I dag slipper heavy metal-legendene Judas Priest nytt album. Feedback har fått musiker og rockentusiast Peter Vegem - aka Pete Evil - til å gå gjennom hele katalogen.
I retur har vi fått en fantastisk tekst, der vi dras gjennom bandets opp- og nedturer, får det hele satt i et historsik relief og der hvert eneste album (med ett unntak) dissekeres og omtales med hjerte, hjerne og ______ (fyll ut passende kroppsdel).
Vi gir ordet til Pete:
Tidlig på 80-tallet var jeg en liten pjokk, men jeg var også en harding. Jeg var knallhard KISS-fan fra margen og ut.
For meg fantes det ingen andre band. Bare KISS. Jeg tenkte på KISS hvert eneste sekund av dagen og jeg drømte om dem om natten. Så skjedde det noe. I 1982 oppdaget jeg noen nye band. Faren til en kompis av meg hadde en meget omfattende platesamling, mye gammelt tull og dilldall, men han kjøpte også ny musikk og innimellom dukket det opp noen skinnende juveler.
Den ene LP-en hadde et enormt monster på omslaget. Med langt, pistrete hår og brennende øyne gliste han mot meg der han sto i et hav av flammer og hadde djevelen dinglende fra fingrene. Den plata var helt hinsides skummel og forlokkende, men det er en helt annen historie. Den andre skiva jeg hang meg opp i var gul.
Foran en rød sol stupte det en stor, metallisk ørn. Den så livsfarlig ut og den var det vakreste jeg hadde sett. Da jeg dro ut selve plata, dukket det opp et kornete svart-hvitt bilde av en gjeng som så ut som de skulle drepe meg.
De så litt gamle ut. Noen hadde skjegg og bart. Det var rart, men i midten sto en lærkledd fyr med nagler på armene, nagler på beina, nagler på skuldrene og på toppen av denne kransekaka; en skinncaps. Dæven!
Med møkkete barnefingre som dirret av nervøsitet slapp jeg forsiktig nåla ned på den svarte vinylen. Etter et par runder med knitring åpnet plutselig en ukjent verden seg. Lyden som traff oss var så stor, så mektig og så … vidunderlig. Gåsehuden spredde seg fra tærne og opp langs nakken og krøp over kraniet og landet ytterst på nesetippen.
Plutselig ble gitarene hengende i løse lufta som illevarslende sirener. Så sa det pang! Umiddelbar, total ekstase! Det var simpelthen ikke mulig å sitte stille. Jeg hadde ikke noe valg! Jeg MÅTTE skrike og løpe. Beina begynte å spinne av seg selv. Rundt og rundt i stua. Opp i sofaen, splitthopp, ned på kne, jokk jokk, vræææl, luftgitar, opp igjen og om igjen og på’n igjen.
Ah, Judas Priest! Jeg elsker dem. Judas Priest er synonymt med heavy metal. De er nagler, kjettinger, skinnbukser, motorsykler, pisker, skrik og hyl og rabiate gitarer. Ja da, selvfølgelig har de en homofil vokalist. Hva kunne han ellers ha vært med den imagen? Meteorolog? Sportsfisker? Førskolelærer? Det som er viktig er at Judas Priest leverer jævla bra rock’n’roll.
Den første utgaven av Judas Priest så dagens lys allerede i 1969. Bandet ble dannet av vokalisten Al Atkins og bassisten Brian Stapenhill. Navnet tok de fra Bob Dylans «The Ballad of Frankie Lee and Judas Priest». Den første besetningen gjorde fint lite ut av seg og ble oppløst allerede året etter, men Al Atkins var fortsatt hypp på å spille rock.
Til hans store glede fant han et band uten vokalist. De het Freight og hadde en lyshåra pøbel med navn Kenneth «KK» Downing på gitar og en krabat med navn Ian Hill som trakterte bassen. Al hoppet inn og tok mikrofonen. Han skrev låter og koste seg.
Pliktene som familiemann førte likevel til Al Atkins trakk seg fra Judas Priest. Slubberten som da hadde sittet bak trommesettet i et kvarters tid var en pyse, så han slutta også.
Altså, når det gjelder trommisene i disse første åra ... Jeg gidder ikke å nevne dem med navn. Først og fremst fordi jeg ikke husker hva de heter, men også fordi disse døgeniktene er totalt uvesentlige. Judas Priest hadde nemlig sabla god gjennomtrekk bak trommesettet.
Dette problemet skulle følge dem gjennom 70-tallet. Spinal Tap tok dette på kornet ved at alle deres trommiser rett og slett eksploderte. De bare forsvant. Poff! Haha.
Der sto altså KK og Ian uten bøttedæljer og skrikhals, men heldigvis viste Ian om et band som het Hiroshima. Der sang typen til søstera hans. Han het Rob Halford og hadde en sangstemme fra en annen verden.
Et register som gikk over, jeg-vet-ikke-hvor-mange-oktaver, og en stemmekontroll som gjorde at han kunne få et barn til å sovne stille på armen hans for så i neste sekund få voksne mannfolk til å drite i buksa av redsel.
Judas Priest fikk platekontrakt med Gull Records og fremtiden så lys ut. Dessverre mistet de fortsatt trommeslagere hver gang de åpnet døra til øvingslokalet, men nå skulle det ha seg slik at Rob dro med seg trommisen fra Hiroshima.
Men de var fortsatt ikke helt i mål. Gutta på Gull Records hintet om at en ekstra gitarist ville gjort susen og gitt bandet ekstra tyngde på scenen. Heldigvis var bandet enige. Av og til når jeg tenker på slike tilfeldigheter som sammensetninger av band, så tenker jeg på mineraler. Er det ikke rart hvordan mineraler finner hverandre i naturen og samler seg i klynger og lager mønstre og formasjoner?
Akkurat sånn må det være med band også. Judas Priest er et godt eksempel. Glenn Tipton ble hentet inn fra bandet med det fengende navnet The Flying Hat Band, og vips, så var den harde kjernen i Judas Priest samlet.
Kjemien, musikaliteten, talentet og arbeidsviljen til denne gjengen skulle vise seg å resultere i ren og skjær magi. Ja, for det er det musikk er. Magi. Man har ingen ting, plukker opp et instrument og ut kommer det noe som ikke fantes før. Sånn er det med all kunst. Reinspikka tryllekunst. Så kommer det bare an på hvor flink man er til å trylle, da. Disse gutta skulle vise seg å være helt rå.
