låta meg for en eller annen grunn lyst til å høre på The Get Up Kids, drikke Chrystal Pepsi og spille SSX på Playstation 2 resten av kvelden. Det er godt jobbet.

Bandet har også fått med seg Ellen Marie Hætta fra ISÁK som gjestevokalist på et par av låtene på skiva. I tillegg til å bidra med joikeduett på avslutteren «Giron», låner hun også vekk stemmen til albumets sterkeste låt, «Med Ulver». Her viser også bandet at de tilhører kremen av riffsnekring, med outroriff som like gjerne kunne vært hentet fra en trash-utgivelse på 80-tallet.

Til tross for skivas mange godbiter, føles en sammenhengende gjennomlytting litt i lengste laget, og låter som «Når Sirenan Dør» går fort i glemmeboka som unødvendig albumfyll. Alt i alt er dette likevel en svært vellykket og gjennomarbeidet smeltedigel av pop og metal, som utvilsomt vil forsterke bandets posisjon ytterligere.