Black Sabbath, som også er fra Birmingham, blir ofte omtalt som opphavsmennene til heavy metal, og dét med rette. Men der Black Sabbath var skumle, okkulte, blytunge og bluesbaserte, skulle Judas Priest utvikle seg til å bli selve essensen av heavy metal slik vi kjenner den i dag. Noe som selvfølgelig forgrener seg videre til et hav av andre undersjangere; thrash, speed, death, doom osv.
Gitaristene KK Downing og Glenn Tipton hadde lært mye av sine britiske storebrødre i Black Sabbath, Wishbone Ash, Led Zeppelin og selvfølgelig Deep Purple, men utover 70-tallet ble de hardere og hardere. Det ble mindre blues, mindre prog og psykedelia.
Det ble kortere låter, det ble lynkjappe riff, det ble doble basstrommer, det ble allsangrefrenger, det ble et helvetes driv og et infernalsk tempo. Og så var det dette med image, da. Igjen: Judas Priest er heavy metal.
Å anmelde hele katalogen deres er ikke lett. Så: Dette er Priest-terninger. De tar ikke hensyn til andre utgivelser fra andre band. De sammenligner kun Judas Priest med Judas Priest, og er sikkert også preget av subjektiv nostalgi. Here we go!
«Rocka Rolla» (1974)
Debuten til Judas Priest er god som gull i all sin enkelthet, men sammenlignet med hva som skulle komme senere er den anonym og lett å overse.
At bandet selv, få år etter utgivelsen, avskrev skiva totalt hjalp nok heller ikke på salgstallene.
De nektet å spille låtene live, og ved en anledning skal Rob Halford til og med ha oppfordret fansen til å brenne «Rocka Rolla» hvis de var så uheldige å ha den i sin private samling. Produsenten var Rodger Bain, som blant annet hadde Black Sabbaths tre første på samvittigheten.
Han var etter sigende ikke spesielt kul å jobbe med. Han lot ikke bandet få bestemme hvilke låter som skulle inkluderes og mange av bandets favoritter ble diskvalifisert av ukjente årsaker. Produksjonen er enkel og strippet. Det låter litt «gubbete», men likevel har det noe litt uforutsigbart over seg.
Målt opp mot tiden den kom er den så absolutt en bra debut og et godt stykke hard rock. Mine favoritter er «Never Satisfied» og den vakre balladen «Run of The Mill» som byr på en tekst til ettertanke, myke overganger og store riff. En formel Priest skulle gjenta med stort hell senere i karrieren.
Bandet dro på turné i kjølvannet av utgivelsen og spilte i Nederland, Tyskland, Danmark og Norge (!). Av en eller annen merkelig grunn kom de seg til Tønsberg, hvor de spilte på noe som het Hotel Klubben. Hvor mange som var der må gudene vite (altså bandet selv), men den lokale pressen var ikke nådig og slaktet konserten.
Den godeste John Hinch rakk å daske trommer på «Rocka Rolla» og denne turneen. Han var åpenbart ikke en mann for sin hatt, men han tok nå i alle fall hatten sin og forsvant. Alan Moore tok over trommestolen før den siste cymbalen hadde ringt ut.
«Sad Wings of Destiny» (1976)
Da det var dags for å gå i studio igjen, håndplukket bandet selv produsentene.
Valget falt på Jeffrey Calvert og Max West, men bandet sto selv for mesteparten av sjefsavgjørelsene og produserte i hovedsak selv.
Og for et mesterverk det ble!
Coveret viser en engel som sitter fortumlet i et hav av flammer og det ser ut til at alt håp er ute, men fortvil ikke, for den låter langt bedre enn sin forgjenger. Låtene er bedre, det er mer trøkk og bandet spiller hardere, er sultne og vågale.
Skiva inneholder mange udødelige Priest-klassikere, men den mest kjente av dem er nok «Victim of Changes». Dette nesten 8 minutter lange eposet snor seg som en slange mellom ballade og hardrock. Den handler om en dame som er så glad i flaska, stakkar. Hun drikker seg fra gård og grunn, ektemann og utseende. Vakre melodier, utsøkt gitarspill, forførende harmonier og Robs dødelige skrik.
«Victim of Changes» er faktisk to låter som er slått sammen. Al Atkins «Whiskey Woman» fra bandets første år og Rob Halfords «Red Light Lady» som originalt ble skrevet for Hiroshima. For et musikalsk lykketreff! Men, det var harde tider for Judas Priest. «Rocka Rolla» hadde floppet og gutta hadde ikke spenn. Det ble avgjort at medlemmene kunne unne seg ett måltid hver om dagen og alle måtte holde seg edru. I alle fall under selve innspillingen.
Bandet var kanskje på sparebluss, men kreativiteten og låtsnekringa led ikke under dette. Den eneste låta som i mine ører trekker ned er pianoballaden «Epitaph». Den skjønner jeg ikke. Det høres ut som de driver gjøn med Queen. Den varer heldigvis ikke lenge og «Island of Domination» tar kjapt over og gjør at man glemmer hele greia. Andre favoritter er «The Ripper», «Deciever», «Tyrant» og «Genocide». «Sad Wings of Destiny» er dritbra.
«Sin After Sin» (1977)
«Sad Wings of Destiny», og en kritikerrost opptreden på Reading-festivalen, hadde resultert i at gutta kunne begynne å spise litt oftere, men de var fortsatt blakke.
Da de fikk napp hos CBS, og ble lovet et budsjett på 60 000 pund for å spille inn sitt neste album, sa de selvfølgelig ja.
Dette medførte en del krangling med Gull Records og de måtte se rettighetene til sine to første album forsvinne sammen med kontrakten.
Bandet var klare som sædcellene hos en 16-åring og hadde disket opp en durabelig samling med godlåter da de gikk i studio for å spille inn «Sin After Sin». Med penger i lomma booket de seg inn på The Who’s Rampart Studios og i produsentstolen satt ingen ringere enn Roger Glover fra Deep Purple.
Skiva inneholder en solid bukett med fantastiske låter. «Sinner», «The Last Rose of Summer», «Raw Deal» og «Call For The Priest». Sistnevnte sammen med «Dissident Aggressor» beviser at Judas Priest var tidlig ute med doble basstrommer, sammen med Motörhead og Accept.
Priest var en særdeles viktig brikke i utformingen av forskjellige spilleteknikker som skulle prege heavy metal for evig tid. Trommis Alan Moore takket for seg tidlig i innspillingsprosessen og inn kom Simon Phillips. Takk for doble basstrommer Simon! Tidligere nevnte «Dissident Aggressor» ble covret av Slayer på deres skive «South of Heaven» fra 1988.
«Sin After Sin» inneholder også en coverversjon, «Diamonds and Rust» av Joan Baez. I utgangspunktet en utrolig vakker og sår melodi som omhandler gammel kjærlighet og spøkelser fra fortiden. I Joan Baez’ tilfelle var det her snakk om selveste Bob Dylan som ringte henne fra en telefonkiosk og ville bable om løst og fast, og sikkert sjekke muligheten for litt uforpliktende kos og hygge. Det vekket minner hos Baez og resulterte i en av de fineste låtene i historien.
Men Priest gjør låta til sin egen. Den galopperer av gårde som en villhest på prærien, ruller av gårde og inn i solnedgangen. Den er ulidelig vakker, men likevel full av rå kraft. På det siste verset, når gitaren kommer inn bak vokalen, er det så nydelig at man bare kan legge seg ned og grine.
«Sin After Sin» har ingen dødpunkter, men hvis jeg skal være en skikkelig grinebiter, kunne jeg fint klart meg uten «Starbreaker». Den blir for munter og jovial sammen med resten av albumets harde og ganske dystre atmosfære.
«Stained Class» (1978)
Nå snakker vi!
Denne skiva er en triumfferd fra begynnelse til slutt. Makan til musikalsk fruktfat skal man lete lenge etter.
Også den første skiva som prydes av den nå legendariske logoen med lynet. De tidligere skivene hadde en gotisk font, men nå var det slutt på tullet. Fra nå av skulle det være hardt og nådeløst.
Det starter med Les Binks’ trommeintro til «Exciter» (ny skive, ny trommis!). Produksjonen til Dennis Mackay er ren, og han har strippet vekk så å si alle progelementene som bandet til nå hadde båret med seg. Det låter så sjukt tight, så jævla hardt og det går sinnssykt fort.
Vel, alt er relativt, men i 1978 var Priest et av de desidert kjappeste banda som eksisterte. Nå vet vi jo alle hvor fort man kan spille. Ja, tenk det? Man kan faktisk spille så fort at trommene høres ut som en vind som blåser over vidda, men hva er vitsen med det? Personlig har jeg mer sans for heavy metal, thrash og speed metal enn black metal, men det er meg.
«Exciter» er i alle fall et meget godt startsted hvis man skal utforske opprinnelsen til nevnte sjangere. Les Binks hadde også med seg beina. Doble basstrommer hamres inn som maskingeværkuler. Glenn Tipton briljerer og spiller så å si samtlige leads på hele skiva. KK kommer litt i skyggen, men det viste seg jo tidlig i karrieren at han var en mer rufsete gitarist enn Tipton.
Jeg har ikke noe imot KKs traktering av gitaren, jeg synes han spiller kult, men Tipton er langt mer sofistikert og teknisk. Men det er samspillet mellom de to som er essensielt. Det er der den virkelige magien ligger.
«Stained Class» har ikke én eneste dårlig låt, men merkelig nok er det veldig få av låtene som har fulgt bandet videre og blitt en fast del av setlista. Den de har spilt mest siden 1978 er uten tvil halvballaden «Beyond The Realms of Death». Merkelig nok var det Les Binks som kom opp med låtas signaturriff.
Ifølge KK tok den venstrehendte trommisen opp en gitar i øvingslokalet, snudde den på hodet og spilte dette riffet før han satte den fra seg. Han ble aldri observert med en gitar verken før eller siden. Rob Halford skrev teksten og nok en Priest-klassiker var klar for evig nytelse.
«Stained Class» inneholder også en coverlåt, «Better By You, Better Than Me». Opprinnelig spilt inn av Spooky Tooth. Det er fin liten rocker, men låta skulle senere vise seg å lage store problemer for Judas Priest. Vel, ikke låta i seg selv, men idioter.
I 1985 gikk to drita tenåringer fra Reno, Nevada ut på en lekeplass. De hadde med seg ei hagle. De hadde en avtale. En selvmordspakt.
James Belknap plasserte hagla under haka og trakk av. Han døde momentant. Så var det James Vance sin tur. Han gjorde som kompisen akkurat hadde gjort. Plasserte hagla under haka og trakk av. Han overlevde, men fikk et maltraktert ansikt og hode. Trist, trist historie på alle måter.
Det skapte iallfall store problemer for Judas Priest. James Vance og, kanskje særlig, hans riv ruskende gale mor mente det var musikken til Judas Priest som hadde fått guttene til å ville ta sine egne liv. Mor og sønn bestemte seg for å saksøke CBS og Judas Priest. Så i 1990 satt den skadde Vance der i rettssalen og prøvde å snakke med det istykkerskutte huet sitt.
Han klandret Judas Priest for å ha skjulte beskjeder i musikken sin. «Stained Class» ble trukket frem som eksempel og i særdeleshet låta «Better By You better By Me». Det ble påstått av man kunne høre en skjult beskjed i låta. Ordene «do it» skulle visst nok kunne tydes hvis man spilte låta baklengs.
Det absurde klippet hvor Rob Halford er nødt til å synge i rettssalen for å forklare hvordan han puster ut etter en vokallinje er ganske underholdende, men også skremmende i all sin idioti. Rob hadde også følgende å si: «Hvis vi skulle hatt skjulte beskjeder i musikken skulle det vært for eksempel «Kjøp mer plater!». Hvorfor skulle de oppfordre fansen til å drepe seg selv?
Og «do it» henviser jo ikke til spesifikk handling. Det kan likeså godt bety at man skal pusse tennene før man legger seg, som å skyte av seg ansiktet med hagle. For en tirade av tull og tøys.
Rettssaken ble heldigvis avblåst, Judas Priest og selskapet frikjent og Vance døde av en overdose tre år senere. Men «Stained Class» er dønn suveren. Full pott og kremtopp. Det er ei dritbra skive.
«Killing Machine» (1978)
Priest hadde vind i seilene og slang like godt ut enda en skive i løpet av 1978.
Til tross for tittelen var «Killing Machine» en lystigere affære enn de foregående skivene.
Ikke bare tekstmessig, det hadde også skjedd andre forandringer. Produsent James Guthrie hadde strammet inn stroppen enda et par hakk. Låtene er enda mer strømlinjeformet, mer lyttervennlige. Kortere, mer allsang, mer rett på sak.
Imaget med nagler og lær har nå blitt en del av Priest-pakka. Borte er flagrende skjorter og slengbukser. Judas Priest har blitt et beist som ikke kan stoppes. «Killing Machine» er en bra plate, men etter troikaen den etterfølger, faller den litt igjennom. Den har noen solide høydare og disse er så bra at man fint ser gjennom fingrene på mindre attraktive komposisjoner.
Det braker løs med «Delivering The Goods», ei slegge av en låt som handler om å rocke fletta av alt og alle, eller knulle vettet av alt med puls. Det kommer an på øret som hører. Skivas høydepunkt er uten tvil «Hell Bent For Leather», som vel har blitt fremført på hver bidige Priest-konsert siden 1978. Dette er låta som beskriver en rabiat motorsyklist som gir jernet i nattens mulm og mørke.
Det har blitt et fast innslag på enhver konsert at Rob Halford kommer dundrende inn på en Harley Davidson før låta begynner. En gang kjørte han rett i en stålbjelke og slo seg selv bevisstløs. Bare sykkelen tumlet inn på scenen. Det må ha vært litt av et syn.
«Hell Bent For Leather» sementerer også Judas Priest for evig og alltid med deres nye image. Lær, kjettinger, nagler! Europa fikk denne utgivelsen tittelen «Killing Machine». I USA falt det ikke helt i smak. Det var et tilfelle av dårlig timing. Tragedien på Cleveland Elementary School i San Diego hadde nettopp funnet sted. Skoleskytinger er som kjent ikke et nytt fenomen i USA.
Brenda Spencer tok på seg ansvaret for skytinga. Hun bodde ved siden av skolen og hennes forklaring på hvorfor hun skjøt var ganske enkel; «Jeg liker ikke mandager og tenkte at dette ville live opp dagen litt». Brenda sitter fortsatt i fengsel. Nuvel, lurvefransen Bob Geldof fikk i alle fall en hit ut av utsagnet da han skrev «I Don’t Like Mondays» med bandet sitt The Boomtown Rats. Det er da noe.
Så «Hell Bent For Leather» ble tittelen plata fikk i USA, og det er en mye bedre tittel. Den passer til coveret og låta er mye bedre enn det Europeiske tittelsporet. En annen ting med den amerikanske versjonen var at den inneholdt nok en grenseløst bra coverversjon.
Denne gangen av Fleetwood Mac’s «The Green Manalishi With the Two Prong Crown». Den ble vi snytt for på denne siden av Atlanteren. «Evening Star», «Take on The World» og «Evil Fantasies» klarer jeg meg fint uten.
Balladen «Before The Dawn» er noe for seg selv. Den er noe av det tristeste stykket musikk jeg vet om. Trist som i hjerteskjærende. Den er nydelig. Rob synger om hvordan det føles å endelig finne noen man elsker, men likevel vite at vedkommende snart skal forsvinne, siste natten før han drar. Sørgelig, men akk så fint. Konklusjon: «Killing Machine» har noen høye topper, men også noen dype daler.
«British Steel» (1980)
Så var det duket for et nytt tiår, ny skive og ny trommis.
Denne gangen var det Dave Holland som satt bak settet.
Judas Priest hadde bygget seg opp gjennom 70-tallet og gitt ut en mengde album av meget høy kvalitet, men nå merket de at de ikke lenger var den nye vinen. Punken hadde jo herjet en stund, men punksa var ikke interessert i heavy metal. De hatet det som pesten.
Noe som var en større trussel for Priest var den nye bølgen av band som dukket opp over hele England på slutten av 70-tallet. The New Wave of British Heavy Metal. En beskrivelse av et fenomen som ofte bare er forkortet til det enda mer rotete N.W.O.B.H.M. NWOBHM-banda var unge, de spilte hardt og var teknisk dyktige. Det var melodiøst, catchy, kjapt og som regel med twin-gitarer. Dette var Priest sin oppskrift! Storhetstiden til Sabbath og Purple var over.
Priest var for øyeblikket kongene på haugen av den hardere delen av britisk musikk, og den plassen ville de beholde, men nå ble det hard konkurranse. Fra London kom Iron Maiden, fra Sheffield kom Def Leppard, fra Barnsley kom Saxon, fra Stourbridge kom Diamond Head. En million band poppet opp i hver eneste krok og av hele landet.
Judas Priest var klare for kamp. De findyrket sitt image og jobbet videre med formelen de hadde funnet på «Killing Machine». Hardt, kjapt, men samtidig kommersielt og lett tilgjengelig. Tom Allon satt i produsentstolen og ga dem et friskt og ryddig lydbilde. Det skulle fort vise seg at «British Steel» feide all motstand til side. Priest ble gigantiske!
Det smeller til med «Rapid Fire», en pangstart som legger lytteren i grus fra første øyeblikk. Deretter går det slag i slag. «Metal Gods» er blytung, men så inni granskauen fengende. Bandet har selvfølgelig siden den gang blitt kalt Metal Gods. En meget velfortjent ærestittel. «Steeler» er høyoktans-Priest. «United» er designet for å få store stadioner til å synge med. «Grinder» er hard og god, sa brura.
«The Rage» lefler litt med reggae, men heldigvis kommer de kjapt på bedre tanker. Megahitsa «Breaking The Law» og «Living After Midnight» er spilt sønder og sammen, men de er begge velkomponert rock i all sin enkelhet. Det er jo så fengende at man må jo bare gi seg ende over. Det er ikke uten grunn at «British Steel» for alvor gjorde Judas Priest til verdensstjerner. Disse to låtene dundret nok ut av ethvert eneste bidige åpne bilvindu over hele USA, Europa og Japan!
På hver jævla fest man forvillet seg inn på utover 80-tallet ville man garantert høre Judas Priest. Man skal ha ligget veldig lenge under en stein for å ikke kunne synge med på refrenget i begge låter. De er begge der oppe sammen med «Smoke on The Water», «Ace of Spades», «Paranoid» og «Rock ‘n Roll All Nite».
Jeg setter pris på «British Steel», og kan med hånden på hjertet si at jeg digger’n, men det ikke den jeg trekker frem når jeg vil høre på Priest. Den er helvetes bra, men jeg er bare så ubeskrivelig lei av den.
«Point of Entry» (1981)
Næmmen, hva pokker skjedde?
Megasuksessen var et faktum, og etter å ha gitt ut bra skiver i så mange år kommer Priest med dette makkverket.
Ubegripelig. Det starter jo bra med «Heading Out To The Highway». Den er slettes ikke verst, men så kommer «Don’t Go» og den er erkedøll.
«Hot Rockin’» er en streit uptempo-rocker, men den er bare litt teit, og videoen som fulgte låta gjorde det jo ikke bedre. Der står gutta i bar overkropp og pumper jern. Sikkert ment å være morsomt, men resultatet var bare flaut. Lite killers og mye fillers på denne utgivelsen.
Skivas virkelige diamant som skinner klart og tydelig og legger alle de andre i skyggen er «Desert Plains». Den er herlig, og en av tidenes beste kjørelåter. Masse klang, langt dronende riff og stødig bass. Rullende tamtrommer, slike Black Sabbath har på «Children of the Grave», ruller inn og ut av lydbildet.
Halford kjører gjennom ørkenen for å komme frem til sin elskede. Endelig er hun, eh… jeg mener endelig er han i hans armer. Det er vakkert. Kjøp gjerne skiva ene og alene for «Desert Plains».
«Screaming for Vengeance» (1982)
Det var altså her det begynte for meg! Denne plata var min første Priest-opplevelse.
«Screaming for Vengeance er en tour de force fra begynnelse til slutt. Den er så METAL at det spruter ut fra alle kanter. Fra den majestetiske åpninga «The Hellion» som hylende går over i «Electric Eye» til det siste skriket på «Devil’s Child» er dette bare godsaker og en av Priest’s sterkeste utgivelser.
Dave Holland har ikke forlatt skuta og Tom Allom produserte nok en gang. Sammenlignet med deres produksjoner på 70-tallet, som var ganske så tørre og litt tamme, sparker denne fra seg som en sint okse med et vepsebol i endetarmen. Det er store trommer og masse reverb. Det nærmest drypper metal fra denne skiva.
Det tidligere nevnte tospannet som åpner ballet er også to av de absolutte høydepunktene, men det er flere! Det dundrer videre med «Riding on The Wind». En utrolig fet låt som er Priest på sitt beste. Fort, hardt, kompromissløst men likevel så fengende at man rett og slett må holde seg fast for å ikke miste balansen.
Tittelsporet er en annen favoritt. For et sonisk ballespark. Herreguuud, jeg blir aldri lei av den låta! «You’ve Got Another Thing Coming’» er så tøff at man bare må overgi seg. Det er et simpelt riff som durer og går, men det er ekstremt forførende. Før man vet ordet av det sitter man gyngende på kanten av stolen og synger med av full hals.
Denne låta ble en monsterhit i USA og løftet Priest enda et par hakk lenger opp på stjernehimmelen. Skiva har også noen mer rolige låter. «Fever» og «Take These Chains» er veldig snille og melodiøse, men like fullt fremført med full trøkk. For øvrig er sistnevnte skrevet av en kis som heter Bob Halligan Jr. Han hadde god teft for melodier og Priest skulle benytte seg av hans talenter på senere utgivelser.
Andre som også har bedt Bob om hjelp er band som Blue Öyster Cult, Kix, Helix og ikke minst KISS. Nuvel, resten av skivas innhold er komponert av troikaen Tipton, Downing, Halford. Den eneste låta jeg synes er litt halvtam er «Pleasure and Pain».
Her får Robber’n utløp for sine SM-fantasier og leverer en særdeles snuskete tekst. Greit det ass, pun intended, men låta i seg selv er albumets svakeste. Uten at det vipper «Screaming for Vengeance» ned fra en sekser på terningen.
«Defenders of the Faith» (1984)
Altså, jeg vet ikke hva slags superlativer jeg skal benytte meg av for å beskrive dette mesterverket.
Det er jo helt absurd hvor bra Priest var på denne tiden. Ord blir fattige.
Coveret prydes av et beist som ser ut som en blanding av tiger, kakerlakk og en tanks. Monsteret bærer navnet Metallian, The master of All Metal og den er selvfølgelig like farlig og voldsom som musikken den vokter. (Til info; ørnen på Screaming For Vengenace heter selvfølgelig The Hellion!).
Det starter i et heseblesende tempo med «Freewheel Burning». Det er klampen i bånn og flammer ut av potta. Rett og slett et dødelig stykke heavy metal. Man rekker ikke å samle seg før «Jawbreaker» kommer og maltrakterer det lille du måtte ha igjen av stedsans og sunn fornuft. Alle hemninger kastes på sjøen. Det er av med skjorta og opp på bordet før man kaster seg jublende ut i løse lufta.
Man krasjer rett inn i bokhylla og slår på seg en kraftig hjernerystelse, men det driter man i fordi «Rock hard, Ride Free» har et refreng som du bare må synge med på. Det er så herlig dustete, blytung og breibeint. Når man står der og puster som en brunstig gnu kommer kanskje, etter min mening, en av Judas Priests aller beste låter. Den enorme «The Sentinel».
Hvordan det er mulig å lage så bra musikk skjønner jeg bare ikke. Jeg klarer ikke å beskrive den. Den er så hinsides erkefet. Riffa, teksten, vokalen, leadsa. Alt som er kult med heavy metal finnes innbakt i disse få minuttene med ren og skjær lykke. Den må bare høres, om og om igjen. Kjempehøyt!
«Love Bites» er en sexy sak som jokker seg fremover. «Eat Me Alive» er minst like snuskete som «Pleasure and Pain». «Some Heads Are Gonna Roll» er igjen en av Bob Halligans komposisjoner. Tung og god og full av testosteron.
«Night Comes Down» er skivas ballade. En trist og angstfylt låt. Versene svever av gårde på åpne korder og et pompøst refreng setter i gang gåsehuden. Skivas siste låt er også den svakeste, men «Heavy Duty» er i alle fall så heavy at den nesten ikke er mulig å løfte fra gølvet. Den går rett over i outroen «Defenders of The Faith», og når allsangen sakte fader ut sitter man igjen og føler seg overkjørt, sønderpult, kjempeglad og utmattet.
Abstinensen melder seg umiddelbart og man er dønn nødt til å sette den på igjen. «Defenders of The Faith» er guddommelig.
«Turbo» (1986)
Faen!
Istedenfor å fortsette å være hardest og kjappest, og forbli den tøffeste tøffingen av alle verdens tøffinger, velger dessverre Judas Priest å bli softe. De feiga ut. Så jævla irriterende.
De har hengt for mye på Sunset Strip og blitt preget av gladgutter som Mötley Crüe. «Turbo» er en av tidenes største skuffelser. Etter «Defenders of The Faith» var denne ekstra vond å svelge.
Priest dressa seg opp og så skikkelig døve ut, det kan jeg leve med, men de begynte også å tukle med synth. Forrige skikkelige stinker fra dette eminente orkesteret kom fem år tidligere, da de skvisa ut «Point of Entry», men det var før min tid. Det slaget følte jeg ikke på kroppen. Nå derimot! Nå ble jeg lei meg.
«Turbo» solgte selvfølgelig som hakka møkk og tittelsporet traff en nerve hos bondetamper og kåte tenåringer over hele USA. Dokumentaren «Heavy Metal Parking Lot» viser en del av disse bøllene. «Locked in» fungerer, «Private Property» er pop, «Parental Guidance» er også pop.
Den var vel et forsøk på å sparke i retning mot Tipper Gore og PMRC, men der andre band, spesielt Twisted Sister, lagde anthems som handlet om å stå opp mot foreldregenerasjonen og autoriteter, faller Priest litt gjennom. Låta er for døll.
«Rock You All Around The World» har et bra tempo og når den starter tror man at det endelig det skal bli litt metal, men det blir for snilt, og de allsanggreiene i midten av låta er bare dustete. «Out in The Cold» er et annet av albumets få lyspunkt. Den er tung og god, men i overkant poppa den også. Og den helvetes synthen som ligger bak i lydbildet irriterer vettet av meg. Nei, æsj, jeg er ikke begeistret for denne skiva.
«Ram It Down» (1988)
Ah, endelig var Priest tilbake.
Harde, tøffe, svartkledde og naglebefengte.
Det starter med et trademark Rob Halford-skrik, før tittelsporet setter inn og drar skinnet av kraniet. Dette er heavy metal gjort helt riktig. Priest snuser igjen på hastigheten til thrash og speed, men de holder seg likevel på en sti de kjenner godt.
Den neste låta heter like godt «Heavy Metal» og starter med en saftig gitarrunk før det braker løs, men dessverre er ikke låta helt topp, og for tam til å bli en klassiker. Refrenget lukter svette testikler og hengebart. Selv om jeg elsker sjangeren blir det litt flaut å synge ordene heavy metal på den måten.
«Love Zone» kommer og går uten at man tenker spesielt mye over det. «Come and Get it» er helt grei skuring, men så kommer «Hard as Iron». Det sitter som et spett! Klassisk Priest. «Blood Red Skies» er også bra, men personlig sliter jeg med valget av trommetakt. Sammen med bassen eller synthen eller hva det er for noe rart som ligger og durer og går bak der blir det hele litt feil.
Produksjonen er til tider slitsomt 80-talls. Jeg veit ikke helt hva det er, men jeg får litt sånn ZZ-Top-«Sleeping Bag»-feeling. Tom Allom var fortsatt guttas favorittprodusent og han dro i spaker og tok avgjørelser under denne innspillingen også. Det hadde han gjort siden liveskiva «Unleashed in The East» fra 79.
«Ram it Down» ruller videre med erklæringen «I’m a Rocker». Den rocker ikke meg i særlig grad og jeg trenger ikke å høre den igjen.
Og de har sannelig min hatt inkludert nok en cover, Chuck Berrys gamle slager «Johnny B. Goode.» Litt av gitarintroen drar jeg kjensel på, men Priest har valgt å gi låta en liten touch av Judas. Dette er en metallversjon. Teksten og vokalmelodien er stort sett beholdt, men utover det er jaggu ikke mye som minner om Chuck Berry. Priest gjør en kul versjon, men jeg foretrekker originalen.
«Ram it Down» var en positiv overraskelse etter den slappe Turbo-fjerten , men den når dessverre ikke helt opp. Det er for mange anonyme låter og produksjonen har ikke tålt tidens tann, men jeg er uansett veldig glad i den på grunn av tittelsporet og «Hard as Iron».
Disse to fontenene av glødende metall, pluss det faktum at det var på denne turneen jeg så Judas Priest live for første gang, gjør at mitt nostalgibarometer går rett i taket.
Jeg husker det som om det var i går. Skedsmohallen 9 mai 1988. For en kveld! Jeg var støl og overlykkelig resten av det året.
«Painkiller» (1990)
BAM!!! Som en eksplosjon!
Det var det jeg følte da «Painkiller» kom. Skiva er helt vanvittig og tittelsporet er uten tvil Judas Priests mest brutale låt noensinne.
Hvis musikk var et dyr, er denne låta en krysning av hvithai, grizzlybjørn, krokodille, klapperslange og flodhest. Sterk, sulten, hard, livsfarlig, lynkjapp, sint og utholdende. Den tar liksom aldri slutt.
Når man tror utblåsning er over, er det jaggu på’n igjen. Ingen pust i bakken her, nei. Denne låta hamrer løs på deg med balltre, og når det bare er blodig kjøttdeig igjen av trynet ditt, brøler den: NÅ SKAL DU FAEN MEG FÅ! Det er så deilig. Fremførelsen er enestående. Den er i en egen kategori. Vokalen til Rob og gitaren til Glenn Tipton er overlegent så å si alt annet.
Dave Holland var ute av det gode selskap og amerikaneren Scott Travis hadde overtatt stikkene. Scott er en maskin, og han gjør Judas Priest enda mer metal enn før. Om ikke det var nok doble basstrommer på tidligere utgivelser, får du her. I bøtter og spann, dunkdunkdunkdunk helt til øra detter av og du kan bruke dem som tøfler.
«Painkiller» er et album uten noen dårlige låter. Alt er fett, men hvis jeg skal trekke frem høydepunkter, er det altså tittelsporet samt «Leather Rebel» og «Night Crawler». Herreminhatt!
«Painkiller» er så metal at man forventer at plata inni coveret skal være laget av rustfritt stål. Coveret viser en metallisk versjon av engelen fra «Sad Wings of Destiny» som kommer flyvende på en motorsykkel med dragehode og med hjul av laget av sagblad. I bakgrunnen drukner en by i flytende lava. Haha! Nydelig! Her legger vi ikke fingra imellom.
Saken er biff! Saken er Priest! Saken er at denne skiva er en sekser.
«Jugulator» (1997)
Så tok det sju fuckings år før man hørte noe fra Judas Priest igjen.
Alle fans hadde fått med seg at Rob Halford hadde sluttet i bandet og absolutt hele verden hadde fått med seg at han hadde kommet ut av skapet.
ENDELIG! Brikkene falt på plass. Her hadde han i årevis hintet om at han faktisk er dønn homo, men dette kom altså likevel som et sjokk på enkelte. Nuvel, nå var i alle fall kukken ute av sekken og gamle Rob kunne endelig være seg selv.
Det medførte at han skinna seg, fikk tatoveringer, tok på seg shorts og begynte å lage drittmusikk.
Han var vel fanget i en midtlivskrise og måtte løpe ut og gjøre alt mulig tullball på en gang. Glenn Tipton og resten av Judas Priest slikket sine sår og grublet på hva fremtiden ville bringe. Etter en god stund fant de en ung fyr som sang i British Steel, et Priest-tributeband. Denne fyren hadde til og med tatt artistnavnet The Ripper, så her var alt i orden.
Det gikk lovord om The Rippers vokalprestasjoner og folk kunne fortelle at han hørtes akkurat ut som Rob Halford. Gamlegutta stablet seg på beina og sjekket ut unggutten. Åh, jodda, Tim «Ripper» Owens kunne synge gamle Priestklassikere.
I motsetning til Iron Maiden, som merkelig nok gikk for en snøvlende brumlebass da de mistet sin gullstrupe, gikk altså Judas Priest for en som kunne gjennomføre de gamle låtene uten å drite ut både seg selv og bandet.
Et snev av historien om Tim Ripper Owens ble belyst i drittfilmen «Rock Star» med han derre Mark Wahlberg i hovedrollen. Den filmen var selvfølgelig bare tull, men akkurat det med at de hentet han fra et tributeband stemte med virkeligheten. Juhu! Nå var det bare å begynne å lage fet musikk igjen!
Vel, akkurat det skulle vise seg å være lettere sagt enn gjort. Glenn og KK hadde nok sittet hjemme i stua og hørt på mye 90-tallsdritt litt for lenge, for dessverre låt de nå som en krysning mellom White Zombie og Pantera. Ikke bra. Absolutt ikke bra.
«Demolition» (2001)
Ok, sorry folkens. Denne har jeg kun hørt én gang og det er lenge siden, men jeg har ikke lyst til å høre den igjen. Håper det er greit om jeg ikke går i dybden her. Tim Owens gjør en god jobb, og noen av låtene er sånn passe OK, som for eksempel «Machine Man», men det holder ikke. Ikke faen.
«Angel of Retribution» (2005)
Ah, det er nesten så man blir religiøs.
Rob Halford kom hjem igjen. Vi skjønte alle at han hadde blitt seg selv igjen da han, med bandet Halford, ga ut skiva «Resurrection» i 2000.
Den låt mer Priest enn Priest hadde gjort siden 1990, men vi måtte vente i fem år og bære over med «Demolition» før gamle Rob igjen tok mikrofonen i moderskipet.
«Angel of Retribution» er ei en knakende bra skive og umiskjennelig Priest. På coveret møter vi engelen igjen. Der står den, i en rustning av skinnende metall. Med armene opp og vingene spredd ut til siden er den klar for å ta igjen.
Angrepet starter med «Judas Rising» og introen er ikke ulik klassiske «Victim of Changes». Så hører man skriket til Rob. Det skjærer gjennom marg og bein. Riffet er tungt og godt. Det er Judas Priest for svingende! Produksjonen til Roy Z er ryddig og klar, men det låter stort og brutalt.
Det eneste jeg har å utsette er basstrommelyden. Den er litt for moderne. For mye klikk. Hadde basstromma vært mer old-school og dunka litt i brystet så ville skiva vært så å si en tidløs Judas Priest-utgivelse.
Det er ganske gøy at tekstene er stappfulle av referanser til bandets egen historie. Jeg blir sittende og telle hvor mange eldre titler og referanser jeg hører.
Låtene er stort sett av veldig høy kvalitet. Høydaren sammen med «Judas Rising» er uten tvil «Deal With The Devil». En superduper liten rabiat jævel av en låt. Balladen «Angel» er herlig kliss-klass, og det er helt greit, men jeg har mer sans for albumets andre ballade som heter «Eulogy». Den er utsøkt.
Avslutningsnummeret «Lochness» er en tretten minutters episk reise igjennom tunge doomriff og en fortelling om gamle sure Nessie. Den dølleste låta på denne skiva er «Revolution». Det er ett eller annet med den som ikke appellerer til meg. Verset? Refrenget? Begge deler tror jeg. Kjedelig låt. Men for en skive! For et comeback! For en glede!
«Nostradamus» (2008)
Nei, pokker også! Nå som vi hadde det så gøy! Hva er dette? Et konseptalbum om Nostradamus? Hæ? Hva skjer?
Jeg hørte gjennom denne skiva en gang for ti år siden. Det var noen fete, tunge riff, men dessverre mye kjip synth, intetsigende svevende vås og teite partier med en liksomskummel fortellerstemme over. Skiva inneholder noen bra låter som «Prophecy», «Pestilence and Plague», «Persecution» og tittelsporet, men du bevares så mye daukjøtt.
Skiva er altfor lang og historien er ikke spesielt fengende. Jeg tror ikke et sekund på Rob Halford når han synger; «I am Nostradamus, I am Nostradamus». Hadde de bare pælma synthen ut av vinduet, driti i det toskete konseptet og skrevet tekster om monstre og motorsykler og knulling så kunne sikkert noe av materialet fungert, men det er jo dessverre ikke det som er tilfellet her.
Det som gjør det hele enda tristere er at dette skulle bli KK Downings siste album med Judas Priest. Den blonde gitarhelten valgte å pensjonere seg. Er slikt lov? Jeg syns det var utrolig trist. Gitarduoen i Judas Priest har alltid vært like solid som støttennene på en mammut.
Det at denne magiske sammensetningen av talent nå skulle vise seg å bli splittet var ufattelig sørgelig. Nesten like kjipt som å måtte lytte til albumet som ble KKs svanesang med bandet. Snufs.
«Redeemer of Souls» (2014)
Årene gikk, jeg levde med minnet om det som en gang var og koste seg med gammel musikk fra en svunnen tid, så plutselig sa det pang igjen! Priest var tilbake.
De kom ut av mørket med en skive full av dynamitt og en ung utgave av KK Downing.
Den nye gitaristen heter Richie Faulkner og på scenen ser han faen hakke meg akkurat ut som KK gjorde i glansdagene på første halvdel av 80-tallet. Det er helt sprøtt. Han må ha blitt født og oppdratt kun for å hoppe inn i Priest.
Han er selvfølgelig også en gnistrende god gitarist og spiller KKs leads med samme galskap som opphavsmannen, men i tillegg til dette lager han også suverene riff og leads ut ifra eget hodet. For et gullfunn!
«Welcome to my world of Steel» synger Rob i åpningslåta «Dragonaut». Tusen takk! Her vil jeg være! Og tusen takk for at du endelig synger om dustete, livsfarlige fantasimonstre igjen. Sånn skal det være! Jeg liker også produksjonen.
Klikket i basstromma som Roy Z var så himla glad i er heldigvis kraftig redusert, og produsent Mike Exeter har sammen med Glenn Tipton skrudd fin og gammel lyd.
Skiva inneholder en drøss bra låter. Nevnte «Dragonaut» og tittelsporet er feite. «Valls of Valhalla» er beinhard, selv om jeg personlig syns sånt vikingvås er litt kjedelig. Enslaved og Bathory er de eneste som har lov til å synge om vikinger i min bok.
Det skjedde noe rart første gang jeg hørte denne skiva. Gjentatte ganger får den meg til å tenke på andre band. Det er bare små ting; en gitarmelodi, en avslutning på en vokallinje, et riff. Bare små hint som sender tankene i retning av ting jeg har hørt før.
«Sword of Damocles» gir meg assosiasjoner til nyere Iron Maiden. «March of The Damned» kunne like så godt ha vært en Ozzy-låt. Åpningen på «Cold Blooded» høres først ut som en omskrivning av deres egen «Bloodstone», men så begynner verset. Tankene mine leter etter holdepunkter, jeg famler i mørket helt til refrenget kommer. Det er svenske Katatonia jeg tenker på.
Hva faen skjer? Er dette på grunn av at gamlingene har fått inn nytt blod? Er det unge Faulkner som trekker med seg sine inspirasjonskilder og farger musikken til Priest? Jeg vet ikke. Det gjør ingenting, men det var overraskende.
«Battle Cry» er helt grei høyhastighets-priest, men av en eller annen grunn liker jeg ikke vokalen til Rob her. Akkurat når han skriker «cryyyyy» blir’n så veik. Jeg pleier jo å elske falsetten til Rob, men her treffer’n ikke blink. Drit uansett i det! «Redeemer of Souls» er feiende flott.
«Firepower» (2018)
Så sitter jeg her og hører på det siste studioalbumet til Judas Priest.
Coveret viser en robot som marsjerer fremover, med ild som sprutende ut fra flere flammekastere, eller geværmunninger eller hva det nå enn er.
Den har noe av The Hellion over seg. Den er i bevegelse og ser livsfarlig ut. Når jeg tenker meg om ser den ut som en oppdatert utgave av Robo Cop.
Tittel- og åpningssporet høres ut slik coveret ser ut. Metal! Med stor M og utropstegn. Det er en bombe av en åpning. Judas Priest vet hvordan de sparker skallen av lytteren. Det har vi mange eksempler på. «Exciter», «Rapid Fire», «Freewheel Burning», «Ram it Down», «Painkiller» er alle naglebefengte knyttnever som treffer blink ved første lytt.
«Firepower» føyer seg inn i denne kongelige rekken av eksplosive åpningslåter. Det går videre med «Lightning Strikes». Den er feit. Hardt og stramt sitter’n. Som durex dong på kølla til hest.
Neste låt «Evil Never Dies» opplever jeg som litt standardvare fra Priest. «Never The Heroes» er en fin midtempodenger som starter forsiktig, for så å blomstre opp i et svært allsangvennlig refreng. «Necromancer», har jeg hørt gjort bedre av samme band.
Produsenten heter Andy Sneap og han liker å dytte trommene langt frem i lydbildet samtidig som han insisterer på ha mye klikk i basstromma. Andy Sneap er ingen pusling. Han spilte i det britiske thrashbandet Sabbat på 80-tallet (jepp, Sabbat, uten H). Deres debutskive «History of a Time To Come» er helt sinnssykt fet, men nå er han mer kjent for å lage glattpolerte metalproduksjoner.
Jeg er ikke glad i lydbildet hans. Jeg lengter tilbake til produksjonen på «Redeemer of Souls», eller enda bedre, «Defenders of The Faith». Faen ta denne jævla basstromma. Den er enormt enerverende. Jeg prøver heller å fokusere på riff, og vokal.
«Children of The Sun» går inn av det ene øret og ut av det andre. Sorry, men den er ikke engasjerende nok. «Rising From The Ruins» liker jeg. Storslått tung og brillefin heavy metal. Den tror jeg kommer til å vokse.
«Flamethrower» er mer vomfyll. Hard og velspilt, men litt kjedelig. «Spectre» er treig, tøff og tyngre enn et fullastet tankskip. «Traitors Gate» sitter som en fot i ein bøtte med sement og «No Surrender» kommer som en frisk vind, med sine luftige riff og fremadstormende driv. Jepp, det var en fengende liten trall som jeg likte godt. «Lone Wolf» er også tøff.
Skivas siste låt heter «Sea of Red» og hør, hør! En klassisk Priest-ballade. Den er dødsbra.
Jeg tror «Firepower» vil vokse. Spørsmålet er bare om jeg kommer til å høre nok på den. Jeg er usikker. De umiddelbare høydepunktene er uten tvil tittelsporet, «Rising From The Ruins og «Sea of Red». Triller en forsiktig firer etter første gjennomlytting.
Epilog: Jeg gledet meg stort til å se bandet live til sommeren, men nå har dessverre Glenn Tipton annonsert at han ikke kan spille flere konserter. 70-åringen er hardt rammet av Parkinsons og innspillingen av «Firepower» var en stor påkjenning. På scenen vil Andy Sneap ta over.
Jeg synes heller de bare skulle lagt opp. Pang! Her er siste skiva. Takk for oss!
Jeg håper i alle fall, med hånden på hjertet, at dette blir det siste albumet deres. En innspilling uten Glenn Tipton kan de da virkelig ikke tillate seg. Men uansett hva som skjer i fremtiden vil Judas Priest og deres klassiske album leve for alltid. De står støtt, som urokkelige bautasteiner.
Helt siden den dagen i 1982, da jeg som liten ramp hørte Judas Priest for første gang, har dette bandet hatt en stor plass i mitt hjerte. Jeg har utallige minner og følelser knyttet til musikken deres og de har hatt en enorm påvirkningskraft på meg.
Det er en dyp og ekte kjærlighet, og flammen har brent selv gjennom tunge stunder, hvor bandet valgte å ta andre veier enn jeg ville gå. Uansett traff vi hverandre igjen titt og ofte og da var det som om tiden hadde stått stille. Sånn er det med ekte vennskap og ekte kjærlighet.